Ordene "nedtrapping" og "abstinenser" er antakelig de to verste ordene noen kan si til en som er fysisk og psykisk avhengig av beroligende og smertestillende tabletter.Les del 1 her
Les del 2 her
Les del 3 her
Slik var det også for meg. Jeg har ingen problemer med å gjenta at jeg var fullstendig overbevist om at jeg måtte sperres inne i tvangstrøyer, eller eventuelt dø, dersom jeg måtte slutte med benzodiazepiner.
Selv etter at planen for nedtrapping var lagt og selve nedtrappingen igangsatt, hadde jeg ingen tro, what so ever, på at det ville lykkes.
16. februar var dag 1. I samtale med en dyktig psykiatrisk sykepleier ble planen lagt. I utgangspunktet skulle det ta seks uker, men midtveis endret vi det til åtte uker. En ny endring endte opp med i overkant av ni uker.
Jeg ville rett og slett "bevise" at jeg ikke kunne leve uten Stesolid. Jeg ville, en gang for alle, bevise at jeg var født med angst, hadde en hjerneskade som gjorde at jeg måtte ha minst fem Stesolid i kroppen dersom jeg skulle klare å handle melk og brød.
Jeg var ikke akkurat "nedrent" av folk i helsevesenet som ville at jeg skulle slutte. Men det var denne ene, da, terapeuten ved DPS, som mer enn antydet at min frykt, min angst, min uro, mine store problemer med å takle en normal hverdag - at det skyldtes selve pillen.
For å gjøre en lang historie kort. Jeg gikk fra omtrent 10 Stesolid (5 mg) daglig til fire Sobril (25 mg) over natten. Dette er en drastisk reduksjon, av følgende grunn:
Diazepam (Stesolid, Valium, Vival) har en halveringstid på ca 50 timer, 100 hos eldre. Oxazepam (Sobril) har en tidel av den tiden (10 timer). Så hvis du på mandag kl 12 tar 10 mg Stesolid, vil du tirsdag kl 12 fortsatt ha ganske nøyaktig fem mg i kroppen. Hvis du da tirsdag kl 12 tar nye 10 mg, vil du til sammen ha 15 mg ombord. Onsdag vil du ha 7,5 mg - i tillegg til nye 10 mg - altså 17,5 mg. Osv.
Enkelt sagt: Mengden diazepam i kroppen øker for hver pille. Kroppen rekker ikke å kvitte seg med virkestoffet av den forrige før ny pille inntas. Dette kalles kumulering, eller opphopning.
Sobril, derimot, er langt "snillere" i så henseende fordi halvparten av pillen er ute etter 10 timer. Etter 20 timer er det 1/4-del igjen. Om ytterligere 10 timer er det imidlertid fortsatt 1/6 del igjen. Altså - også Sobril gir opphopning, også hvis man følger rådene fra lege og Felleskatalogen!
Dag 1: Jeg var redd, men tenkte at jeg tross alt skulle ta fire tabletter den dagen fordelt på morgen, lunsj, middag og kveld. Både denne dagen og de neste seks dagene.
Jeg bestemte meg for å møte eventuelle egne dødsfall med stoisk ro. For jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. Jeg mener, noen uker tidligere så jeg, som nevnt tidligere, ingen grunn til å leve lenger. Nesten uansett hvor mange tabletter jeg tok, angsten var der. Det jeg ikke visste da var at kroppens toleranse for virkestoffet hadde økt og økt. Slik at for å få den samme beroligende effekten en stakket stund som da jeg tok bare en i sin tid, måtte jeg ha 10. En god mattematiker vil også umiddelbart skjønne at bivirkningene også ble tidoblet.
Jeg måtte noe slukøret medgi overfor min venn sykepleieren at de første sju dagene forløp uten spesielle abstinenser eller dødsopplevelser. Jeg var fortsatt - merkelig nok - i live.
Omtrent slik forløp den videre nedtrappingen:
Uke 2: 85 mg pr døgn.
Uke 3: 70 mg pr døgn.
Uke 4: 40 mg pr døgn.
Uke 5: 50 mg pr døgn (opp, ja)
Uke 6: 30 mg pr døgn.
Uke 7: 15 mg pr døgn.
Uke 8: 10 mg pr døgn.
Uke 9: 5 mg pr døgn.
16. april til 21. september: 0 mg pr døgn.
Resten av mitt liv: 0 mg pr døgn.
Tjoho!
