I dag er det nøyaktig fem måneder siden 25 års avhengighet av beroligende medisiner tok slutt. 25 års helvete på jord. Men de fem månedene er så mye mer verdt enn de 25 årene. Jeg er så fantastisk takknemlig.
Jeg er lykkelig. Jeg er glad. Jeg er opprømt. Jeg elsker livet. Jeg er 48 år og har livet foran meg. Jeg lever. Endelig!
Det begynte en tidlig vårdag i 1984. Jeg hadde lunsjpause og stakk en kjapp tur ned til sentrum av Gjøvik. Da det nærmet seg min tur til å betale i butikken, begynte det. En brå følelse av kvalme og uro overrumplet meg. Jeg stusset. Kjente at hjertet begynte å slå hardere og raskere. Jeg skjønte fortsatt ikke hva som foregikk og forsøkte å samle beina. Da kjente jeg at de veltrente lårmusklene mine begynte å leve sitt eget liv. De skalv. Dirret. Jeg måtte hive etter pusten. Hele lokalet begynte å gå rundt og jeg så alt rundt meg utydelig, som i en lydløs, annen verden. Jeg ble livredd.
Ved en tilfeldighet hadde jeg parkert bilen rett utenfor inngangsdøren til butikken. Jeg skjønner enda ikke hvordan jeg klarte det, men sekunder senere satt jeg forfjamset og utslitt bak rattet. Svetten piplet. Angsten hadde tatt sitt nådeløse grep i meg for første gang. Den eneste tanken jeg klarte å tenke klart var å komme meg hjem. Bare de som har opplevd et panikkanfall kan forestille seg hvordan jeg hadde det.
Turen hjem til boligen min på Kopperud, et rolig strøk øst i Gjøvik, var en kamp mot fysiske lover. Det var nesten umulig å kontrollere høyrefoten og gasspedalen. Jeg skalv så fælt at fotbladet hoppet frem og tilbake på gasspedalen. Jeg tviholdt meg fast til rattet. Hele meg var en desperat, en forknytt muskelklump, som i en blanding av raseri og frykt, nærmest drevet av vanvittig overlevelsesvilje, til slutt kunne velte ut av førerdøren hjemme på gårdsplassen. På grusen ble jeg liggende. Kanskje et par minutter, kanskje mer. Jeg husker ikke.
De nærmeste dagene var preget av en redsel og frykt som knapt kan beskrives. Der og da satte angsten for angsten inn med full styrke. Jeg var sinnsyk av redsel, livredd for at jeg skulle få et nytt panikkanfall.
Og der, noen dager senere, stod legen. Med resepten klar på pulten. Sobril og Sinequan. Beroligende og antidepressiva, hånd i hånd.
Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at mitt liv ikke lenger kunne leves uten disse pillene. Ganske raskt turde jeg stole på at de hjalp meg til å leve etter forholdene normalt. Jeg kunne igjen ta opp igjen mitt arbeid, jeg kunne på nytt spille fotball, kjøre bil og handle i butikken, uten angst som lammet.
Men, skulle det vise seg, særlig mer kunne det ikke bli de neste 25 årene. Jeg fortsatte å eksistere, men sluttet å leve, i samme øyeblikk jeg tok min første Sobril.
Det skulle vise seg til slutt at det ble 48.000 Sobril og Stesolid. Førtiåtte tusen tabletter. Alt på resept, alt fra til sammen tre leger. I snitt nærmere 2.000 tabletter i året. 160 tabletter i måneden, fem tabletter daglig.
I 25 år!
Timer hos psykolog. Hos psykiater. Tester på sykehus. Gruppeterapi i to år. DPS i mange år. Etter hvert innleggelser.
Jeg var uhelbredelig, jeg var født slik, jeg manglet noen kjemiske stoffer i hjernen som førte til at dersom jeg skulle delta i de viktigste tingene i samfunnet, måtte jeg belage meg på å stå på Sobril og Stesolid livet ut.
Det var ikke bare fagfolkenes oppfatning. Det var også min egen soleklare overbevisning. Jeg forsonet meg med at jeg, dessverre, var en av de få. Jeg var født slik.
Og her sitter jeg. Og påstår at jeg er lykkelig, glad, nærmest euforisk. Hva har skjedd? Hva førte til at jeg 16. april i år tok den siste halve 10 milligrams Sobril?
