Mitt foto
Gjøvik, Norway
Journalist, redaktør, kronikkforfatter, mediekommentator, 49.

fredag 30. september 2011

Er det lov til å hate Posten? Ja.

Jeg innrømmer det: Hver gang jeg ser en rød postbil eller ser en eller annen reklame for Posten - da suger det i magen. Kjenner hat.

For to uker siden i dag skjedde følgende. Til skrekk og advarsel.

Min fine sønn hadde virkelig gjort seg fortjent til en ny mobiltelefon. 13-åringen hadde slitt med en utdatert, kranglevoren, ustabil, elendig gammel modell i noen år. Pappaen hans (meg) tar på seg spanderbuksene, finner en ny, fin modell (Xperia) på CDON.com. Bestiller og betaler. Henter og kvitterer på Post i Butikk, Coop Mega, vil sende den videre og spør den heltidsarbeidende postansatte: Hva er beste måte å videresende på? 

Min sønn bor i Oslo og svaret var entydig: - Send pakken som stort brev!

Der og da ble ny adresse påført den uåpnede pakken, 90 kroner i porto ble betalt.

Siden har ingen sett den. Verken pakken eller telefonen pluss noe ekstrautstyr. Til en verdi av 4.000 kroner.

Hans mor har oppsøkt det lokale postkontoret i Oslo og bedt dem lete gjennom hele kontoret. uten resultat. Jeg har vært på Post i Butikk-kontoret. Snakket med funksjonæren, bedt dem lete. Jeg har hatt åtte mailutvekslinger med cdon.com - i tilfelle Posten misforstod og sendte den i retur.

Telefonen er borte. 

Ingen postkontorer kan nås via telefon. Alt sluses inn sentralt. Det er helt tilfeldig hvem du får snakke med. En av dem, jeg nevner ikke navn, sa det rett ut: - Den er nok stjålet. 

- Hva?!, repliserte jeg, stjålet? Av hvem?
- Av en av våre, det er veldig enkelt, svarte mannen.

Da la jeg på, enda en illusjon fattigere. Posten og stortingsrepresentanter, ordførere for den del, alt og alle du mente du kunne stole på er nå enten kjeltringer, horebukker eller sexovergripere.

Jeg hater i hvert fall Posten.



torsdag 14. april 2011

Overveldende og overbevisende

Steinar J. Olsen kunne vært NHO-sjef og LO-leder på èn gang. Boken ”Stormberger” er en fascinerende opplevelse, en reise i en totalt annerledes bedriftslederverden enn jeg noen gang har vært med på.


Gründeren, miljøforkjemperen, bedriftslederen og mennesket bak bedriften Stormberg har både provosert, utfordret og imponert, fått statsminister og opposisjonsleder på laget. Han har skapt skepsis og begeistring – men også tvil. Kan det virkelig være mulig? Når noe ”er for godt til å være sant” er det som regel dèt.

Men bare "som regel":

I ”Stormberger” får kritikere og skeptikere anledning til å skaffe seg selv et realt hakaslepp.

Steinar J. Olsen er virkelig hel ved: Han er bedriftslederen som jobber knallhardt for å få lov til å betale mer til sine underleverandører. Han er lederen som ansetter folk på bakgrunn av det de står for, ikke på grunn av utdannelse. Han ansetter folk på tross av sin fortid, ikke på grunn av. Og han kjøper klimakvoter like ofte som sine konkurrenter kjøper canapèer.

Likevel går butikken så det suser.

I ”Stormberger” blir leseren presentert for en helt ny filosofi. Steinar J. Olsen har på et drøyt tiår bygget opp det som nærmest kan kalles en egen stamme, et eget lite samfunn på over 120 mennesker. De er ”stormbergere” alle sammen. De tar vare på hverandre, de stoler på hverandre, de kler seg i de samme klærne (som de selv selger) og har det samme politiske ståsted. Om ikke partimessig, så i alle fall verdimessig. I Stormberg-filosofien er hva du er her og nå og i fremtiden altoverskyggende. Din fortid er fortid, ferdig med det.

En ”stormberger” får sin lønn som alle andre fabrikkarbeidere. Men viktigere enn penger: De får følelser. Gode følelser. De jobber sammen med sjefen sin for at de kinesiske fabrikkarbeiderne som syr klærne skal organisere seg, få bedre lønn, lysere lokaler å jobbe i, jobbe mindre overtid, få bedre kantinemat. De 126 norske stormbergerne er med på en vedvarende opplevelse som de selv får utvikle. Det handler om etikk, om samsvar mellom liv og lære.

Leseren får god innsikt i hva det innebærer i praksis å være en "stormberger". Flere ansatte forteller gripende historier, gode sannhetsvitner på at det ikke eksisterer forskjell på teori og praksis. Boken er et dokument, et endelig bevis satt i system, et oppslagsverk over hvordan visjoner og drømmer er blitt til konkrete handlinger og virkelighet.

”Stormberger” er også historien om 16-åringen Steinar J. Olsen som investerte i sine foreldres loft og andre loft for å tjene penger, om hans utrolige målbevissthet som ikke lar seg true eller kue av noe eller noen, selv ikke en konkurskarantene setter han ut av spill. Han hater gjeld og gjør opp for seg lenge før tiden, hans stolthet og karakter, hans ”aldri gi opp” er ikke bare ord, det er slik han er kodet.

Og hans, for mange, naivistiske ”vil gjøre verden litt bedre” er ikke tull engang. Han vil gjøre verden litt bedre. Og han får det til. I liten målestokk, ja vel. Men i norsk målestokk, jo, da. Stormbergerne er på vei: I boken skriver tenkere, politikere og verdiledere. Politikere og ministre. Gjesteforfattere som Børge Brende, Trond Giske, Erna Solberg og John G. Bernander hyller stormbergerne. I en tid der miljø og klima blir mindre viktig for norske velgere, paradoksalt nok takket være Klimaforliket, blir Steinar J. Olsen enda sikrere i sin sak: Fremtiden er her nå og det eneste man kan gjøre for å redde fremtiden er å handle, nå:

Handle etisk, miljøvennlig og rettferdig. Handle ærlig, inkluderende og bærekraftig.

Hørt dette før? Jo da. I festtale etter festtale. Boken ”Stormberger” er litt av en oppskrift på hvordan man kan omgjøre store ord til ekte handlinger. 

Jeg er overveldet.



Mer om boken
Boken er utgitt på Hegnar Media. Den er delt opp i seksjoner som kan leses for seg, men de henger likevel sammen. Boken egner seg utmerket som debattverktøy, oppslagsbok og bør være på enhver gründers nattbord. Ikke bare der, også politikere, lærere og bedriftsledere bør ha den. Og arbeidsfolk, selvsagt.
Boken har to ”medforfattere”, Jørn Wisløff og Leif Iversen. Disse forsøker å gi boken et dialogpreg, mellom fakta og hovedforfatteren. Men dårlig forlagshåndverk reduserer verdien i dette grepet. Boken får dessverre et noe uferdig preg. Også en del regelrett slurv og dårlig språkvask trekker ned.

Terningkast 3 til forlaget, 6 til Steinar J. Olsen.




Søk i denne bloggen

Laster inn...
Loading...