Oversikt over de abstinensene jeg fikk under selve nedtrappingen og i tiden frem til nå:
Livstruende, alvorlige: 0
Antall hjertestans: 0
Kreft: Negativt.
Blodpropp (antall i hele tusen): 0
Angstanfall: 0
Ukontrollerte utbrudd: 1 (gledeshyl)
Antall episoder der beina sviktet: 0
Skjelvinger: 0
Forvirringstilstander: 0
Hva jeg faktisk opplevde:
Hodet: Perioder med "dotter i øra". "Stive" øyne, litt munntørrhet. Ikke noe av dette var plagsomt. Men det var litt plagsomt da benzodiazepinene skulle ut av tannbein og vevet rundt tannrøttene. Jeg bestilte likegodt tannlegetime fordi jeg trodde jeg virkelig hadde hull i mange tenner. Tannlegen tok masse bilder, fylte et par normale hull og det var det. Smertene ga seg likevel ikke, først noen dager etter at jeg mistenkte tannlegen for å være like råtten som tanngarden min måtte være, ga det seg! Jo, det er vondt å ha smerter i tenna, men det er noe som folk flest får i løpet av et langt liv og jeg klarte å la være å ta smertestillende. Det var ikke så vondt. Men jeg nevner det fordi det kom så uventet.
Hukommelsen: Svekket! Det tar tid for hjernen å komme i gang på egenhånd. Midlertidig svekket hukommelse er likevel bare litt morsomt - når man vet om det. Har heldigvis unngått å glemme igjen meg selv på vei ut døren, selv om det nok har vært like før. Men at jeg fortsatt har min paraply i behold kan jeg takke lynkjappe ekspeditører og kassapersonale i butikker for.
Hva skjedde med hodet av positive ting i løpet av nedtrappingen, rent fysisk?
Øynene ble igjen synlige for folk flest. Oppblåstheten forsvant. Håret fikk tilbake liv og så ganske fort ut som hår, ikke halm. Lukt-, smaks- og synsapparatet vendte tilbake til normal standard. Hvilket jeg fant merkelig - fordi jeg ikke hadde merket at dette var nedsløvet av tablettene! Det var en sterk og god opplevelse, kan man si.
Enkelte kvelder kunne jeg merke at det "brant" litt nedenfor knærne. Spesielt da jeg la meg til ro for å sove. Et tips: Jeg tok Vallergan, et søvndyssende antihistamin, ikke avhengighetsskapende, under nedtrappingen. Jeg sov godt på dem. Begynte på 40 mg halvannen time før leggetid og trappet parallelt ned med benzonedtrappingen.
Nakken: Etter tre-fire ukers nedtrapping fikk jeg plutselig sterke smerter i venstre skulder med skytninger nedover armen og benet på samme side. Det var vondt nok til at jeg ble sendt lukt til helvete. Det vil si - det jeg OPPFATTET som rene skjærsilden: MR. Du vet, den maskinen som selv garvede fryktløse folk også er litt skeptiske til. Bankende smell inne i en trang trommel - MED ANGST! Jo, sa legen, jeg frykter for et brudd i nakken, værsågod, ta plass!
Jeg overlevde. Og fikk en ny gevinst: Jeg fikk ikke panikk, fikk ikke angst! Og jeg fikk svaret: Fordi jeg gikk rundt og var redd og nervøs for at abstinensene skulle komme og drepe meg, gikk jeg med altfor høye skuldre. Jeg hadde sluttet å puste med magen og skuldrene satt klistret oppunder øra. Dette førte til at noen skiver, som fra før var slitt, ble trykket sammen - og som gjorde at en nerve ned mot skulderen kom under press. Skive c4, c5 og c6 - for innvidde.
Med riktig pusteteknikk- og øvelser, samt bevissthet rundt å senke skuldrene, gikk det over på tre uker.
Hva skjedde ellers av fysiske ting?
Jeg hadde en "sjøsykefølelse" av litt svimmelhet og kvalme noen få timer, ca tre uker ut i nedtrappingen. Antakelig var det nettopp da at virkestoffet diazepam forlot kroppen for godt. Men det var ikke så ille at jeg kastet opp eller mistet balansen. Litt ubehagelig, men heller intet mer!
Av andre fysiske hendelser kan med glede nevnes at jeg ble 12 kilo lettere på ni uker. Selv om jeg spiste som en hest. Årsak: Væskeansamlingen som benzodiazepinene gir forsvant. Naturlig nok er dette en varig vektreduksjon da denne type væske ikke lenger skapes av benzodiazepiner i denne kropp!