Hvis flere synes dette er interessant, kan jeg fortelle mer. Hvis flere enn de 10 som i dag følger denne bloggen "melder seg", kan jeg si mer. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste tablettavhengig menneske til å få et tablett-fritt liv, skal jeg med stor glede skrive mer.
Jeg unner nemlig min verste fiende, om det så var, å få et liv som jeg har fått etter at jeg sluttet med tabletter. Det har blitt et liv!
Uten angst, uten den altoppslukende djevelen som besatte meg da mannen i hvit frakk første gang en vårdag i 1984 rakte meg den hvite resepten.
Spre gjerne budskapet på Twitter, til venner eller kolleger, til folk du kjenner og som kan være avhengig. For avhengig blir du, hvis du bruker benzodiazepiner mer enn tre uker i strekk.
Les post 2 her
50 kommentarer:
Tøft å stå frem med dette! Har selv et par år med antideprisiva bak meg, er utrolig glad for at jeg er ferdig med det. Det er først når man er ferdig med dem man skjønner hva de faktisk gjør med deg.
Det er helt og holdent gallskap at leger skriver ut dette i bøtter og spann. Og de som tar dem tror at de hjelper dem så utrolig mye der og da. Det er først når de ikke tar dem lenger at de ser at verden har flere, og bedre farger og nyanser uten.
Gratulerer!!!
Det er overraskende at man kunne skrive ut slike medikamenter selv for 25 år siden. Man visste allerede da at de kunne være vanedannende.
Virkelig godt du klarte å slutte med det når det gjorde deg til en annen en den du er! Bra jobba, godt du kan dele det med andre, og stå på! Jeg vil gjerne høre mer om hvor lang tid du brukte på å slutte, kort eller lang nedtrapping, hva du kjente når du trappet ned osv..hvis du vil :)
Koselig å lese bloggen din!
Så flott å høyre at det har gått så bra tross alt! Eg vil veldig gjerne høyra meir om korleis du gjekk fram for å slutte, kva tankar du har hatt o.l. Eg går sjølv på antidepressiva pga depresjon og angst, og er redd for kva som vil skje når eg ein gong skal prøve å slutte; om alt det vonde vil venda attende...
A
Hei
Så fint at du skriver om dette! Er sikker på at det er mange som vil vite hvordan du kom deg ut av det. Jeg skal spre "budskapet" og vil gjerne høre mer.
Gratulerer! Flott at du forteller omverden om dette! Lykke til videre!
Gratulerer! :)
Så viktig og modig at du setter ord på dette!
Du er en modig mann, og sterk, siden du har klart å slutte med medikamenter etter 25 år.
For et år siden smalt det for meg. Angst og depresjon fikk overtaket. Jeg går sykmeldt, tar antidepressiva og går i gruppeterapi. Medisinene liker jeg ikke å ta. De hjalp utvilsomt i starten av behandlingen, men jeg merker at jeg er likegyldig mer enn avslappet.
For et par uker siden rådførte jeg meg med lege og terapeut, fordi jeg nå vil kutte ut tablettene etter vel seks måneders bruk. Jeg vil se hvor bra jeg fungerer uten disse. Men de var ikke helt med på det...
Viktig og sterk historie, den gir mange tanker.
Gratulerer!
Vil gjerne høre mer om dette! Du sier du var født slik, og manglet noen kjemiske stoffer i hjernen, men er dette arvelig? Jeg har også gått gjennom dette, men har ikke hørt så mye om det. Er veldig redd for at barna mine må gå gjennom det samme?
Tell me more!!
En meget sterk historie, men også viktig at slike historier ser dagens lys. Vil absolutt følge med videre på denne!
Ja, jeg vil synes det er interessant hvis du forteller mer om hvordan du klarte å kutte ut medisiner.
Hilsen Elin Ørjasæter
Det er veldig tøft at du skriver om dette, og jeg er også svært interessert i å høre mer! Jeg jobber med rusavhengighet, og møter mange som er redd for å gi slipp på benzo, skulle gjerne ønske å vite mer om hvordan det kan gjøres og hvordan man kan motivere. Håper du fortsetter å skrive, jeg følger bloggen din nå!
Eg også vil gjerne høyre kva som motiverte deg til å slutte og korleis du gjekk fram
En sterk hostorie, jeg vil gjerne lese mer!
