Mens debatten går om legalisering av cannabis, heroin på resept og nye regler for legemiddelassistert rusbehandling (LAR), lider flere hundre tusen nordmenn i en stille, ødeleggende pilleavhengighet.
Men mange vet det ikke selv, de fleste benekter pilleavhengighet og bruker mye energi på å rettferdiggjøre den månedlige turen til sin fastlege for å fornye sin resept på rus. Målt mot denne gruppen, blir de narkomane i tradisjonell oppfatning en bitte liten gruppe. Likevel er det her de minimale ressursene settes inn - fordi det er her konsekvensene er
mest synlige. Det er lett å forstå.
Enorm økning. Fra 2004 til i fjor økte det lovlige forbruket av sovemidler og beroligende midler med 17,8 prosent i Norge. Antall
reseptmottakere økte med over 50.000, til 562.000, eller en økning på nesten 10 prosent. Tallene er hentet fra Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister
(Reseptregisteret) og viser at heller ikke regjeringen Stoltenberg gjør noe med dette enorme samfunnsproblemet. Til tross for stadig økende kunnskap de mange negative effektene ved bruk av Sobril, Alopam, Stesolid, Vival og Valium fortsetter forbruket å øke.
Til tross for skjerpede retningslinjer fra helsemyndighetene til legene, til tross for at det i dag utdannes leger som lærer å
ikke skrive ut resepter på
benzodiazepiner,
øker forbruket. Årsaken er åpenbar: Mange ti-års ukritisk bruk har gjort en stor del av befolkningen pilleavhengige.
Tilstander. Legers rett til å skrive ut resepter på beroligende piller er en historisk feil som har forkludret tusenvis av liv og burde ideelt sett opphøre. Benzodiazepiner kan
unntaksvis være livreddende ved krampetilstander og lignende. Men mesteparten er offentlig regissert rus.
Jeg avviser ikke at folk har forskjellige psykiske
problemer eller
lidelser. Depresjon og angst er imidlertid
ikke sykdommer, det er
tilstander. Beroligende piller
løser ikke disse problemene, men
øker dem. De fjerner noen av
symptomene, slik smertestillende gjør med feber eller sterke smerter, men løser ikke det
underliggende. Og ganske raskt blir det enda verre enn det var. Toleransen for preparatene økes og den onde sirkelen er et faktum.
Panikkangst. Som lyn fra klar vårhimmel ble jeg slått i bakken for 25 år siden av et kraftig angstanfall. I stedet for en samtale om opplevelsen, fikk jeg en resept på Sobril av legen. Jeg oppdaget en "medisin" som gjorde at jeg ikke lenger
fryktet at panikkangsten skulle få spillerom. Allerede ved den oppdagelsen ble jeg
psykisk avhengig. Ganske raskt kom også den
fysiske avhengigheten. En like klar vårdag 24 år senere kom jeg meg ut av avhengigheten.
Legene tror på pasienten som sier at uten beroligende medisiner, er livet over. Det er komplett umulig å se for seg et liv uten. Tanken er motbydelig. Man blir overbevist om at man er blant dem som har en medfødt feil som gjør det livsnødvendig å bli medisinert til en viss trygghet. Den oppfatningen blir ikke i særlig grad utfordret verken av fastlege eller spesialisthelsetjenesten – men som
regel bifalt. Det var aldri spørsmål om å tilegne tablettene ulovlig, det var nok å ringe legens sentralbord – fordi ”pasienten står på fast dose”.
Angsten forsvinner. Ni uker på
nedtrapping, der hvert trinn ned mot null var en ny frihet fra angst og uro, utgjorde forskjellen mellom et liv i lenker og friheten: Den ubeskrivelige følelsen av å være fri.