Jeg ble raskt i bedre fysisk form. Fikk enorm gevinst av enkle spaserturer. Fra å ha blitt anpusten av å se en trapp i et blad, kunne jeg etter endt nedtrapping bevege meg i over en time, i raskt tempo, over 400 meters total stigning - uten problemer. Forklar den som kan, men det må ha vært kjemikaliene i hver eneste celle i hele kroppen som ikke lenger var i veien for bevegelse.
Psykisk: Bare positive ting. Bedre humør, angsten forsvant parallelt med nedtrappingen, livslysten meldte seg, gleden over å være til stede i eget liv kom tilbake. Jeg ble så ydmyk! Så inderlig glad. Jo, det har vært bølgedaler, noen dager under nedtrappingen var mindre gode enn andre, men det gikk lengre og lengre tid mellom de vonde periodene og de ble etterhvert mindre og mindre vonde. Det artet seg som litt tristhet, jeg var litt i moll, ble litt fort sliten i hodet, så litt mørkt på det. Særlig etter at par virkelig skyhøye gladdager. Da kunne det være vondt å oppdage at disse rosenrøde dagene ikke varte. Det som i realiteten skjedde var at hjernen på en eller annen måte nærmet seg "vater", at sinsstemningen stabiliserte seg!
Så i dag har jeg stort sett bare gode, normale dager. Dager som må fylles av noe godt og positivt - fordi jeg KAN hvis jeg vil: Jeg er fri.
"Og ikke visste vel jeg
- at disse dagene som kom og gikk
- var selve livet".
Dette var nedtrappingen. Dette var abstinensene. Verre var det ikke, og siden jeg kjenner flere andre (man får kontakt med folk i samme båt) som har gjennomgått det samme, kan jeg meddele at dette er det normale! Helvete blir til himmel, ufrihet til frihet. Sorg til glede, pessimisme til optimisme. Det er resultatet av å tørre, av å være litt åpen for andres forslag, av å slutte med angstfremkallende beroligende midler.
I neste hovedpost skal jeg fortelle hvilke materialer og byggemetoder jeg benyttet for å bygge min bro til fastlandet, parallelt med nedtrappingen. Det er en post ca tre millioner nordmenn burde lese - fordi den handler om å bli kvitt hverdagsproblemer og rydde veien for at et nytt, mer ydmykt og takknemlig liv skal komme på plass.
Jeg er glad for innspill og spørsmål - hvert eneste ett.
Les "Løsningen" her
38 kommentarer:
Igjen: Jeg synes det er utrolig bra at du skriver om hvordan du har kommet deg ut av "tablett-helvetet", og jeg leser hver nye episode. Ønsker å bruke det du skriver som inspirasjon for mine pasienter også...Håper det er greit at jeg anbefaler andre å lese! Takk for at du deler med oss :)
Midt i alvoret om et uhyre viktig tema makter du skrive med varm selvironi og humor. Du imponerer. Må du nå mange med din historie!
Takk for åpenheten din! :)
Du skriver noe om 'riktig pusteteknikk- og øvelser'. Det ble jeg litt nysgjerrig på. Kunne du legge ut noen ord om det?
Ellers, gratulerer. Lykke til videre.
Dette vil være til nytte for mange som lider av benzo-avhengighet. I mytologien får mange reaksjoner fra tre måneder til et halvt år etter at de har kvittet seg med pillene. Det du forteller er at den frykten kanskje er overdrevet.
Pia: Så bra! Bruk det du har bruk for - og kast det andre. Det har vært min oppskrift. Det er bare fint om du sprer det videre!
Elisabeth: Takk for flotte og gode ord. Ja, jeg har alltid hatt mye humor og selvironi er ikke verst det, heller :)
Anonym: Du spør om pusteteknikker. Det er litt vanskelig å beskrive. Men prinsippet er kjent. Man ligger - gjerne på en madrass - på ryggen og fokuserer utelukkende på å puste heeelt inn og heeelt ut, dypt ned i mellomgulvet, i rolig tempo. Gjerne i 10 minutter og daglig. Etterhvert vil "pustemusklene" trenes opp, pusten blir dypere og man bruker magen bedre og bedre. Dette er essensielt. Pusten er kraftfullt, den kan brukes til å roe ned hele kroppen ved å dra kraftig inn og slippe ut med et "sukk". Og dersom man kommer i en angstsituasjon kan man fokusere på at man faktisk puster, at så lenge man puster, er man ikke i livsfare! Du finner forresten mye stoff om dette på nettet, google ivei!
kreinas: Abstinenser etter pilleseponering er et velkjent fenomen, men stort sett alltid overdrevet i lys av frykten som følger. Det heter seg at man får abstinenser i like mange måneder etter seponering som antall år brukt. Og det kan godt hende, poenget er at det er så bagatellmessig at det ikke engang er verdt å nevne! Jeg - og andre - har noen små artigheter dann og vann, småtterier jeg knapt legger merke til i det daglige og som i alle fall ikke forstyrrer på noen måte!
