Bildet mitt
Gjøvik, Norway
Journalist, redaktør, kronikkforfatter, mediekommentator, 49.

torsdag 17. september 2009

Mitt nye, herlige liv- post 3 - en del av løsningen

For å bli kvitt noe må man nødvendigvis vite hva man ønsker å bli kvitt. Vil man bli kvitt avhengighet til legemidler, må man nødvendigvis vite hva avhengighet er.

Del 1: Les her
Del 2: Les her

En av nøklene i min løsning var å definere problemet for deretter å finne ut av hva avhengighet egentlig betyr.

Å være avhengig av noe skulle vel egentlig si seg selv. Men så enkelt er det ikke. Det er spørsmål om grader av avhengighet, om i hvilken grad hverdagen påvirkes og om hva alternativet er.

I en øy utenfor Vestlandet bodde det 50 mennesker. For å handle klær og mat var de avhengig av båt. Det fantes ingen andre utveier. Dette med båt var noe de lærte seg å leve med, selv om det til tider var strevsomt. Det kunne til og med være farlig. Særlig om høsten og vinteren satte mange av øyas innbyggere livet til for å komme seg til land.

Etterhvert som tiden gikk ble det snakket høyere og høyere om at noe måtte gjøres. Flere av øyas mødre og fedre hadde omkommet på sjøen. Hva ble løsningen?

Det måtte være mulig å finne noe som var bedre, mindre farlig, mer effektivt enn båt. Noe man kunne leve med. Løsningen ble en bru fra øya til fastlandet.

En legemiddelavhengig må altså erstatte dagens løsning (piller) med en ny. Løsningen må innebære bedre livskvalitet, mindre helsefare, større frihet, mer glede og en trygg tilværelse.

Jeg gjør igjen oppmerksom på at jeg snakker om min legemiddelavhengighet og min løsning, min livssituasjon som avhengig og min livssituasjon som ikke-avhengig.

Problemet (legemiddelavhengigheten) ble utløst av panikkangstanfallet og angsten for et nytt anfall.

Når jeg får influensa tyr jeg til febernedsettende Paracet i noen dager. Det hjelper på symptomene, men fjerner ikke influensaen. Når influensaen går over, slutter jeg med Paracet. Det skulle tatt seg ut om jeg fortsatte med store mengder Paracet daglig i 25 år etter en influensa.

Poenget er at beroligende midler er ment som en symptimlindring over en kort periode i forbindelse med plutselige, uforutsette, skremmende hendelser, gjerne i form av panikkangst. I mitt tilfelle tror jeg det dreide seg om at kroppen sa fra at jeg hadde holdt for høyt tempo i tiden før anfallet.

Jeg har snakket med mange som har hatt lignende opplevelser, men som heldigvis ikke fortsatte med beroligende medisiner etter at de sterkeste symptomene (angsten) ble dempet. For mitt vedkommende var det ingen som sa fra om at de ikke skulle brukes i mer enn et par uker, maks. Tvert i mot, legen fortsatte å gi meg resepter. Og da utviklet jeg en kjemisk avhengighet!

Nettopp. Paracet består ikke av avhengighetsskapende kjemikalier. Det gjør benzodiazepiner. Det ligger så og si i sakens natur at man blir kjemisk avhengig av avhengighetsskapende midler. Som tobakk: Det går for de fleste greit å røyke noen få sigaretter og så holde opp. Røyker man derimot noen flere, setter nikotinavhengigheten inn og det er oppstått en kjemisk avhengighet.

Dette er viktig å forstå. Mange har sagt det er tøft gjort av meg "å stå fram", noen har sågar advart meg mot at jeg ville kunne få negative reaksjoner, fleiping, mobbing eller lignende. Hvorfor skulle det være en "bragd" å fortelle at jeg har hatt en kjemisk avhengighet? Det kan ramme - og rammer - hvem som helst. Jo, det er nok noen fordommer her og der. Men vet du hva? Det bryr jeg meg veldig lite om. Det sier ingen ting om meg, det sier bare noe om dem som eventuelt "mobber". På samme måte som om folk med amputerte bein eller armer skulle ta enkelte som mobber dem for det på alvor? Ærlig talt!