Tøft av deg å skrive om et så personlig og følsomt emne. Jeg er spent på å høre hvordan du ble glad og lykkelig :)
Kjære Tom Arild! Gratulerer med overvinnelsen av medikamentene, og tilbakevendingen til livet. Jeg som jobbet med deg i to år oppi det hele merket ingenting, og jeg tipper det er mange mennesker rundtforbi som sliter med det samme helt usynlig. Stå på! Klem fra Berit
Jeg har hatt panikkangst, så jeg vet hva du har vært igjennom. Synd at du ikke fikk bedre hjelp før. Disse ti budene hjalp meg veldig:
http://tinyurl.com/panicanxiety10
Viktig historie, og det hadde vært interessant å høre "resten".
Jeg har selv en periode med tablettbruk bak meg, men da i form av vanedannende analgetika, sterke smertestillende. Ble ganske så avhengig etter en lang sykdomsperiode med mange operasjoner, og i en toårsperiode etterpå "shoppet" jeg resepter på disse preparatene hos ulike leger. Unner ingen å oppleve det samme, og kjenner meg igjen i den delen av historien, om ikke akkurat panikkangst-delen.
Tøft gjort å gå åpent ut med det, det fortjener all mulig respekt! :)
det står stor respekt av en som tar opp kampen mot angst, og særlig panikkanfall. det*koster*
Tusen takk til alle så langt! Jeg er nesten målløs, hadde aldri trodd det skulle komme så mange kommentarer på så kort tid! Jeg har aldri opplevd så vanvittig respons på Twitter heller!
Jeg skal som dere sikkert har sett på Twitter følge opp. Men det er veldig viktig at alle som evt er utålmodige og vil ha svaret på "hvordan" på 140 tegn på Twitter, skjønner at dersom kun en - EN - person er i den situasjonen jeg var og får hjelp av min løsning - så er det for viktig til at jeg kan fare over dette med harelabb. Først kommer jeg til å definere problemet, deretter kommer tilnærmingen til løsningen.
Og til den som tror at jeg har vært på Evangeliesenteret eller i Sarons dahl eller for den sakens skyld på besøk hos Snåsamannen på overtid - nei. Løsningen på avhengigheten er vidunderlig enkel for såvidt, men like fullt kreves det oversikt og nøyaktighet fra min side for at flest mulig skal kunne forstå løsningen.
Jeg sikter meg inn på å fortsette historien i morgen.
Kort til slutt: Jeg kommer til å snakke om mitt problem og min løsning. Men jeg vet at min løsning er brukt og brukes på en rekke avhengigheter. Særlig bør alle som har eller kanskje har en legemiddelavhengighet følge med. Også de som har problemer med avhengighetsskapende smertestillende. Selv om jeg ikke har vært narkoman i ordets forstand, er legemiddelavhengighet og det vi kaller narkomani mye av det samme: Det oppstår en psykisk OG fysisk avhengighet som hver for seg utgjør selve problemet. Den fysiske avhengigheten må behandles for seg selv men ses i sammenheng med behandling av den psykiske avhengigheten.
Jeg kommer til å fortelle min vei ut av avhengighet fordi det er en "tilstand" som så til de grader ødelegger livet til så ufattelig mange mennesker. Ofte uten at de selv er klar over det. Og ikke bare gjelder dette livet til den avhengige, tre-til fire andre mennesker rundt en avhengig får like store eller større vanskeligheter med å fikse livet som følge av den ene. Her snakker jeg om kanskje det minst kjente men mest utbredte problemet i helsevesenet.
Det er altså ikke "småtteri" jeg tar opp. Kanskje noe av grunnen til den enorme responsen.
Og - det hjelper meg å fortelle andre om min situasjon, så takk skal dere ha for at dere vil følge med. Jeg lover - det kommer opp ting som antakelig vil føre til et par aha-opplevelser både for den ene og andre.
Til Berit: Takk for flotte ord. Nei, ingen andre enn de nærmeste merker at de er sammen med en medikamentavhengig! Dessuten, siden dette er en progressiv tilstand, den blir altså verre og verre, var de første årene - som jeg også skriver litt om - ikke så aller verst. Poenget er imidlertid hva det kunne vært - og noe bedre enn "så aller verst" kan det umulig bli for en som har "dop" i toppen.
