Les del 1 her.
Jeg vet at det nå er mange som venter på løsningen. Den er som sagt enkel. Men ikke dessto mindre - den må forstås. Det er også grunnen til at jeg ikke forteller hele historien i en post. For det første ville den blitt alt for lang. For det andre kreves det tid til å tenke gjennom det jeg skal komme med. Og for det tredje - jeg vet nå positivt at mange avhengige mennesker skal følge mine råd for å bli kvitt sin pilleavhengighet. Det er ikke gjort over natten, men det tar mye mindre tid enn man vanligvis tror.
Det har slått meg mange ganger etter at jeg begynte arbeidet med å bli pillefri at de løsningene som har gjort meg "fri" burde følges av mennesker også uten angst og pilleavhengighet. Det som kommer ut i den andre enden er et bedre menneske, mer harmonisk, mer opptatt av andres ve og vel, mer livsglede, mer optimisme, mer ydmykhet og takknemlighet.
Visste du forresten at det finnes nærmere 200 forskjellige avhengigheter, som hver for seg er alvorlige nok til at de preger et menneskes liv?
Min løsning kan brukes på alle typer avhengighet.
Det er kanskje noen som stusser over at jeg bruker uttrykket "min løsning"? Det er helt bevisst. Jeg har hentet og forkastet råd og ideer fra en rekke kilder. Jeg har sortert, videreutviklet og testet. Resultatet, sluttsummen, er blitt til et liv uten angst og piller. Til "min" løsning.
På bakgrunn av gårsdagens innledende post er det sikkert mange som tenker at et så alvorlig avhengighetsproblem krever en løsning som ikke passer for en med mindre pilleforbruk, mindre angst.
Den gode nyheten er at det er fullt mulig å få et fritt liv likevel. Det er jo snarere tvert i mot: Når jeg, etter 48.000 piller klarte det på under et halvt år, da skulle det være håp for de fleste!
Men, er det nødvendig å slutte med piller? Hva skal en som bruker sine to-tre piller daglig oppnå?
Svaret er like provoserende som enkelt: En pille er en for mye.
Nemlig. En dose benzodiazepiner (Sobril, Valium, Stesolid, Vival) setter i gang kjemiske prosesser i hjernen som igjen fører til uheldige, angstfremkallende og forstyrrende personlighetsendringer. Dette er en påstand jeg skal begrunne både grundig og tydelig, både i dag og senere.
I begynnelsen merket jeg at jeg ble roligere. Jeg kunne slappe mer av. Jeg fikk den ønskede "aahh"-følelsen. Som mange får etter den første drinken, de fleste kjenner følelsen.
Allerede her er det fare på ferde: Det er i gjentatte studier vist at når hjernen tilføres sinnsregulerende stoffer, slutter den selv å produsere en type signalstoffer som er helt nødvendige for balansen i nervesystemet. Dermed skjer følgende: Personen føler seg dårligere når virkningen av pillen ebber ut - fordi hjernens egen produksjon av "godfølelsen" er koblet ut. Og da oppstår en paradoksal situasjon: Personen merker umiddelbart at noe er galt, det føles som nervøsitet og angst. Og hva var løsningen? Jo. En pille. Så er neste pille ombord og runddansen er i gang.
Det er ingen tvil om at jeg på min måte mestret livet den første tiden etter det fatale panikkangstanfallet våren 1984. Jeg skal love at en slik opplevelse setter dype spor. I dag ser jeg at min fastlege gjorde en stor feil ved å "behandle" opplevelsen med Sobril. Jeg er ikke bitter. Han visste ikke bedre.
Jeg kunne fortsette i jobb som journalist. Jeg gjorde det til og med veldig bra. Som 29-åring ble jeg det yngste medlemmet i Norsk Redaktørforening. Utad virket jeg sikkert både sterk, beslutningsdyktig, sosial og til og med morsom.