Et poeng er imidlertid verdt å merke seg: Man får en lavere smerteterskel. Derfor skal man alltid gjøre oppmerksom på sin avhengighet ved besøk hos tannlegen (trenger mer bedøvelse) og særlig ifbm operasjoner. Men dagens narkoseleger snakker nøye med pasienten slik at riktig mengde narkose blir gitt. Best å ikke våkne med kniven i gang, lissom :p
Men si i fra uansett! Og for all del - man må takke pent nei til likegladsprøyter eller andre ulumskheter!
Ååååå, du skriver så utrolig fint!!!
Jeg er vel ikke den som har mest tålmodighet når det gjelder å lese laaaaange innlegg osv..... men her må man bare få med seg alt som står skrevet!
Beundrer deg for din åpenhet og erfaring som du deler med alle som vil her på nettet!!
Skal følge med videre jeg!
GK
Fikk endelig satt meg ned å lest artikkelen din ordentlig.
Godt skildret fra en vanskelig tid.
Mitt håp er at slike historier en dag havner i pensum til den kommende legestanden, mulig det hadde berget noen av dem som ikke er like viljesterke og ressurssterk.
Av en eller annen grunn, så gjør det godt å lese det du skriver. Det er skrevet med varme, med en kjærlighet til livet som smitter over til meg som leser. Historien gir håp - du forteller at det går an.
Takk for din åpenhet, din ærlighet og din humor.
Dette er til å bli klok av!
Dag Kjetil
Hei, så flott historie og fortalt med humor tilogmed! Gratulerer til deg som har klart å få en ny hverdag fra et "umulig" utgangspunkt. Inspirerende å lese.
Takk for innspill!
GK: Flott at du vil følge med! Om åpenhet: Å dele er å hele :)
Inge: Jeg vet positivt at to leger følger med på det jeg skriver. I alle fall en start!
Dag Kjetil Øyna: Takk for gode ord. Humor er viktig for meg. Det samme er selvironi. Ved å se det komiske i en situasjon, blir det ikke så farlig likevel. Jeg glemte forresten ett punkt under oppsummeringen av alvorlige abstinenser: Antall søvnløse netter: 0.
Hilde-Gunn: Jeg håper det! Mitt utgangspunkt kunne synes håpløst. Men det burde være en inspirasjon for andre at "selv han der klarte det, lissom" :)
Hei Tom Arild. Har du vurdert å skrive om dine erfaringer og opplevelser i bokform? Det slår meg at din historie kunne egne seg for andre mennesker i samme situasjon som du var i ... og at en liten bok som viser at Det Går An kunne være til inspirasjon og glede for mange mennesker.
Takk for du at du deler og gjør meg klokere. Enig med Dag Kjetil - livsgleden som lyser gjennom alt du skriver, er smittsom!
Det har vært godt å lese denne serien, som bør hjelpe mange til å kvitte seg med medikamentene.
Du skriver sabla godt også - og som Egeland nevner burde dine erfaringer komme mange flere til gode.
Du har gitt meg inspirasjon til å foreta et valg: Jeg snakket med fastlegen sist fredag, og fikk henne med på å kutte Cipralexen min. Ikke så heavy som benzodiasepiner, men alt begynner et sted.
I morgen skal jeg til min faste psykiatriske sykepleier, som absolutt ikke har vært med å stanse medisineringen ennå. Morsomt å se hva hun sier.
Takk!
Ja du verden så godt du skriver, tusen takk for det du deler. Og er enig med Tom Egeland at det hadde vært flott om du hadde skrevet en "Det Går Ann-bok"... Lykke til med tankene rundt det og med livet videre!