Jeg la forresten nettopp merke til at jeg skrev "hatt en kjemisk avhengighet". Det er feil. Jeg har. Så lenge den kjemiske avhengigheten har fått utvikle seg og satt seg, betyr det at jeg er kjemisk avhengig for resten av livet. Det har forskningen vist for lenge siden. I praksis innebærer det at jeg aldri i resten av mitt liv kan røre avhengighetsskapende stoffer, uansett hva det er. Et glass vin? Nei. En halv Sobril? Nei. Opiater (smertestillende)? Nei. Narkotiske stoffer? Nei.

End of discussion! For hvis det skjer, vil kroppen gjenkjenne virkningen av virkestoffene (kjemisk) på en slik måte at reaksjonen blir katastrofal. Vanviddet, galskapen - alt vil være over meg i løpet av minutter. Det er bokstavelig talt livsfarlig.

Tilbake til problemet og løsningen. Jeg har definert at avhengighet er et begrep som benyttes på noe som er helt nødvendig å ta i bruk for å få til noe, uansett om dette "noe" innebærer ulemper og livsfare (båt på havet). For en medikament(benzo)avhengig betyr det at for å fikse hverdagen, jobb, skole, barneoppdragelse, kjærlighet - altså livet - "må" tabletten(e) inntas flere ganger daglig. Selv om det er masse ubehag ved å bruke tablettene. Bivirkningene er mange og svært vonde å leve med. Økt vekt, selvfremkallende angst, skjelving, blasse øyne, hår som er "dødt", giddesløshet, krafttap, konsentrasjonsvansker, uklar tale, mareritt, svette, ufrivillig gråt, flatt følelsesliv, unngåelser, farlig bak rattet, økt selvforakt, lav selvtillit, følelse av håpløshet og utilstrekkelighet og nederlag, oppfarenhet, irritabilitet. Alt dette er fra min historie.

Så nå er det vel åpenbart at jeg er ved en viktig del av løsningen: Bli kvitt tablettene. Trappe ned mot null. Unngå (fjerne) de negative følgene av avhengigheten jeg nettopp beskrev!

Men, som Trine spurte om i en kommentar i går kveld: Hva skal man gjøre med angsten når man tar vekk det som beskytter mot den (tablettene)?

For det første: Les to avsnitt opp på nytt. Om bivirkningene. Kjenner noen seg igjen? Er det ikke ganske åpenbart at en benzoavhengig må deale med rimelig heftig medisinfremkalt angst og utløsende faktorer for angst? Jeg skulle tro enhver ville følt hverdagen nokså komplisert dersom en måtte bære på alt dette?

Min påstand: Jevnlig bruk av benzo over mer enn tre uker vil ganske raskt overta for det opprinnelige problemet. I de aller fleste tilfellene vil det opprinnelige problemet gå over av seg selv uten at den medisinavhengige merker det fordi de nye problemene oppfattes som det opprinnelige angstproblemet

Slik var det for meg og slik var det for alle jeg kjenner som i dag er pillefrie, lever livet, nyter livet og elsker livet sitt. Som før hatet livet sitt, som egentlig bare ville dø.

For det andre: Parallelt med en nedtrapping må brua fra øy til fastland bygges. Senere skal jeg fortelle hvordan jeg bygde bru. Jeg skal også snart skrive en egen post om den fryktinngytende, myteomspundne, ikke-til-å-overleve, ufattelig skremmende nedtrappingen mot siste tablett.

Jeg skal foregripe så vidt: Da dagen for siste tablett nærmet seg, sluttet jeg å tenke på den. Den dagen betydde ikke noe. Jeg hadde allerede en god stund før seponering skjønt at det ikke var farlig. At brua stod klar, at brua ville holde vekten av meg og tusenvis av andre.

