Om å være ydmyk

Jeg har fått et mye bedre liv etter at flotte mennesker lærte meg om viktigheten av å være ydmyk. Ydmyk for at jeg alene er svakere enn to. For ikke si 10!

YDMYK for at andre kanskje kan ha større behov enn meg i akkurat den og den situasjonen. I bilen foran meg, som lager laaang kø, som så vidt putrer fremover, nesten midt i veien - kanskje sitter det et eldre ektepar der og mimrer over sitt besøk hos de nydelige barnebarna sine? Oppslukt av lykke og glede, nesten forpint av glede, mer enn nok til å ta de ytterste konsekvensene av å gjøre en eneste feil manøver med bilen - så kan alt være over. Er det da min rett å bli sint, tute, kjøre helt opp i baken på bilen, hytte med neven og forbanne dem?

NEI! Og det kan være hundre andre grunner til at bilen som lager kø kjører sakte. Kanskje det er en nybakt mor som kjører der, med en baby i baksetet? For en skjør og verdifull last. Da snakker vi verditransport!

JEG ER ydmyk for at andre mennesker helt sikkert har andre livserfaringer enn meg, og er åpen for alle forslag. Jeg er ydmyk over å være en liten del av et stort hele, en som stadig, til min død, skal vokse og bety noe for andre mennesker. Hvert ord, hver tanke og setning, hver en handling jeg gjør - alt får innvirkning på en eller fleres liv, uansett om jeg vil det eller ikke.
Oppfører jeg meg bra? Kanskje, men aldri bra nok. Hvordan er mine holdninger? Bra, men aldri bra nok. Tar jeg nok hensyn til meg selv? Må nok dessverre si - aldri nok på det spørsmålet også. For jeg er den viktigste personen i mitt liv. Uten meg selv kan jeg aldri bety noe for andre.

JEG TROR meningen med livet (wow...) er å bety noe for seg selv og andre. Jeg har nettopp hatt sønnen min (10) på et firedagers besøk mens eksen og datteren min (15) gikk Besseggen. Da han våknet med et smil om munnen og glitrende øyne onsdag morgen, følte jeg meg betydningsfull på ordentlig. Han viste med hele seg at han var glad i meg, at han var trygg hos meg, at han stolte på meg, at han virkelig ikke kunne få startet dagen med meg raskt nok.

KANSKJE skyldtes det at jeg har vært i stand til å gi han alt dette, nettopp fordi jeg har lært meg ydmykhet?

EN FILOSOF-VENN sa til meg for mange år siden: Intelligens er ikke å huske eller kombinere tall. Intelligens er å ha evnen til å lære av enhver situasjon og bruke den kunnskapen for å løse nye situasjoner som oppstår.

Synes det var godt sagt, og det samme synes jeg om min tippoldefars forklaring på den fine følelsen kjærlighet:

"Ja Hvad var
kjærligheten?
En vind som suser i roserne,
nei,
en
gul morild
i blodet.