Men det var en falsk virkelighet. En kjemisk virkelighet. Jeg intelektualiserte livet. Alle beslutninger ble tatt med hodet, uten kontakt med magen: Følelsene var borte. Intuisjon, magefølelse, den følelsesbaserte virkeligheten var borte. Jeg gledet meg tilsynelatende. jeg smilte på "de rette" tidspunktene. Sannheten er at jeg aldri var i stand til å føle glede. Heller ikke sorg. Jeg brydde meg om andre mennesker der det intelektuelt sett var riktig av meg. Sannheten er at det kom utelukkende fra en virkelighetsanalyse, ikke fra hjertet. Fordi benzodiazepiner tilslører følelseslivet og gudene skal vite at jeg var glad i pillene mine. De blindet meg og jeg var som sagt sikker på at jeg var født med en alvorlig defekt som selvsagt måtte reguleres av Sobril. Slik føltes det og jeg var helt oppriktig innstilt på å slutte å leve dersom noen skulle foreslå å kutte dem ut.
Jeg antok at mennesker som fikk kreft med beskjed om at strålebehandling var livsnødvendig, fullt og helt stolte på at behandlingen var det håpet de hadde for å overleve. Og at hvis noen foreslo å kutte behandlingen før den var kommet skikkelig i gang, ville jo det vært absurd. Slik tenkte jeg i forhold til mitt behov for Sobril.
Så feil kunne man altså ta. Legene, psykologene, overlegene i psyiatri, gruppeterapeuten og meg selv inkludert tok feil. Det er jeg et høyst levende bevis på i dag, fem måneder etter den siste pillen.
Så hva har skjedd de siste fem månedene? Vel, i praksis er det sju måneder. De to første månedene gikk jeg på nedtrapping. Jeg gikk fra et skyhøyt nivå, ca 70 mg Stesolid (tilsvarende ca 210 mg Sobril), til 100 mg Sobril (4 x 25 mg) pr dag. Nedtrappingen mot null var i gang. Litt justert brukte jeg da åtte uker på å gå fra 100 mg Sobril/dag til null.
Jeg bestemte meg for å prøve. De siste to-tre årene var jeg blitt svært syk. Livet var ikke levbart lenger. Jeg kunne ikke jobbe. Ikke fungere sosialt. Pilleavhengigheten hadde sakte men sikkert ført meg inn i en tilværelse uten innhold. Alle mennesker rundt meg forsvant. Jeg hjalp til med å få mennesker rundt meg til å holde seg vekk fra meg så godt jeg kunne. Jeg orket ikke være sammen med andre mennesker. Jeg var totalt ødelagt. Fylt til randen av selvmedlidenhet, frykt, bitterhet på alt og alle, spesielt meg selv. Tålte ikke å være i nærheten av meg selv. Jeg hadde gitt opp å komme ut av den evige angsten, den selvutslettende isolasjonen. Gjennom alle disse årene hadde jeg utviklet en toleranse overfor virkestoffene i benzodiazepinene som gjorde at store mengder måtte til for å føle ro. Dette skjønte jeg var farlig og brukte derfor mestepartene av mine krefter på å unngå situasjoner som krevde beroligende piller: I praksis betydde det at fullstendig isolasjon var løsningen.
For å begrense noe av pilleforbruket begynte jeg å erstatte dem med alkohol. Det var ingen god løsning. Virkningen ble på en måte den samme, men de fysiske og psykiske konsekvensene ble enda verre. Miksen mellom alkohol og benzo viste seg å få fatale mentale konsekvenser. Jeg gjorde ting jeg i dag ikke fatter er mulig at jeg gjorde. Ikke i den forstand at jeg dro ut for å drepe eller noe sånt. Men det var en form for galskap som satte inn. Jeg sporet fullstendig av.
En dyktig terapeut ved DPS hadde flere ganger sagt til meg at pillene jeg brukte fremkalte angst. Kanskje var det dette temmelig idiotiske utsagnet som fikk meg til å prøve. Skulle liksom de pillene som tross alt hadde holdt meg oppegående i 25 år være årsaken til angsten? Hallo og god jul, liksom.