Tom Egeland: Takk for anbefaling. Bok? Spørsmålet er om jeg har nok stoff - til 10 bøker... Joda, blir nok bok. Trenger dog tips om forlag med gode kosulenter. Fersking, vettu! Mailadressen er tomarildhaugen@gmail.com
Randi: Så flotta, a! Ikke alt som smitter er like hakkende galt :)
Morten: Du har sikkert merket deg at jeg IKKE skriver om Cipralex. Bare nevner det, for ordens skyld. Selv om den fysiske avhengigheten til Cipralex er helt annerledes enn til benzidiazepiner, er også dette et stemningsregulerende middel (tar bort topp og bunn). Det eneste jeg vet med hundre prosent sikkerhet om Cipralex er at brå slutt IKKE er å anbefale. Lykke til!
Anonym: Godt tittelforslag på boken!
Takk for rådet. Nei, jeg trapper ned i samråd med legen. Men siden jeg ikke har brukt medisinen så lenge, går det fort til null :-)
Jeg har ikke vært pilleavhengig, men spilleavhengig, og du skal vite at jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Nesten så jeg beklager at jeg ikke har vært innom her før.
Å kjenne at man er fri er mye bedre enn å vinne i spill, fant jeg ut.
Etter den reisa der, som nesten tok livet av meg, er jeg blitt mye flinkere til å sette pris på helt andre ting ved livet enn jeg hadde fokus på før.
Takker for flott lesning,sjøl om det vekker minner jeg gjerne er foruten :-)
Dette er god lesing og for andre lidelser enn avhengighet også! Jeg har fått diagnosen bi-polar lidelse. Den nedstemtheten som du beskriver som følge av et par dagers opptur, er samme prinsipp som for meg som er manisk-depressiv. Ned-turen blir tilsvarende dyp som det oppturen var høy. Interessant beskrivelse av fenomenet: Hjernen som skal i vater igjen:) Fikk dessuten et godt tips angående søvnproblemene. Har gått på innsovingstabelletter (Stillnoct) i 3 år. Har måttet "trappe opp" fra 5mg til 15mg i løpet av disse årene. Har prøvd melatonin (cicadin) i et halvt år, men nå er det først disse 1-2 timer før leggetid, derettet 10 mg Stillnoct på toppen, så Valergan er kanskje verdt et forsøk?
Fantastisk at en slik ressurs-person som deg kan hjelpe med formidlingene dine!
Takk!
Dine erfaringer er like mine erfaringer med å komme ut av alkoholhelvete, med unntak at at jeg ikke hadde unnskyldning om at avhengigheten kom på blå resept. Det du skriver, tydeliggjør at det ikker er forskjell på hvilke rusmidler vi bruker (benzo og alkohol har foresten mange av de samme virkemidlene), rus er rus. Avhengighet er på mange måter å skaffe seg en illusjon av å ha kontroll over livet. Den virkelige virkeligheten, der vi må være tilstede og oppleve kaoset, er uholdbart. Derfor gir pillen, drinken eller nåla et tilfuktsted inne i den kjemiske virkeligheten.
Ønsker deg virkelig lykke til.
Oddmund Harsvik
Redaktør Gatemagasinet Klar
Takk for nye innlegg! Jeg har vært på rundreise i avhengighet og livskvalitet og er klar til å dele den siste (foreløpig) biten rundt brobyggingen.
Men først vil jeg gjerne svare dere som sist har vært innom:
Tor Amundsen: At en som har vært spille/gamblingavhengig (er) kjenner seg igjen i en som har vært (er) pille- eller generelt rusavhengig er ikke så rart for oss som har vært innom det. Men dessto verre for "alle andre" å forstå at likhetene er så mange. Enten man er avhengig av kjemiske midler, gambling/spill, sex, shopping, sosiale medier, pc-spill, eller for den saks skyld er medavhengig til en avhengig person - likhetene er så mange og klare at man gjerne kan kalle det helt likt. I søndagens papir-VG leste jeg, mens jeg var på bussen på vei fra ett seminar om temaet til et annet, at det nå er startet et fellesskap for overspisere, Overeating Anonymius (OA) i Norge. De bruker nøyaktig det samme programmet som Anonyme Alkoholikere (AA) for å bli og holde seg friske. AAs tolvtrinnsprogram brukes i dag på nær 200 forskjellige avhengigheter verden over. Bare i AA møtes hver eneste dag 20 millioner mennesker verden over til halvannen times møte der de drøfter "hvordan det var, hvordan det ble og hvordan det er nå".
I USA er det til og med en egen tolvtrinnsgruppe for folk som har utviklet avhengighet av AA-møter!
Det siste kan man kanskje le litt av, men for dem som rammes, er det alvor.
