Bildet mitt
Gjøvik, Norway
Journalist, redaktør, kronikkforfatter, mediekommentator, 49.

tirsdag 3. november 2009

Dagbladets fremtid

Dagbladet er i dyp nød. Det er trist å se en tradisjonsrik og viktig meningsbærer i det moderne norske demokrati fare så vill som avisen gjør nå.

Oppdatert: Familien og den siktede reagerer kraftig på identifiseringen, les her
Det er slutt på de enkelte "tabbene" - nå er det blitt en selvutviklet, desperat stil, som ene og alene har til hensikt å opprettholde salgstallene. I og for seg prisverdig, men det hjelper så lite når virkemidlene som tas i bruk er uetiske, skamløse og selvutslettende. Det nye er at avisen  også setter Vær Varsom-plakaten til side i sin desperate kamp for å overleve. Dagens forside er ynkelig, trist og uforståelig. Se nedenfor, Vær Varsom-plakatens pkt 4.7.
Hva kunne Dagbladet gjort i stedet?

Foruten det opplagte, opptre med verdighet, stolthet, respekt for sine lesere, ville jeg foreslått å erkjenne de faktiske forhold:

1. Dagbladet er riks nr to. Det har avisen vært i mange tiår og noe annt - i papirsammenheng - er neppe realistisk.

2. Redefinere målgruppen. Og deretter opptre i tekst og presentasjon på en slik måte at denne veldefinerte målgruppen føler at den blir tatt på alvor. Rendyrk denne målgruppens interesser for debatt, utvikling, kulturforståelse og samfunnssyn.

3. Skift sjefredaktør. Anne Aasheim har utvilsomt mange gode sider, men som ansvarlig for sjelen til en riksdekkende avis har hun definitivt ikke de egenskapene som skal til for å bringe avishuset sammen om en felles retning, en helhetlig publisering. Se for øvrig pkt 2.1 nedenfor.

4. Løft blikket fra papir til nett. Erkjenn at papiret ikke lenger er folks foretrukne plattform. I dag har Dagbladet bare fire ansatte som kun jobber med nett, i følge opplysninger gitt på Twitter av avisens frontsjef på nett.

5. Konsentrer de ansattes krefter om å få på plass en nettløsning som er i tråd med avisens gamle, gode slagord: Alltid foran. Ta betalt, gjør nettplattformen www.db.no til et "must-have", det er teknisk fullt mulig å etblere en mikrobetalingstjeneste kombinert med periodeabonnement. Selv får jeg fra tid til annen en mail fra ITunes Store der sluttsummen er fra 0 til 29 kroner, trukket fra min bankkonto allerede. En engangshandling, der jeg opprettet en konto med brukernavn og passord på et lite minutt var alt som trengtes for å "shoppe" musikk og iPhone-apps når som helst.

Dagbladet kan overleve som en viktig, segmentert papir-avis, dersom kreftene samles om nettet.

Det er kanskje for paradoksalt til at Dagbladet tør?


Vær Varsom-plakatens pkt som jeg mener Dagbladet bryter med:

4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

5 kommentarer:

@sannstorm sa...

Med dette innlegget burde du kanskje legge til "rådgiver" i bio-teksten din;) Og det tar meg over på et lite sidespor: Det du gjør i dette innlegget er, slik jeg ser det, et eksempel på hva Jan Erik Larsen i går kveld tappert forsøkte å forklare i både Tabloid og Redaksjon EN; at PR/Rådgivining ikke bare handler om dirty lobbyvirksomhet med skjulte oppdragsgivere og baktanker, men også om streite råd til bedrifter - som for eksempel et mediehus sine veivalg i vanskelige tider. Men uansett, det var et sidespor.

Kan være enig i mange av de rådene du gir til Dagbladet. Disse tankene har de selvsagt hatt selv også, og fått presentert av diverse reklamebyråer og rådgivere de siste årene.
Dagbladet har alltid balansert mellom å være en tung kommentaravis ("Sterke meninger"), og å være en tabloidavis (“Tung og lett på samme tid”/”Det er lov å ha flere sider”) Ofte har dette, slik jeg ser det, ført til vingling i kommunikasjonen og oppfattelsen av hva de prøver å være.
VG, som forsåvidt fungerer på samme måten, har likevel kommet unna med det på en bedre mate. VG var en gang Norges viktigste, eller som de selv uttrykte det: ”Trolig Norges viktigste avis”. Men det ga VG mindre handlingsrom. Opinionen ble mer og mer kritisk til avisa. Folk lurte på hvordan ”Naken mann jaget kvinne med øks” kunne stå på forsiden av Norges viktigste avis.
De valgte å snu 180 grader i måten å omtale seg selv på: Mindre dominerende og selvgod. Mer uformell, kanskje til og med litt selvironisk. Når VG nå sier "Dagen blir ikke helt den samme uten", blir forventningene til avisa kanskje litt annerledes?

Likevel er det uunngåelig å ha med et svært viktig moment i betraktningene rundt en avis som Dagbladet: De lever jo i stor grad av annonseinntektene, som styres etter opplaget, som igjen styres av inndragerkulturen, altså tabloide forsider. Dessverre. Det er lett å glemme når man lager et drømmescenario om hvordan en avis burde være.

@sannstorm

Tom Arild Haugen sa...