Da jeg skjønte akkurat det, gråt jeg. Av glede!


Les Post 4 (nedtrappingen) her





20 kommentarer:

Lars sa...

Du skriver knakende godt, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Skjønner jo at brua er individuell, men det gjør den jo ikke mindre interessant. Kanskje kan din bro konstrueres inn i andres liv med litt modifikasjoner?

Jeg er veldig interessert i hva som får mennesker til å legge brått om i livene sine, og det du har gjort står det virkelig respekt av!

Tom Arild Haugen sa...

Takk, Lars! Ja, jeg tror det er fullt mulig å komme seg ut av det. Dvs, jeg VET jo det:) Bruer bygges på forskjellige måter, men de har veldig mye felles. Så ja, det er fullt mulig.

Anonym sa...

Vivalium

Fryktens smerter
som knugende knute (i bryst)
suger hver vene i kroppen.
Lammer muskelfibre
til indre klimaks av kaos

vil skrike, (men får ikke!)
Jeg,
et voksent menneske...

Brått ligger mot og beherskelse
som kastet på
demper panikk.

NEI...!
Bølgevis, som drønn fra skjelv
skyller gråten, ensomheten,
redslene igjennom.

Kom drømmeverden,
der hvor jeg er stor - sterk,
brun, atletisk og millionnær - gi meg ro!

La meg leve i luksus
i hav av frodig, svevende herligheter,
la meg være Mann - for en stund!

Skamfull
ser øynene i speilet på meg,
der, på badet
hvor pilleskapet holder
livskarusellen i gang,

Vival, Valium, Stedsolid - Truxal...
Som soldater på geledd,
hilser mitt knuste sinn

Ah...jeg smiler...
til mine barn, min vakre kone
og deg.
favner hele verden i lykkerus...

...en stund.

NN sa...

Min dans med frøken Valium begynte slik. I 1968 hadde jeg nettopp fått en god å krevendes jobb, jeg var ung og nyforlovet med ett barn på vei i familien. Min bardom hadde vært ett helvete på jord,(noe som jeg har skrevet om i en bok som ligger på internett, den kan du få linken til dersom du vil ha den--) Men en dag på arbeide fikk jeg sterke smerter i ryggen og ble sykemeldt, det gav seg ikke, og røntgen viste intet galt. Da ble jeg henvist til lege Lege Tollak Sirnes , som har skrevet en del bøker om sinnet, osv-han mente at jeg ikke sov godt nokk om natten selv om jeg sov godt. Han skreiv ut vival 12mg, som skulle takes før jeg la meg om kvelden. Han sa og at en slik liten dose ville være utav kroppen min om morgenen, så jeg ikke var ruset på arbeide. Jeg kuttet ut etter to dager den på 2mg, så jeg fortsatte på 10mg, grunnet at det var så plundrete og ha to tabbeletter og forholde meg til. Årne gikk med samme dosen, og jeg fikk stadig mere og mere vanskligheter å få tak i resept, det ble strammet kraftigt inn. Bivirkningene av 10mg vival, var de samme som du har beskrevet, helt likt. Jeg var sint på meg selv og hadde det grusomt vondt med meg selv alle disse årene fordi jeg ikke turde å slutte. Legene sa at jeg måtte legges inn, dersom jeg skulle dette, men da sa jeg stopp, forda ville alle som kjente meg få hvite at denne knallharde mannen som aldri viste følelser i gråt eller redsel var en tab,avhengig drittsekk. Den 3 Mai 1993, leste jeg tilfeldigt i Dagbladet om en organisasjon i Sverige, som hjalp vival -valium avhenhgige med å slutte, jeg husker ikke navnet, men de hadde bare løsning, det å trappe ned med å brekke av tab, bit for bit. De hadde en liste over alle de vanlige abstinens symptonene dette ville ha. De sa i sin artikkel at så lenge jeg viste om disse symptonene når de kom, så var det ikke noe å være redd for, men følte jeg trang til selvmord,--osv, da måtte jeg straks bryte av og oppsøke legen min. Jeg gikk straks ned til 7,5mg til 19 Juli samme år, og jeg følte med en gang en mere våkenhet i sinnet mitt og det gikk så fint.