Ønsker alle en god natt og sier på gjensyn til alle. Takk igjen!
Gratulerer så mye med det nye livet! Jeg beundrer styrken din, og er en av dem som kommer til å følge historien din videre.
Tøft at du står fram! Vet altfor godt hva angst er, men ironisk nok har angst for medisiner holdt meg unna den avhengigheten du beskriver
Sterk historie!
Jeg er også spent på hva som gjorde forskjellen etter 25 år. Skjønner jo at det kan være veldig individuelt, men det blir jo ikke mindre spennende av den grunn!
Jeg gleder meg veldig på dine vegne. Selv ble jeg hjulpet av to års terapi, og følte jeg fikk livet i gave. Men har flere rundt meg som bruker medikamenter og som sliter både med voldsomme bølgedaler eller total likegyldighet. Den avmakten en føler som pårørende er ofte tyngre å bære enn egne problemer. Så ja - jeg hører gjerne din vei mot et lykkeligere liv.
Denne bloggen gikk rett inn i RSS-leseren min.
Wow mann. Sterk historie!
Kan ikke annet enn å gratulere. Jeg er helt sikker på at du hjelper mange ved å dele historien din.
takk, og lykke til videre.
Hei!
Viktig historie - utrolig mange som lever pilleavhengig og liten oppmerksomhet rundt det.
Selv om piller kan hjelpe,demper det også så mange andre følelser og opplevelser.
Som journalist vet du sikkert at "å stå frem" med en avhengighet skaper både positiv og kanskje litt negativ oppmerksomhet - i form av fleip etc.
Likevel - husk at du alltid hjelper andre når du forteller din historie.
Lykke til, venter på resten... :)
Hilsen
Erna Solberg
Igjen, gratulerer. Men jeg fikk ikke svar på det jeg spurte om, og dette trenger jeg svar på; kommer barna mine eller barna dine til å få angst? Kan de også være født med noen mangledne kjemiske stoffer i hjernen?
Det er en viktig historie du forteller. Den er sterk, men det står respekt av å formidle den. Det bidrar til å rette fokuset på hvordan mennesker kan bli feilmedisinert.
Da det ble for mye for meg for syv år siden, til at jeg klarte å takle det, oppsøkte jeg legen. Jeg ble ikke hørt. Jeg fikk ikke en gang en sykemelding. Dette førte til at jeg fikk et angstanfall i repsepsjonen på legekontoret da konsultasjonen var over. Jeg husker ikke hva jeg sa, da alt føltes som i en døs, men jeg ble tatt på alvor. Jeg fikk time hos legen neste dag.
Det første legen brakte på bane ved neste konsultasjon, var å foreskrive en lykkepille. Jeg har vokst opp med psykisk sykdom i nær familie, og for meg var det ikke aktuelt å ta medikamenter for å bli bedre. Etter mitt skjønn utsetter medikamentene bare problemene. De tillater at man deltar i eget liv, men etter samtaler med flere mennesker føler de ofte at de bare er, fremfor å leve. De blir slaver av medikamentene.
Å slutte på avhengighetsdannende medisiner er en egen historie. Jeg håper virkelig at du vil dele den. Det kan bidra til at andre blir mer bevisst over sin egen situasjon, og gjør noe med den.
En kvinne jeg engang kjente, var en skygge av seg selv i flere år. Medisinene hun fikk mot angst og depresjoner gjorde henne syk. Hun var ufør og ofte sengeliggende, men nå har hun fått andre medisiner, hun tar mindre medisiner og hun arbeider i en halv stilling.
Stå på, du har god grunn til å være stolt av deg selv!
Jeg ble diagnostisert med Bipolar lidelse i 2002. Gikk på antidepressiva, angstdempende og sovemedisiner frem til 2005 da jeg kuttet ut antidepressiva, og begynte nedtrappingen på de andre medisinene. Alt mot legenes vilje, og med advarslene om hvor dette ville ende hengende over hodet. Siden 2007 har jeg vært helt uten andre medisiner enn innsovningstabletter, og har noen måneder nå klart meg uten dem også.
Det har vært en hard kamp, men min største seier er at jeg har fått livet mitt tilbake.
Her om dagen fikk jeg en skriftlig bekreftelse på at jeg den gangen i 2002 ble feildiagnostisert. Har ikke bestemt meg for hvordan jeg skal håndtere dette helt enda.