Men fordi en fagprofesjonell kunne si noe så paradoksalt begynte jeg å interessere meg. Dette var jo det eneste jeg IKKE hadde prøvd. Alle andre løsninger hadde mislykkes. Og Gud skal vite at jeg hadde forsøkt mange løsninger! Halve piller, doble doser, piller på tom mage, på full mage, piller to timer før en hendelse, piller rett før, bytte fra Sobril til Stesolid og tilbake igjen, Truxal, Atarax, Cipramil og Cipralex - for å nevne noe.
Jeg måtte innse at jeg selv ikke hadde noen løsning. Ingen andre heller.
En lysende yrkeskarriere hadde gått i vasken. Familielivet var langt på vei ødelagt. Det sosiale livet eksisterte ikke lenger. Fremtidsutsiktene var beksvarte. Økonomien pulverisert. Jeg var fysisk sett som en lat 80-åring. Så sent som i januar i år måtte jeg snu etter hundre meter da jeg i min indre galskap fant ut at jeg skulle ta en skitur. Det var et under at jeg kom meg inn igjen. Helt utslitt. Jeg så ikke ut de siste månedene. Ansiktet var pløsete. Håret dødt. Kroppen var fylt av væske. Jeg var underernært. Desillusjonert og uten håp.
I min isolerte verden var internett og fjernsynet min kontakt med omverden. På en eller annen måte begynte jeg å surfe rundt og plukket etterhvert opp litt her og litt der.
Jeg ser at bakenfor den kjemiske virkeligheten, lå det en ulmende fornuft. Langt der bak. Jeg tok en beslutning. Nå hadde jeg ingen ting å tape. Jeg trodde til og med at barna mine var tapt.
I dag vet jeg at de ikke er tapt. Jeg vet at de elsker meg og hele verden skal vite at jeg elsker dem. Endelig kan jeg bety noe positivt for dem. Jeg kan være til stede i livene deres med hele meg, mine følelser, intuisjon, sunne fornuft, kjærlighet og respekt. På ordentlig.
Jeg kan gå lange turer med hunden min og fotografere natur og legge merke til detaljer (se bilde), kjøre buss, ta tog, delta i forsamlinger, småsnakke med nye venner, delta i organisasjonsliv, spille fotball, delta i debatter, bry meg om og ta avstand fra urettferdighet, jeg kan utgjøre en forskjell, jeg betyr noe. Alt dette er nytt og skapt over en kort tidsperiode. Ikke noe av dette kunne jeg før.
Jeg har gjort jobben selv. Den har kostet. Smerte, tårer, fortvilelse. Forvirring og håp, glimt av lykke, optimisme, tro på livet.
For meg er det ikke snakk om å tro eller ikke tro på et liv etter døden, slik mange og meg selv inkludert har filosofert mye over.
Jeg tror på et liv før døden!
(forts følger)
Les post 3 her
12 kommentarer:
Det er så flott at du deler. Sterkt og rørende! Og ekstra fint å vite at du kjenner kjærligheten fra barna dine igjen.
Sterk historie. Dette har ikke vært lett for deg! Befriende at du deler den med oss, men også utrolig lærerrikt.
Jeg er kronisk smertepasient som etter årevis med smertestillende har lest meg frem til at disse smertestillende også kan forårsake smerte, og i tillegg gi opiumindusert smerte når man prøver å ikke ta dem; man tror man har mere smerter og tar mer, runddans slik som benzo. Jeg har bestemt meg for å kutte det hele ut. Ja jeg vil ikke ha noen smertelindring for de sykdommene som gir meg smerte, men jeg tror ikke det vil bli store forskjellen gi og med at jeg sikkert for lenge siden har utviklet toleranse. Jeg har gått fra 6 tbl til 2,5 tbl nå uten noe særlig hjelp fra leger som virker bestemt på at jeg trenger dem. Jeg er redd for fortsettelsen men er fast bestemt på å få det til. Fikk du abstinenser? Hvis ja, fikk du dem underveis eller etter du var helt ferdig?