@sannstorm: Takk for interessant kommentar. Siden du selv sitter som medlem i Pressens Faglige Utvalg (PFU) har jeg stor forståelse for at du ikke innlater deg på den siden av min blogpost. Jeg vil tippe at denne førstesiden kommer på PFUs bord om ikke lenge.

Du skriver: "...Ofte har dette, slik jeg ser det, ført til vingling i kommunikasjonen og oppfattelsen av hva de prøver å være".

Ganske riktig. Og det er dette jeg kaller Dagbladets "sjel". Noen ganger bruker jeg også uttrykket "personlighet". Særlig er behovet for slike karakteristikker til stede når aviser bedriver "du-journalistisk presentasjonsteknikk" på sine førstesider, som ganske riktig, har til hensikt å selge.

Men da må denne "du" komme fra en personlighet jeg som leser kan identifisere meg med!

Det er her jeg mener Dagbladet har et stort forbedringspotensiale ved å stramme inn og fokusere på HVEM som er mottakeren av avisens "du".

En nær venn av meg, selv journalistutdannet og universitetsutdannet og ansatt i pressen, sa til meg forleden: - Dagbladet? Sluttet å kjøpe avisen for flere år siden. Føler at jeg ikke blir tatt på alvor. Masse skrivefeil og unøyaktigheter.

Jeg synes det illustrerer at en "avispersonlighet" også er noe mer enn bare førstesiden og jeg gir min venn helt rett.

@sannstorm sa...

Helt enig i dette. Sjel og personlighet er jo vanlige i uttrykk når man jobber med strategi i reklamebyrå, og Dagbladet har definitivt et dokument hvor disse er nedfelt. Kjenner ikke konkret til Dagbladet sin på stående fot (kan sikkert finne den til deg hvis du er interessert), men jeg tipper den har variert de siste årene i tråd med at starategivalgene deres har vinglet noe.
VG sin er vel noe slikt:
Sjel: En avis jeg liker å slappe av med
Personlighet: Uformell, selvironisk med glimt i øyet

Som du skriver, er det ikke riktig av meg å kommentere en potensiell PFU-sak konkret. Men når det gjelder Dagbladets forside i dag, så fremstår ikke formen på denne, med identifisering før dom osv, for meg nødvendigvis som et resultat av dagens desperate situasjon. Liknende forsider har jeg da sett flere av i lang tid - også fra Dagbladet. Og husker jeg ikke feil, har vi også hatt flere av dem i PFU.

Jeg synes forøvrig dette er et svært interessant tema, og hadde nylig en liten meningsutveksling på twitter ang. dette. I USA er jo praksisen ganske annerledes enn i Norge: Der er hovedregelen at mistenkte/arrestanter skal identifiseres med fullt navn og riktig stavet adresse for å unngå unødig mistanke mot andre. (Jeg tar forbehold om at jeg ikke kjenner detaljene i dette 100% - dette er inntrykket jeg har dannet meg). I Norge, derimot, skal dette praktiseres kun i tilfeller der det er åpenbare farer for mistanke mot andre. I små lokalsamfunn der det er vanskelig å si noe som helst om den mistenkte (mannlig lærer på kommunens eneste ungdomskole) uten å egentlig identifisere, blir dette ofte et dilemma for lokalavisene. Man identifiserer jo ikke, men i et lite samfunn vil de fleste likevel dekode en slik beskrivelse i dét øyeblikket de leser beskrivelsen. Og da blir jo spørsmålet: Skal de si noe som helst om den mistenkte? Droppe saken? Ofte kan de jo ikke det, fordi den er av samfunnsmessig betydning, som for eksempel sedelighetssaker på skoler osv. Vanskelig balansegang, dette. Og derfor havner slike identifiseringssaker fra lokalavisene ofte I PFU.

Tom Arild Haugen sa...

Jeg er enig i det du sier på slutten her. Når det gjelder plakatens bokstav hjelper den langt på+ vei, sitat:

"Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov."

Dette forteller etter min mening helt konkret hva Dagbladet gjør feil i dag: Ung, urimelig for tredjeperson (familie) og berettiget informasjonsbehov.

I ditt eksempel med skolelæreren kommer antakelig informasjonsbehovet til nytte for å skåne uskyldige, dvs kolleger?

@sannstorm sa...

Jo, nettopp.
Jeg har også sett eksempler hvor pressen begrunner identifisering av f.eks en barnehageansatt under mistanke/etterforskning for overgrep med det faktum at de tar på seg oppgaven å informere om at en potensiell overgriper "går fri" og fortsatt arbeider i barneinstituasjoner. Dette kan også være en relevant begrunnelse, så sant det virkelig er grunnen - og ikke en sleip unnskyldning for å kjøre nok en "Les hva som kan skje med DITT barn når du tror det leker trygt i barnehagen!"...

På generelt grunnlag kan jeg jo si at min personlige holdning til identifisering er "konservativ" på den måten at jeg i de fleste tilfeller oppfatter at beskyttelsen av en mulig uskyldig mistenkt er viktigere enn informasjonsbehovet til folket. Og slik jeg oppfatter det, er det i så måte i tråd med de presseetiske retningslinjene - om ikke alltid i tråd med praksis.

Og for hva det er verdt: Mine erfaringer i PFU har, kanskje til min egen overraskelse, vist meg at norsk presse i de fleste tilfeller både er etterrettelig og samvittighetsfull. Heldigvis.
Men vi har jo noen åpenbare unntak.

Søk i denne bloggen