Du nevner friheten man får etter å ha kommet ut av en avhengighet. Den har også jeg fokusert mye på her på bloggen. Jeg tror ingen kan forestille seg hvor stor gleden over endelig å føle seg fri virkelig er. Frihet er noe de fleste tar for gitt, men en som er avhengighet er frarøvet sin frihet. Det man er avhengig av styres tilværelsen 24 timer i døgnet. Avhengigheten rammer totalt. Mange snakker om "å bli født på nytt" og det kjenner jeg meg igjen i. Lengselen etter frihet har drevet store menneskemasser til enorme innsatser verden over: Kampen for frihet i Sør-Afrika og Øst-Timor er kjente bevegelser, tidligere tider har vist lignende store bevegelser. Friheten er grunnleggende viktig for ethvert menneske, uten frihet er livet nokså meningsløst.
Gratulerer med at du kom deg ut av spilleavhengigheten. Veldig godt gjort. Kunne du tenkt deg å fortelle litt mer om hvordan du gjorde det? Jeg vil anta at den største gevinsten i ditt liv var nettopp å komme ut av spilleavhengigheten?
Anonym: Takk for innspill. Ja, Vallergan er definitivt verdt å prøve. Men ikke glem å ta dem halvannen time før sengetid, tar du dem senere kan du merke litt "hangover" morgenen etter. Men Vallergan er helt ufarlig og skaper ikke kjemisk avhengighet. Lag likevel en plan som strekker seg over f eks tre måneder der du trapper gradvis ned. 3-4 tabletter (de er bittesmå) om kvelden kan være en grei startdose - vel og merke etter min egen erfaring!
Oddmund Harsvik: Først, gratulerer med et flott tiltak, jeg har veldig sansen for gratismagasinene som rusavhengige selger. Både tiltaket og innholdet er veldig bra! Legg gjerne ut en link til denne bloggen på hjemmesiden til KLAR hvis du vil.
Som jeg skrev ovenfor, ja, rus er rus. Enten den spises, sniffes, røykes, drikkes eller stikkes. Derfor er også løsningen for å komme ut av alle former for avhengighet den samme. Mandag og tirsdag hørte jeg en av Nordens fremste eksperter på rus og avhengighet, psykiater J. Sunder Halvorsen, snakke om både de kjemiske og psykiske sidene av avhengighet. Jeg kommer tilbake til dette i neste bloggpost.
Lykke til videre!
Hei..
Jeg gråter, gråter for håp..
Jeg går igjennom nedtrapping av 12 stk paralgin forte og 5 stesolid daglig nå..Er nede i 8 stk..Saken er att jeg tok 4 PF + 1 stesolid og 6 øl hver dag fra klokken åtte til ca 0200 hver dag i 5 år(og 3 stk klokken ni osv)..
Har 2 vakre jenter og en bekymret og meget støttende mann..Har også en miljø terapaut (venn av familien) som har vært i mine sko til og hjelpe meg..
Men jeg mister troen på att dette skal jeg klare..Hvordan skal jeg få fjernet 'vepsebolet' i hodet på kveldene?..Og HVA skal jeg gjøre på kvelden uten og være 'bedøvet'??..Jeg har funnet MIN måte..Prate, prate og prate..Dele..Mannen min vet ikke hva hva dette er, men er en enorm støtte..
Fastlegen ble sur og gav meg 100 stk og sa : Mister du disse, må du bytte lege!! Og nektet og prate med meg..Vi har hatt ett nært forhold i 5 år, dette tok personlig.
Men har selv tatt tak i SMP, oppsøkende Psykiatri og NA..
Jeg SKAL klare dette, men er redd disse 'mørke tankene' som kommer skal ødelegge..
Har ikke vært ute av huset på 2 mnd, bare for og levere i b.hagen..Men må si etter bare en uke på nedtrapping, att jeg føler meg 'frisk'..Energi og lykkelig om dagen..Jeg orker og leke med minste jenta:)
Men er for jævlig att jeg må skaffe meg nettverk og hjelp selv (legen skulle trappe meg ned på 14 dager)?!?!..Har tatt kontakt med rus-sjefen i fylket mitt, og bad han sende meg ett skriv på hvordan en lege skal være når en pasient kommer gråtende inn og sier : Unnskyld for att jeg misbrukte din tillit, men jeg er syk og må ha hjelp NÅ!!....
Er ved godt mot nå, og det skal pokker meg vedvare..Jeg nekter og oppdra barna mine til rusmisbrukere, for det er det jeg gjør..Har vært ærlig med hun på 9 år, og sier hver dag att hun er stolt av meg...**LYKKE**..