Glitrende initiativ, Tom Arild. Jeg har lenge lett etter en artikkel om temaet, som jeg kan relatere meg til, og som er skrevet av en mann! Det er sørgelig få menn som skriver om sine egne erfaringer knyttet til mental helse. Så jeg venter i spenning på din neste artikkel, fullt klar over at dette er en fortelling om DIN diagnose og DIN løsning.
Selv har jeg tatt antidepressiva i seks år, men kan ikke si at jeg har fått noe forringet livskvalitet av den grunn. Kanskje er jeg for opptatt av politikken til å legge merke til det ;-) Men som du skriver; kanskje ser man det ikke selv før tiden på medikamenter er over.
Journalister og politikere skriver og snakker mye om temaet hvis det er andre som står frem med sine erfaringer, men det er sørgelig få av oss som forteller noe om egne problemer.
Bloggen din havnet i RSS-en min. Stå på!
Stig Ove Voll
Høyre
Takk igjen for alt engasjement og flotte tilbakemeldinger, både anonymt og med navn.
Jeg kan ikke hjelpe for at jeg synes det er over forventning at lederen for Høyre, Erna Solberg, snuste opp bloggen og til og med la igjen en kommentar! Det står det respekt av og det er ikke minst viktig at sentrale politikere får større forståelse for et tema som dessverre i mange år er behandlet på feil måte av i og for seg velvillige myndigheter - men akk så uvitende!
Konkret Erna, ja, jeg vet at det kan komme negative reaksjoner. Men det er jeg forberedt på.
Og siden du tross alt har en god del makt: Dagens ruspolitikk er feil. Det aller meste går ut på å oppbevare og sysselsette folk som er blitt avhengige, man behandler symptomene på problemet, man behandler ikke selve sykdommen, avhengigheten. Det er noen relativt få statlig oppkjøpte behandlingsplasser som faktisk behandler selve sykdommen. Men i en oversikt jeg så over millionene som helseforetakene bruker på å kjøpe opp døgnplasser, er under 10 prosent brukt på institusjoner som behandler avhengigheten direkte. Dagens politikk er i beste fall brannslukking, rusavhengige skal "tørke opp og bli rene under neglene, klippe håret og lære seg å leve blant skikkelige folk". Det er som å be en kreftpasient ta seg sammen, stable vedkommende på beina og hjelpe til med en gratis bolig. Som det vil gjøre han frisk fra sykdommen!
Avhengighet er en sykdom, fysisk og psykisk og behandlingen må rettes inn deretter. Hvis du holder det du lover, Erna, og følger med videre, skal jeg utdype dette nærmere!
- Til Anonym: Du har stilt spørsmålet to ganger om jeg mener angst er arvelig. Jeg har ingen bestemt oppfatning om det, har ikke lest noe som kan tyde på det. Snarere kan dysfunksjonelle familie- og oppvekstforhold skape indre konflikter som kan utløse angst som et symptom. Angst er nemlig en følelse, et symptom på at noe er galt, ikke en sykdom i seg selv. Angst er som feber, det er kroppens måte å si fra på om at noe er galt. Det kan være det mest kjente, traumer, eller undertrykt følelsesliv, overgrep, svik, mangel på nærhet og omsorg - men også mangel på grenser og rammer! Men at det skulle være genetisk betinget - nei.
MEN - ja, det finnes nå sikre bevis for at noen er disponerte for rusavhengighet. Rundt årtusenskiftet mente man å ha bevis for at alkoholavhengighet delvis skyldtes en genetisk predisponering for omlag 10 prosent av befolkningen. I følge Wikipedia er tallet økt med senere års forskning. Ny teknologi gjør det mulig "å filme" hjernens funksjoner og man har påvist at en del mennesker har økt risiko for å bli mer og lettere avhengig enn andre. Spesielt gjelder dette alkohol.
- SMD: Sterk historie. Det vitner om stor innsikt og forståelse av egen situasjon. Jeg håper du går videre med saken din. Feilbehandling er feilbehandling. Det er like ille å operere feil kne som å gi feil medisin. Lykke til!
