Det er fullt mulig

Jeg har fått publisert en ny kronikk, i dag i Bergens Tidende. Her er den:

Forskningsbasert kunnskap og dokumentasjon finnes i rikt monn. Sverige og mange andre land har tatt pålitelige verktøy i bruk for å diagnostisere og behandle rusavhengighet. I Norge venter vi bare på det første offentlige cannabisutsalget og heroin på resept. Hvorfor har norske helsemyndigheter så tungt for det?

Bare plussider. Tusenvis av norske rusmisbrukere kan få et rusfritt og verdig liv. Titusener som står i nære relasjoner til en rusavhengig vil få bedre livskvalitet. 4.500 står allerede i en umenneskelig behandlingskø, over 5.000 står på medisinsk rusbehandling, LAR, uten å oppnå frihet fra avhengighet. Diagnostisering og behandling vil koste flerfoldige milliarder kroner, 300.000 kroner per pasient, målt etter dagens kostnadsbilde. Men plussidene, også økonomisk for storsamfunnet, vil være så store og mange at det må betraktes som en investering til inntekts ervervelse.

Bare i Bergen by er det anslagsvis mellom 1.000 og 2.000 aktive narkomane. På landsbasis er det sannsynligvis ca 15.000. Forskerne anslår at mellom 66.500 og 123.000 mennesker i Norge har et risikofylt forbruk av alkohol. Hvor mange av disse som er i behov for institusjonsbehandling finnes det ikke tall for, men landets rusklinikker opererer med lange ventelister.


Avgjørende. Tre forhold er avgjørende for om vi klarer å vinne kampen mot overdreven og skadelig rus: Individuell og presis diagnostisering. Forståelse av hva slags behandling og oppfølging som virker, og penger.


Verdens helseorganisasjon (WHO) har for lengst definert alkoholisme som sykdom. Også narkomane har rett til behandling på linje med somatisk syke mennesker. Det er med andre ord på tide å definere sykdommen.

Røntgen finner bevis. Internasjonalt har forskere dokumentert at rusavhengige mennesker har en biokjemisk forstyrrelse i systemet som regulerer signalsubstanser i hjernen. Det er fullt mulig å påvise denne skaden ved moderne røntgenfotografering. Det viser seg at gjentatt rusbruk fører til at det dannes ”stier” i områder av hjernen som har store likheter med stiene som dannes ved språklæring. Disse stiene gjør at lyst- og belønningsimpulser går i egne baner forbi både fornuftssenteret og andre naturlige bremsemekanismer. Noen kaller det en forstyrrelse i dopaminkretsen. Når vi lærer språk som svært unge er disse banene en vidunderlig og nødvendig mekanisme. Men, når det samme skjer i andre områder på grunn av rusmidlenes kjemiske påvirkning av hjernen, kan det være svært dødelig.

Utenom all fornuft. Disse nevrobiologiske funnene forklarer logisk hvorfor ellers tilsynelatende ressurssterke og ”kloke” mennesker faller ned fra å være reflekterte, oppegående mennesker i alle samfunnslag og miljøer til å sette det meste av sosiale konvensjoner, materielle goder og familiære og sosiale forhold totalt over styr, tilsynelatende på uforståelig vis. Impulsene som finner veien til rusmisbruk går rett og slett utenom hjernens fornuftssenter og blir dermed uregjerlige.


Den gode nyheten er at denne skaden kan reverseres og leges. Ikke medikamentelt, ikke operativt, men gjennom å utføre en serie utarbeidede handlinger som kommer etter hverandre i en bestemt rekkefølge. Dette er en kjent psykologisk mekanisme: Diverse tankeendringsgrep med påfølgende nye sett med handlinger får kroppen til å produsere normale kjemiske sammensetninger som tetter de uønskede overføringsbanene. Resultatet vil bli en gjenoppretting av kjemisk harmoni i nøyaktig definerte områder i hjernen.

Uetisk og uøkonomisk. ADDIS (Alkohol Drog Diagnos InStrument) er et strukturert intervjuformular for diagnostisering av rusproblematikk, og gir støtte for en klinisk vurdering i henhold til ICD-10 og DSM-IV/diagnosekriterier. ADDIS er nå godkjent som diagnoseinstrument i de svenske nasjonale retningslinjene for rusbehandling. I presentasjonen av verktøyet som svenske myndigheter har lovfestet bruken av, heter det:

”… Det anses nämligen bryta mot såväl patientens som det allmännas intressen att inte klarlägga att behandlingsprogrammet är relevant för patienten både när det gäller problemets art och svårighetsgrad, dvs det är både oetiskt och oekonomiskt att underlåta diagnostik. Det innebär att man ställer motsvarande krav på diagnostisk precision i detta avseende som vid behandling av andra sjukdomstillstånd här i Sverige …”

Personlighet i ubalanse. Rusmisbruk og avhengighet er et progressivt resultat av en personlighet i ubalanse. Genetisk predisponering er i en viss grad påvist. Som følge av de biokjemiske forandringene utvikles en ruspersonlighet med tydelige kjennetegn. Det blir for mye av skyld, skam, frykt, bitterhet og nag. På den andre siden: For lite kjærlighet, toleranse, tålmodighet, mot og visdom.


Nordiske rusklinikker som behandler pasienter med utgangspunkt i denne kunnskapen har også den høyeste dokumenterte rehabiliteringsprosenten. 65 prosent er fortsatt rusfrie fem år etter behandling. Metodene de bruker justerer nivåene på begge sider av vektstangen ved å påvise for lite av det ene, for mye av et andre, sammen med pasienten.

Diagnose og behandlingsvillighet. Erfaringene med ADDIS tyder på at det er svært nyttig både for kommunale rusteam, ruskonsulenter, ansatte i spesialisthelsetjenesten og ikke minst - den rusavhengige selv. Pasient og hjelpeapparat får en overbevisende forståelse av problemet og hva som må til for å komme ut av avhengigheten. Dermed etableres en villighet og motivasjon som synes helt nødvendig for å oppnå endringer hos pasienten. Verktøyet gjør det mulig å stille en presis diagnose, hvilket som kjent er helt avgjørende for enhver behandling, uansett sykdom eller lidelse.


Det er imidlertid her i landet bare svært små bevegelser innenfor et fagområde som må utvikles og styres fra sentrale helsemyndigheter. Det hjelper fint lite at noen ytterst få har rådighet over en diagnosemetodikk og behandling som virker. Bare 250 nordmenn er sertifiserte ADDIS-brukere de siste 10 år.


Ingen forventninger. Thorvald Stoltenberg leder regjeringens ekspertgruppe for rustiltak som i løpet av dette året skal legge frem sine forslag. Størst spenning knytter det seg rundt spørsmålet om det foreslås statlig utdeling av heroin til de tyngste brukerne. Nesten ingen har forventninger knyttet til det faglige behandlingsaspektet.


Det er et tankekors på liv og død.