NN sa...

DEL 2
Da sommerferien var ferdig, gikk jeg ned til 5mg, jeg hadde hele tiden en liste med abstinenssymptoner framfor meg, og det jeg følte stemte på en prikk. Akkurat da kom dataalderen inn på mitt arbeide, og det ble veldigt tungt å følge med, pluss at jeg var tillitsvalgt, og måtte snakke i store forsamlinger.Da fikk jeg kraftige abstinenser som forringet verdagen min kraftigt,men symptonene sto i lista, og jeg var helt rolig
Her er en type abstinens jeg fikk: Jeg satt og gjorde opp timelister på ett kontor og strevet med å forstå den helvetes dataen,da begynte beina mine å koke frå tærene og oppover, det var en kraftig varme, som å bli senket langsomt ned i kokendes vann, varmen kom til magen, så gav den seg.Jeg fikk en slags panikk å ringte til en lege å sa hva jeg holdt på med, og han sa at kutt med en gang dette tullet, du kan plutselig ville ta selmord, og det styrer du ikke selv, oi, jeg ble redd selvfølgelig og stabliserte meg på 5mg.Ikke min kone en gang viste om at jeg holdt på med å trappe ned medisin bruken min. Jeg sto på 5mg til Jan. 1995, og gikk ned til 2,5mg, til 6Mars. Da gikk jeg ned til 2mg,til 24April, der ble jeg ståendes til Mai 1998, grunnet hardt arbeide. Videre Mai 1998 til 1mg, til 19 Juni. Så annen hverdag med 1mg--til 3Juli, så brøt jeg av en halve den tabbeletten, da skjedde det noe uventet, men det sto i min abstnensliste, jeg fikk kraftige sex drømmer, og fikk voldsom erksjon med kraftige smerter to netter på rad, og fikk ødelagt penis på mange måter, som legen sa ville bli flere smertefulle operasjoner å ta. Jeg var fortvilet å få ett slik problem, men gav faen. Så kom den dagen 3 Juli 1998, slutt med Valium, aldri mere. Jeg måtte i flere måneder ha piller i skuffen min, som jeg sjekket i mange måneder om de lå der, men så forsvant angsten, da kom gråten, jeg gråt over den minste ting på tv, og jeg fikk en annen følelses verden. Herrgud så mye jeg hadde mistet av dette gode å vise følelser, no var de der. Jeg gråt ikke i noen begravelser, så bare på klokka om at denne sermonien skulle slutte, no kan jeg knappt se en lykkelig situasjon i livet uten at neven går opp diskre i øyekroken
Det jeg beskriver her, er en lang kamp mot de brune flasker som står derpå geledd på badet å smiler falsk til deg om kvelden,
Ha det godt videre i livet ditt
hilsen meg;))

Anonym sa...

Din historie er så full av livslyst og energi at jeg blir imponert og rørt. Tusen takk for at du deler dine opplevelser.

Ottar Grimstad sa...

Eg les med glede desse bloggane dine og tar med meg dine røynsler som gode eksempel som kanskje kan vere til nytte for andre eg kjem i kontakt med. Ver ikkje redd for reaksjonar. Eg trur du har fått nesten berre positive reaksjonar. For meg i alle fall berre auker det respekten for deg at du har vore i stand til å ta tak i dette, gjennomføre det på den måten du har, og fortelle om det på ein måte som også andre kan ha nytte av.

Cappa sa...