Det beste av alt:
Angsten er borte. Eller rettere -
angsten for angsten slapp taket parallelt med nedtrappingen. Å velge å slutte med tablettene er den modigste handlingen jeg noen gang har gjort. En psykisk og fysisk avhengighet er
ikke logisk. Å komme seg ut av avhengighet krever mot og erkjennelse - og ikke minst
villighet og
støtte. Som regel viser det seg at det er pillene som
skaper angst, særlig mellom hver dosering. Det er det paradoksale.
Psykisk helsevern. Ni ukers nedtrapping var en studie i alt som kan skje, men som
ikke skjedde. Abstinensene var der, men ikke verre enn milde influensasymptomer. Katastrofetankene som medfølger kan håndteres med enkle grep. Her kan myndighetene oppnå store gevinster målt etter mange parametre ved å øke ressursene til psykisk helsevern på
kommunenivå, gjerne også til
selvhjelpsgrupper.
Blir rusavhengige. I reseptregistret viser tallene at det i fjor ble skrevet ut over 27,5 millioner doser, tilsvarende godt over 100 doser per pasient i gjennomsnitt. Dette gjelder kun benzodiazepiner og antall doser er til og med høyere enn de anbefalte dosene i Felleskatalogen. Og siden avhengigheten inntrer nesten umiddelbart, er det et faktum at store folkemengder blir gjort avhengige av det norske helsevesenet hvert eneste år.
Virkningene av benzodiazepiner har en fandens logikk i seg: Pasienten opplever en følelse av mestring. Ikke bare gjenvinnes kontroll og trygghetsfølelse. Det viser seg for mange at med benzodiazepiner kan de fleste av livets utfordringer møtes med et skjevt smil. Livet leves ikke lenger på
livets premisser. Tablettene fjerner de normale hemningene, evnen til å mobilisere tankegods og menneskelige egenskaper fordreies og
gir inntrykk av sosial suksess. I virkeligheten leves livet som i en illusjon. En som går på slike tabletter vil ikke lenger få naturlige mestringserfaringer.
Livets premisser. Som i all annen ruspåvirkning er det omgivelsene som merker det først og selv om det tilsynelatende virker som om personen er blitt lysere til sinns, ikke lenger fremstår usikkert og nølende til normale aktiviteter som jobb, kino, idrett, foreningsliv, blir samhandlingen mellom den avhengige og de nærmeste preget av usikkerhet, uro og uforutsigbarhet. Den naturlige dynamikken, de
mellommenneskelige relasjonene forstyrres og endres. Det er ikke lenger
livet selv som står for premissene, det gjør virkestoffene, typisk oxazepam og diazepam.
Dette er vanskelig å få øye på, både for den avhengige selv og omgivelsene. Tanker og handlinger er kjemisk påvirket. Evnen til fokusert refleksjon blir nedsatt, tålmodigheten blir mindre, bagateller forstørres, viktige hendelser reduseres, daglige hendelser får feilaktige proporsjoner.
Dette ser ikke den avhengige selv. Omgivelsene, familien, merker at noe skjer men skjønner ikke hva det er.
Men tabletter lukter ikke, de forskrives av selveste legen og i vår kultur er det alminnelig akseptert.
Har krav. Pilleavhengige har krav på et behandlingstilbud. Dette er utfordringen politiske myndigheter må ta. En god begynnelse kan være at fastlegene ser nøyere på egen forskrivning av B-preparater. Det er fastlegens
ansvar å sørge for forsvarlig nedtrapping i et støttende miljø.
Hvor friskt er et samfunn der én av 10 må på apoteket for å få sin daglige mestringsrus? Se det, det er et politisk spørsmål.
Ønsker du veiledning eller kurs? Send meg en e-post
her.
Hva mener DU? Kommenter gjerne nedenfor. OBS: Ikke bry deg om en evt advarsel om at innlegget ikke kan publiseres når du trykker på legg inn. Dette er et kjent problem i Blogspot, det går alltid bra ved forsøk nr 2! NB: Blogspot godtar max 4200 tegn.