Stolt av deg, og dette skal jeg vise mannen min imorgen..Att det går:)..Takk for inspirasjon og måtte livet gi deg alt det du har gått glipp av..
Hjerteligs varm hilsen fra 'Eve'
Bruker i 14 år.,seponerte bort valium 2 5mlg daglig på 2 måneder..ett rent helvete.det som du skriver av opplevde plager ved og slutte er for oss fleste fantasi skriving eller d kan vere unik.. det er rett frem urealistisk leger og psykologes er ikke pasienter, og kan ikke uten svært god kompetanse forstå alvoret i en seponering.høres heller ut som d har brukt dette i 2 år ,uten og trenge medisinet. hilsen fri av medisin etter 14 år.
Hei. Kom over bloggen din da jeg søkte om nedtrapping. Har ikke lest alt, skal bruke helga til det. Jeg er ei dame på 38 år, som holder på å trappe ned etter å ha brukt sobril i 11 år. Det er tøft... Det jeg lurer på.... Kommer jeg til å bli meg "selv" igjen? Med det mener jeg at jeg føler meg normal uten medisin, og kan stole på meg selv uten å ha tablettene å stole på? Ser fram til å lese hele bloggen: Hilsen Beate
Hei! Svaret er JA. Verken mer eller mindre :) Passerer forresten to år i disse dager nå uten en eneste tablett. Livet er ti tusen ganger bedre enn det var...
Sluttet 18 juli å NÅ endelig begynner jeg å bli normal igjen! Jeg sliter fortsatt med en god del angst som jeg utfordrer daglig nå siden jeg har drevet mye med ungåelsesadferd. Tok ikke alvorlig høy dose, men tok den siste tiden før slutten... Vival 10 mg daglig så jeg trappet ned til null over flere uker. Tidligere 2 x 10 mg sobril (fordi jeg følt ikke vivalen virka) Tok før det Rivotril 2 mg og sobril 10 mg daglig. Jævla pillekjør, skal ALDRI mer ta annet enn en paracet eller Ibux!!!
Lykke til videre!
Flott at du skriver om et tema som er lite omtalt: nemlig at abstinenser ikke bare rammer ”\de\ gatenarkomane (på filmer)”. Hyggelig at det er mange som har positive erfarninger med å seponere, og at nedtrappingen gikk bedre enn fryktet. Selv var jeg helt sikker på at jeg ville komme til å takle perioden med nedtrapping utmerket, og laget følgende plan:
U0: 10mg diazepiner 50 mg sobril
U1: 50 mg sobril
U2: 25 mg sobril
U3: 15 mg sobril
U4: 10 mg sobril
U5: 5 mg sobril
Når jeg på bloggen din leser hvordan andre takler seponeringsperioden blir jeg mektig imponert, men desto mer skuffet over meg selv. Jeg trodde jeg skulle mestre, men har i løpet av de tre første ukene med nedtrapping har jeg opplevd følgende: En akuttinnleggelse etter å ha havnet under et godstog (hvilket jeg ikke husker –kanskje fragmenter). Politianmeldelser for voldsatferd (en av episodene husker jeg ikke selv). Konstante kramper og tics, spesielt om natta. (Jeg tåler dessverre ikke Valergan eller første generasjons antipsykotikum da disse gir meg paradoksalreaksjoner i form av enorm uro/utagering samt insomni –ikke uvanlig for oss med kombinasjonen adhd, aspberger og touretts). Da jeg før kunne trene hver dag, får jeg nå lange krampeanfall, ved en anledning et epileptisk anfall, etter kort tid med trening dersom treningen er hardere enn rolige joggeturer. Tidvis kjenner jeg visstnok ikke igjen barna mine. Jeg har daglige sinneutbrudd med ramponert hus og krasjet bil som følger. I påvente av mer kontroll over egen atferd (jeg har opplevd å skade andre uten å huske episonen) har jeg besluttet å ikke delta på aktiviteter som fotball, treningssentre, frivillig på leksehjelp osv. Jeg følte meg også moralsk forpliktet til å si opp jobben.