Takk for at du deler dette med oss!
Dette er sterk lesing. Jeg vet min sønn følger spent med da han også har angst og depresjoner.
Men han er på bedringens vei, hans løsninger da bedringen kom var: Jeg har to viljer angsten og meg selv. Og det er jeg som bestemmer :)
Glad det har gått bra for din del og du er tilbake, samfunnsengasjert som du er etter dette.
Dine barn har sikkert vært glad i deg hele tiden. Så stå på du Tom Arild. At du deler dine opplevelser vil bety veldig mye for MANGE.. Takk skal du ha.
Åpenhet er viktig tror jeg
@superperfekt
Gratulerer!
Forstår det sånn at kroppen din nå mestrer angsten selv?
Er nok enig i at pilleløsningen er kun et plaster på såret, alt for mange mennesker lever faktisk i et pillehelvete fordi legene ikke kjenner til bedre behandlingsalternativer (noe jeg mistenker medisinindustrien for å stå bak)...
Dette var virkelig sterke saker å lese. Jeg er imponert over deg, og følger spent med videre.
Stor klem og lykke til :)
Hei igjen og takk for kommentarer og mange gode ord! Jeg er evig takknemlig(se også en ny kommentar fra meg under forrige post). Jeg har fått så mye varme og gode ord som jeg nesten aldri tidligere har fått. Det gjør meg varm langt inne i sjela! Og takk og pris for at jeg er i stand til å føle igjen!
Jeg skal forsøke å svare på direkte spørsmål. Men jeg kan ikke få understreket nok at det er min historie, min avhengighet og min løsning jeg skriver om. Ja, jeg tror noen kan ha nytte av dette, ja, jeg tror jeg kan svare på enkelte ting. Men jeg er ikke fagutdannet, det jeg kan handler om min egen erfaring og problemløsning :)
- Til det andre innlegget her, Anonym: Jeg har ingen erfaring med smertestillende medisiner, bortsett fra at jeg vet de er avhengighetsskapende og at man utvikler toleranse. Jeg vet også at nedtrapping av opiater tar vesentlig kortere tid enn benzo, det vil ganske sikkert forekomme abstinenser, omfanget er ukjent. Snakk med en lege om akkurat dette.
- Til LivS: Høres ut som om din sønn så absolutt er inne på noe vesentlig. Å nekte angsten å bestemme er en løsning som også har hjulpet meg. Problemet, som jeg kommer tilbake til, er hva slags angst/nerver som skapes av selve medisinen og hva er reell angst?
For å finne ut av det, er det bare en utvei - nemlig å eliminere. Å trappe ned medisinen over tid, avhengig av hvilken dose som benyttes over hvor lang tid. Når medisinen er seponert og gjerne seks-åtte uker etterpå kan man med rimelig stor grad av trygghet finne ut av grunnproblemet - hvis det er noe grunnproblem. Jeg vet positivt at det dessverre er det som i utgangspunktet skulle være angstdempende som i virkeligheten er angstfremkallende. Slik var det for meg og slik vet jeg det har vært for ganske mange andre!
- Til Rune: Helt enig med det du sier. Til ditt spørsmål om hvorvidt kroppen mestrer angsten av seg selv: Nei. Jeg har gjennom å trappe ned/seponere medisinen parallelt jobbet med noen enkle prinsipper som har med personlighetsendring å gjøre. Dette skal jeg komme tilbake til. Som jeg har skrevet litt om - jeg har ikke bare trodd, men vært overbevist - om at jeg hadde en medfødt defekt som gjorde at jeg ikke fungerte uten piller. Angst for angsten! Pillene gjorde det mye verre. Angsten forsvant parallelt med nedtrapping av benzo. Jeg har ikke hatt en eneste antydning til angst etter at jeg sluttet!
Så hva annen konklusjon kan jeg trekke enn at benzo er angstfremkallende, IKKE beroligende?