- Stig Ove Voll: Takk for innlegg og gode og kloke ord. Du la innlegget inn mens jeg skrev forrige svar :)
Du er helt sikkert inne på noe riktig, det er sjelden "vi gutta" snakker om angst og nerver. Eller det jeg trodde var angst og nerver!
Dessverre kan det være en av forklaringene på at temaet er så stemoderlig behandlet. Dessverre får det større tyngde om menn tar ting opp. Jeg trodde vel egentlig den tid var forbi, men ikke dessto bedre dersom jeg kan bidra til at ting blir gjort!
Jeg har allerede skrevet del 2 (se i arkivet mitt). Selv om jeg fokuserer på beroligende, kjemisk avhengighetsskapende medisiner (benzo) er også bruken av antidepressiva et viktig felt. Men det er likevel ganske annerledes. Rett og slett fordi det er andre områder i hjernen som påvirkes, man blir ikke fysisk avhengig (selv om det slett ikke er tilrådelig å slutte brått) - her anbefaler jeg hver enkelt å stole på sin egen lege inntil videre! Jeg vil rett og slett fraråde å slutte med antidepressiva på egenhånd.
Jeg vil vite mer!
Kjenner meg veldig igjen.
Dette står det respekt av! Jeg tror du kan hjelpe mange. Jeg tenker av og til på hvilken "skjult" rolle legemiddelindustrien har. De har interesse av at flest mulig av oss defineres som syk og medikament-trengende. Det er ofte de som har finansiert "studiene" som forteller at så og så stor prosentandel av befolkningen lider av sykdom X og at 90% av disse vil ha stort utbytte av medikament Y. For å si det litt flåsete: Vi snakker om helprofesjonelle legale langere som finansieres av våre helsebudsjetter. Psykiatri er en stor del av disse selskapenes inntektsgrunnlag. Men hva med tabuet få snakker om - den store neddopingen av våre eldre på våre alders- og sykehjem? Og nå jobbes det intenst med neste målgruppe over hele verden, ihvertfall den vestlige verden, nemlig barn. Svaret på det minste avvik er: medikamenter. Er ikke både "folk flest" og legestanden ganske så dobbeltmoralsk når vi innbiller oss selv at vi er verdensmestre i toleranse, samtidig som det minste "avvik" hos et barn defineres som sykdom og dermed rettferdiggjør bruk av medikamenter? Legemiddelindustrien har gjort en kjempejobb. Helse-Norge (og resten av den vestlige verden) har vært nyttige idioter for denne industrien. Til slutt en helt annen sak, som er helt på siden av temaet. Jeg bodde faktisk på Gjøvik våren 1984 da dette skjedde med deg. Også jeg bodde på Kopperud, nærmere bestemt på en hybel i Fredengvn :)
Dette var både gripende og gledelig lesning, Tom Arild. Mange balanserer på en mental knivsegg fra tid til annen, og innlegg og eksempler som ditt kan forhåpentlig være til oppmuntring og inspirasjon for noen som vil prøve å skyve pilleglasset vekk. En flott "historie" å lese!
Flott av deg å stå frem med din sterke historie. Det er ikke mange som ville våget det. All ære til deg. Det vil være sannsynlig at det finnes svært mange fler enn vi noensinne skulle tro, som er sterkt avhengige av slike medisiner.
Beklager sent svar til dere som har lagt inn kommentarer under post 1 de siste dagene! Har fartet rundt i sør-Norge på seminarer relatert til avhengighet. I vinden...!
Jonny: Tror dessverre du har helt rett. Legemiddelindustriens makt er undervurdert. Dog - jeg tror de er i ferd med å miste mye av makten, yngre leger er langt mer forsiktige og jobber etter strengere etiske regler enn "tidligere tiders leger".
Tom Egeland: Takk, jeg vet nå, noen få uker etter første bloggpost, konkret at flere mennesker har latt seg inspirere til konkret handling. De vil ha tilbake sin frihet og er i gang med nedtrapping. Jeg får mye mail og DM på Twitter fra mennesker som endelig ser muligheten!
Jeanine Horntvedt: Takk, jeg snakket senest i går med lederen for "Medisin mot piller". Han mente at mellom 250.000 og 300.000 nordmenn lider i det stille under sin pilleavhengighet. Det er tragisk mange, men det verste er at jeg har en mistanke om at det er langt flere enn 300.000 - fordi avhengigheten til piller er veldig usynlig. Både den det gjelder og helsepersonell "ser ikke" at det er pilleavhengigheten som er problemet - ikke angst.