Du er nok inne på mye rett her, medisinering er og blir uansett hvordan en vrir og vender på det i realiteten kun behandling av symptomer. Samtaleterapi er i større grad behandling av tankene om angsten, Men i realiteten vil det beste være å lære å leve med situasjonen. Slik at en også kan nyte de øyeblikkene som kommer daglig. Det å sette seg ned ved for eksempel mjøsa ( siden du er rett ved ) og nyte solnedgangen en kveld er ikke det samme når kroppen er full av medisiner. Ja ved å fjerne medisinene kan du nå begynne å leve det livet du har, ta vare på den tiden du har igjen. Nyt den og del av deg selv. Det er via dette du kommer til å bli husket.

vibeke sa...

Jeg blir ydmyk i møte med slik ærlighet. Takk.

JanT sa...

Sterk å lese dette. Venter på fortsettelsen. Tusen takk for at du deler dette med oss.

Stig Ove Voll sa...

Tar meg selv i å sjekke RSS-en oftere for å se om du har skrevet noe siden sist ;-)

Jeg håper for øvrig du, og gjerne dere andre, kan si noe om hvordan det oppleves å meddele sin familie og sine venner at man lider av angst/depresjon. Jeg vil ganske sikkert tro det reageres annerledes på slikt enn om man bare kan vise til en brukket arm. Og hvordan oppleves det fra familie/venners ståsted å vite at en nær person har fått en slik diagnose? Mange lever nok i skjul med sine piller i frykt for at bekjente skal oppdage svakhetene og dermed stille sine egne merkelige diagnoser i all uvitenhet.

Jorun sa...

Du verden så sterkt og ærlig og åpent! Du er god som åpner opp for oss til dine tanker om et slikt tabubelagt emne. Jeg må si som en tidligere her, jeg blir utrolig ydmyk og føler meg beæret som får lov å lese dette!
Stå på! Og ta vare på deg selv!!!

Tom Arild Haugen sa...

Til NN: Takk for et flott dikt og en sterk historie. Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Det var tøft gjort å kutte ut Valium helt på egenhånd, for så mange år siden, helt i strid med det de nærmeste (legen din) foreslo.

Ottar Grimstad: Såvidt jeg forstår praktiserer du din legegjerning? I så fall har du en stor utfordring. Jeg viser til en annen lege her inne som fortalte at legestudentene i dag blir opplært til å la være å skrive ut benzodiazepiner. Det er flott. Hva er din praksis mht disse medisinene?

Cappa: Takk for fine - og kloke ord. Jeg er enig i alt du sier.

vibeke: Takk selv :)

Jan T: Fortsettelsen følger i morgen (mandag)!

Stig Ove: Takk for denne og øvrige. Det er et tema du tar opp som i høy grad er aktuelt, like aktuelt, i dag som før. Tross manges forsøk på å ufarliggjøre og avmystifisere psykisk helse, virker det som om tabuene har satt seg fast i ryggmargen til folk flest. Hvorfor? Det er sannelig ikke lett å si, det er helt unaturlige tabu.
Å leve i skjul med sin avhengighet er dessverre nokså utbredt fordi vedkommende som blir avhengig ikke skjønner at det er en avhengighet som er vanskelig å se selv og ikke minst fordi det er så vanskelig å forklare på en rasjonell måte. Men egentlig er det enkelt: "Jeg var uheldig og ble fysisk avhengig av tablettene", er en setning de fleste kunne/burde forstå.

Jorun: Takk! Jo, jeg tar vare på meg selv så godt jeg kan. Etter at jeg ble pillefri i vår er vel egentlig utfordringen å holde meg selv igjen. Livet er spennende og herlig og den nye friheten gjør at jeg helst vil reise verden rundt og på tvers på 24 timer :)

Ottar Grimstad sa...