Men dette er bare en del av løsningen. Resten kommer!
Spennende og interessant lesning, Tom Arild. Gleder meg til fortsettelsen. Dette ble skikkelig "cliffhanger-blogging" over et svært viktig tema :-)
Stig Ove (@StigVoll)
Hei Tom Arild! Det er tøft det du her skriver om, det vet alle som har vært der. Å heldige deg som er angstfri igjen:-). Som mange andre her gleder jeg meg til å lese fortsettelsen.Du vet om meg og min angst. jeg forsøker å innta et minimum av piller, men så blir angsten heller ikke borte med et minimum - bare dempet. Det jeg tenker her er at: Selvfølgelig har du rett. Vet jo at bla. Sobril kan være angstfremkallende. Det er pillene som er hele angsten. Men noe stritter veldig imot for meg, for de gangene jeg har forsøkt å kutte helt når jeg kjenner behovet, har det gått så langt til helvete jeg kan komme. Jeg klarer med andre ord ikke tro at det bare er piller som skaper angsten - iallefall ikke min. Jeg har også forsøkt - å forsøker daglig å "snakke" med angsten. Bare kom osv. Det virker bare til et punkt - så taper jeg. Har gått i terapi i 5 år - uten særlig virkning. Så det jeg lurer på er: Hvordan takle livet m/angst/panikkangst/generell angst uten noen hjelpemidler overhode? Pillene kom ikke først. Hele livet har vært en engstelse som til slutt eksploderte. Hva gjør jeg uten hjelp? Venter spent på ditt neste innlegg! Lykke til videre, og for all del stå på! All hell å lykke!!!
Hei, Trine og alle andre: Jeg sikter meg inn på et nytt innlegg i løpet av de neste 24. Kjenner at jeg ble veldig sliten i dag. Det kan være senabstinenser, jeg har fortsatt endel av dem og vil i følge endel studier ha det i like mange måneder som antall år brukt - 25 år = 25 måneder :(
Abstinensene under- og etter nedtrapping er noe svært mange interesserer seg for. Ikke så rart, kanskje, det er nok en av de viktigste grunnene til at mange kvier seg for å slutte. Jeg var livredd for dem! Og de kom. Og kom. Og avtok. Og avtok.
Jeg skal fortelle grundig om dem, jeg har hatt de fleste som er mulig å "oppdrive", men den gode nyheten: Det går helt greit! Det er fullt mulig å komme seg gjennom dem - så lenge man er bevisst at det ikke er farlig (for det er det nemlig ikke) og at smertene i stor grad oppveies av alt det positive som skjer i løpet av en nedtrapping!
Trine spør: Hvordan takle livet m/angst/panikkangst/generell angst uten noen hjelpemidler overhodet?
Igjen - kjempegodt spørsmål. Kanskje det aller viktigste spørsmålet man vil ha svar på før man setter i gang: Frykten for å leve uten hjelp, uten bistand, uten "krykker". Hvordan skal man klare det?
Jeg har allerede vært innom spørsmålet. Jeg trodde jo - nei, var overbevist om, at min angst skyldtes en medfødt hjernefeil! Et liv uten beroligende piller, jadda! Det skulle noen komme å fortelle meg! Pøh!
Hva var det jeg oppdaget etterhvert?
sterke saker. Jeg håper at du også til slutt lager en versjon for et riksdekkende papirmedium. og deretter bok.
- Dagfinns arkiver Takk! Jeg har vært inne på tanken om bok for å få frem dramaet og for å nå ut til flere. Vi får se! Har ikke hørt noe fra noen forlag, men det første som kommer på banen, får avspark :)
Har forresten takket foreløpig nei til Aftenposten og Nettavisen. Dette er liksom "mitt" sted. Men jeg ser jo poenget med at flere kan få innblikk i saken dersom det spres riksdekkende.
Historien din var verdifull for meg.
Tusen takk!
Legg inn en kommentar