Tusen takk for din ærlige blogg. Veldig god lesning og fabelaktigt beskrevet om angst.
Jeg har nå addet bloggen så jeg fast kan følge den videre.
Jeg er mor til ei rusavhengig jente, jeg har blogget om henne på vgb i ca 1 års tid.
Det er godt å finne flere som blogger om angst og avhengighet.
Takk for din ærlighet og jeg følger spent med videre for dette er viktigt temat.
Vel etter 25 år med antideprisiva og beroligende har nok hjernen din endret seg en del. Årsaken til angst og depresjon er nok for lengst forandret etter 25 år. Kan hende det er nettopp ruspillene du har å takke for dette.
Tusen takk for at du forteller din historie.
Vi er så mange her ute som ikke tror det er noen mulighet for å komme seg ut av Valiumens grep.
Ser frem til å lese mer om hvordan nedtrapping, osv, ble lagt opp.
Takk igjen Tom Arild.
Veldig åpen og bra historie. Men hvordan klarte du å gå av pillene? Hvor lenge var du på nedtrapping før seponering?
Hilsen en som jobber i psykiatrien.
Finn: Trykk på "Les Post 2 her" nederst i posten :-)
Hei! jeg leste et sted på bloggen din at Sverige hadde den eneste klnikken som drev rent etter 12-trinnsprinsippet.
Trasoppklinikken i Oslo ble startet for over 60 år siden av medlemmer i AA. Det er en stiftelse som i sin stiftelseslov fastsetter at klinikken alltid skal drives etter AA`s filosofi.
Selv er jeg utdannet 12-trinnsterapeut fra Sverige og jobber på Trasoppklinikken. Trasoppklinikken er under Helse Sør-øst og vi har et eget 12-trinnsbehandlingsprogram. Vi behandler bl.a. medikamentavhengige , men også andre rusavhengige .
Hei, Irene og takk for innspill. Jeg har skrevet at den eneste tolvtrinnsklinikken i Norden er i Sverige, og det er dessverre riktig. Trasoppklinikken driver som mange andre med et program som delvis bruker tolvtrinnsmodellen, men bare (svært) delvis. For å kunne kalle seg tolvtrinnsklinikk må klinikken fullt og helt fokusere på alle tolv trinn, ikke bare de fire første, slik mange norske og svenske gjør. På den svenske klinikken, som jeg ikke husker navnet på i farten, gjøres programmet systematisk fra første til og med niende, deretter får alle en grundig innføring i vedlikeholdstrinnene 10-12.
Gjennom behandlingsopplegget på Trasoppklinikken får en med seg alle 12 trinn i 12.trinnsprogrammet, men det forutsetter at en er med i oppfølgingsprogrammet etter innleggelse. Oppfølgingsprogrammet går over et år, hvis en ønsker det.
Hilsen tidligere pasient som har vært edru i 8 år.
Gratulerer så mye for det første og takk for at du står fram! Arbeider i rusomsorgen og hører alt for mange historier om alt for unge mennesker som får foreskrevet nettopp disse medikamentene av sine leger.. Når jeg møter dem er avhengigheten gått langt og utviklet seg til et nokså heftig rusmisbruk, også av illegale rusmidler. Det er forferdelig trist å høre at en 14 år gammel jente som sliter psykisk ber om hjelp av helsevesenet og får foreskrevet nettopp disse medisinene. I dag sitter hun igjen med de samme problemene som hun ba om hjelp til for 10 år siden, en alvorlig avhengighet og rett og slett angst bare av tanken på å skulle leve uten medikamneter og rus. Mener det er viktig å få fram risikoene og farene med medikamentbruk, en stoler jo på fagfolk og det virker for at mange er ganske naiv og ukritisk til medikamentbruk i dag.. Kan til dags dato ikke fatte hvor enkelt det er å få foreskrevet medikamenter av denne typen, spesielt har vi et ansvar ovenfor barna og det er viktig at hele samfunnet blir opplyst om disse farene. Det finnes ikke en pille for alt som er ille, så en bør tenke seg godt om når en får en resept i hånda. Ene og alene kan ikke en pille dekke behovet en har for hjelp. Derfor takk for at du står fram med din historie.
Legg inn en kommentar