På direkte spørsmål:
Eg starter ikkje opp langtids benzodiazepinbehandling. Medikamenta kan ha nytteverdi kort tid i visse situasjonar. Eg har ein del pasientar som har gått på benzodiazepinpreparat i mange år. Eg tar regelmessig opp spørsmålet om dei burde slutte, forklarer at dei kan skape problemet dei blir brukt for slik du godt har gjort greie for, held nøye kontroll med forbruket slik at det ikkje skjer ukontrollert auke, men tvinger ikkje pasientane til å slutte ved berre å nekte å skrive ut. Eg håper å kunne ha nytte av dine erfaringar i desse samtalane.

Eg vil elles understreke at det er forskjell på benzodiazepinpreparat og antidepressiva. Langtidsbehandling med antidepressiva og stemningsstabiliserande medisin kan vere heilt nødvendig og livreddande for ein del pasientar.

Anonym sa...

Du skriver sååå utrolig bra og man må bare lese videre.
Jeg har vært igjennom ett veldig hardt liv, med rus, alvorlige spiseforstyrrelser og selvskading. Ble gravid i 1989 og sluttet med alt av medisiner, alkohol, kaffe og røyk. Skal si det var ett helvete å komme gjennom svangerskapet, men det gikk bra og jeg fikk en flott sønn som nå er 20.
Alt det jeg har vært igjennom før jeg fikk barn, men også i 17 år som sambo/ektefelle, kunne vært skrevet i en tjukk bok.
Nå er jeg singel og "fri" og har vært det i litt over 4 år. Jeg har kommet langt, men har ennå en lang vei å gå hvis jeg skal mestre ALLE situasjoner jeg har lyst å mestre! Har spurt om hjelp, men jeg er for FRISK.
Etter ett liv med så mange vonde opplevelser så er det klart at man får en del traumer som man gjerne skulle bli kvitt, men man greier ikke det helt på egen hånd.
Alle ser på meg som en sterk person og "omsorgsperson". Ja, jeg kan støtte og hjelpe til, men det som skjer er at jeg glemmer meg selv. Jeg hadde også trengt "en skulder" jeg kunne støttet meg til av og til.
Man kan ikke bare GI hele tiden og aldri få noe tilbake, for det topper seg til slutt.
Men hvor skal man få den hjelp man trenger, når ingen ser noe galt og man virker som roligheta selv???? Ingen steder er tilgjengelig!!
Så da står man der da, helt til man "stuper" for alvor. For detgår en stund, men IKKE evig.
Åpen for tips jeg...............
GK

Tom Arild Haugen sa...

Ottar Grimstad: Takk for opplysende svar. Når det gjelder pasienter som har gått på benzodiazepiner skriver du at du oppmuntrer til å slutte, "men tvinger ikkje pasientane til å slutte ved berre å nekte å skrive ut". Det interessante ved dette er jo to aspekter:
1) Teoretisk sett blir legen (du) i slike tilfeller "muliggjørere". Den onde sirekelen fortsetter, problemet blir verre ettersom toleransen naturlig øker.
2) Gjør du noe annet? For eksempel, behandler du eldre og yngre pasienter forskjellig? Legger du opp nedtrappingsplaner med endelig sluttdato, plan for oppfølging, motivering? Hvor høyt på dagsorden står egentlig seponering av benzo?

Når det gjelder det med at enkelte pasienter trenger antidepressiva og stemningsregulerende medisiner, er det helt sikkert riktig. Men dette gjelder ikke den store gruppen. De som fikk benzodiazepiner "i sin tid", gjerne for en enestående livskrise eller enkeltstående "kortslutning" og der hvor preparatet har skapt nye problemer med angst, dårlig selvbilde, sosial tomhet, følelse av håpløshet, av å aldri bli frisk etc. Det er denne gruppen jeg representerer og det er denne gruppen som utgjør en så altfor stor del av benzodiazepin-brukere.

GK: Takk for din historie. Den "traff" meg. Å være ressurssterk og oppegående i alle henseende, men likevel være i behov for hjelp, er dessverre et kjent fenomen.

Det lille du forteller sier meg at du har mye uberabeidet og at du kan ha blitt vurdert som "for frisk" er nesten så merkelig at jeg lurer på om du kan ha truffet feil fagperson til feil tid? Det psykososiale hjelpeapparatet (spesialisthelsetjenesten) pleier å være godt rustet til å gi slike som deg god hjelp.
Tror du definitivt kunne hatt glede av ukentlig samtaleterapi, og hvis du selv mener du har behov for det, får du gjøre som jeg måtte et par ganger, da: "Ta i så det holder" for fastlegen og be om henvisning. Det funker. Ikke sant, Grimstad? :)

Dessuten finnes det gode gruppeterapitilbud i regi av en del familievernkontor. Dit kommer det folk fra alle samfunnslag og møtes ukentlig til åpen samtale - om ting som hver enkelt har behov for å snakke om. Mitt livsmotto "Å dele er å hele" fungerer! Send meg gjerne en e-post hvis du vil utdype litt mer så skal jeg mer enn gjerne hjelpe til så langt jeg kan (se link øverst på siden eller bruk tomarildhaugen@gmail.com)

Anonym sa...

Du er bare utrolig!!!
Nå er det natta her i huset, men sender deg en mail i morgen.
Og du skal se etter hvert at jeg blir IKKE "anonym" her inne!
Jeg er veldig åpen om "det meste" og har ei veldig god venninne på facebook som la ut en kobling til din blogg. Derfor "fant" jeg deg.
Veldig fott og nyttig blogg og er kjempe......... for å lese og ikke minst lære om hvordan andre har og har hatt det!
Sov godt TA og alle andre som leser dette!
GK

Anonym sa...

Dette var sterk lesning,men kanskje først og fremst fikk den frem lysten på å ta opp kampen! Jeg har vært det man kaller sprøytenarkoman, så min medikamentbruk i dag er "behandlingen" for dette.Jeg har uten tvil fått et bedre liv etter jeg startet opp med disse medikamentene, for jeg har fått tilbake omsorgen for barnet mitt,studerer og har venner og familie rundt meg. Likevel hadde jeg for noen år siden lagt rusen vekk, og den gangen UTEN hjelp fra noen medikamenter. og jeg holdt det slik i nesten fem år...og så skjedde noe, som også du beskriver her i din blogg,nemlig dette med at man faktisk ALDRI kan røre noe igjen når man har avhengighetsproblemer.Jeg fikk hostesaft med morfin pga bronkitt og dobbelt sidig lungebetennelse..jeg satt på skolen(studerte den gangen)og kjente morfinens varme i kroppen, og er i dag overbevist om det du sier, om at kroppen gjenkjenner virkningen og effekten, og umiddelbart begynner å "skrike" etter mer! Resultatet ble at beina mine tok turen til legen og fikk enda en flaske hostesaft... med morfin såklart. Ikke lenge etter satt jeg igjen med sprøyten i armen,mistet omsorgen for mitt barn,måtte avslutte studier og var på god vei ned i undergrunnen igjen.
I dag altså fått igjen noe av livet,men med hjelp av medikamenter...har holdt meg unna narkotikaen i tre år, og føler sterk lyst til nå også ta fatt på medikament biten...denne bloggen gav meg enda mer håp på at jeg med den rette nedtrappingen og innstillingen faktisk kan klare dette en gang til....takk for at du skriver så ærlig om temaet!

vil følge deg videre, og komme tilbake med min historie hvis jeg kommer i gang med nedtrappingen snart;)

Anonym sa...

Jeg lurer på hvor du fikk hjelp til å lage en nedtrappingsoplan uten å bli innlagt noen steder. Har bedt psykriater, fastlege, lar, og rustlfèn om hjelp. Men det eneste svaret jeg får er at jeg må legge meg inn. Det er det eneste jeg nekter pga diverse traumer.
Hvordan fikk du hjelp til nedtrappingsplan?
Ps: Det haster

Tom Arild Haugen sa...

Planen ble laget i samarbeid med DPS. Lykke til! Det er IKKE farlig!

Søk i denne bloggen