Hva gjør jeg feil? Noen som kan gi meg råd? (NB Jeg kan ikke ha kontakt med psykiatrien, verken DPS eller akutt. Jeg er klar over at de kan hjelpe mange, men det heter seg at ”min problematikk er for kompleks for akuttpsykiatrien”, og ”DPS har for lavt omsorgsnivå”. Derfor er jeg altså ikke i målgruppen til psykiatrien i mitt fylke. Ja, vi har vurdert å flytte, men det blir uansett på litt sikt.) Hvor lang tid vil det ta før jeg kommer tilbake til det normale liv hvis jeg følger den nedtrappingsplanen jeg har laget? Jeg ønsker også å seponere Ritalin fullstendig. Noen som har erfaring med å seponere to medikamenter samtidig?
Hei, Silje. Som du sier, din historie er vesentlig mer komplisert. Fastlegen din har plikt til å henvise deg til riktig behandlingsnivå og mitt råd er å snarest mulig ta kontakt med fastlegen for videre henvisning. Husk at ALL nedtrapping MÅ skje i samråd med lege! Lykke til.
Hei, og takk for at du deler dette og alle andre som deler dette også.
Jeg har akkurat gått av medsiniene mine selv. Jeg gikk på 5-10 mg daglig og brukte det nøyaktig i 2 år. Jeg har vært uten Valium i nå 10 dager, og er kjempe glad for at jeg har klart meg så lenge.
Men jeg har begynt å bli dårlig.
Jeg har blitt kvalm, veldig vond smak i munnen, og veldig tørst hele tiden, veldig varm om kvelden, nesten feberaktig, svimmel, og noen ganger litt desorientert. Jeg har tatt en Atarax for å komme meg gjennom denne dagen, føler liksom at hvis jeg ikke tar noe heller så blir jeg gal. Mye tanke kjør, men jeg sover som en gud på natten, fordi jeg aksepterer at det er slik det er nå. Det som er mitt spørsmål er disse effektene som jeg opplever nå, er det fordi medisinen forlater kroppen , og at jeg blir som normal igjen? Det er akkurat slik jeg opplever det som du beskriver , og bli fri ! Jeg har ikke følt meg fri siden jeg ble satt på medisiner.
jeg måtte ringe legevakten å høre om det er Benzo preparatene som forlater kroppen min, og han sa at det var det!
Takk gud for det. Og at jeg nå er sterkere enn jeg trodde. Han sa det kan gå 4 uker, før jeg blir normal igjen, og jeg håper det ikke blir værre enn det er nå, men da får jeg heller ta mer Atarax.
Men så lenge jeg kan få en tilbakemelding fra en som har gått på medisiner som du hadde jeg blitt kjempe glad. Det gjør bare at jeg klarer dette mer og ikke havner tilbake.
Tusen takk på forhånd, er rørt =)
Hilsen Anonym
Går daglig på 2 mg xanor som jeg får skrevet ut av legen.
Ellers kjøper jeg rivotril på svartemarkedet for å holde angsten i sjakk.
Bruker minimum 10 mg rivotril og 2 mg xanor daglig. Når jeg leste denne artikkelen så ser jeg at det er håp. Men har diagnosen panikkangst så vet ikke helt hvordan kroppen kommer til å reagere selv om jeg klarer å trappe ned alt av benzodiazepiner.
Vil panikkangsten fortsatt være der? Selvsagt vil den det. Har vært til kognitiv terapi og prøvd alt av c-preparater for å stoppe panikken uten hell. Så er jeg i en vond sirkel som er umulig å bryte ut av? Det virker isåfall så...
Hei! Jeg er ganske sikker på at pa at din angst rett og slett skapes av benzoen. Men det er bare ėn måte å finne det ut på: En langsom seponering til null. C-preparater er ingen løsning uansett. Lykke til!
Flott skrevet. Gratulerer med frihet fra avhengigheten. Nå kommer det vanskelige, -å ikke begynne igjen. Jeg brukte NA møter og det anbefales. Takk.
Hei, er det mulig å legge igjen kommentar her enda og du ser den?
Værsågod!
Så bra:) Jeg har funnet så mye hjelp ut av bloggen din og har lest og lest den og er så full av beundring
(og litt misunnelse) for det du har greid, GRATULERER!! Men så over til det jeg håper jeg kan få en kommentar
av deg på.. jeg er en jente på 38 som har gått på vival i ca 5 år frem og tilbake. Ikke de altfor store dosene,
lå på gjennomsnitt ca 7,5 til 12,5 mg om dagen tenker jeg de årene, da jeg ikke tok fast, men når jeg "trengte
det". Jeg tok en brå avslutning i begynnelsen av dette året, gikk fra 55 tabletter i januar til ingen og greide
meg 3,3 måneder, men så skjedde det så mye i familien som gjorde at jeg grep til pilleboksen igjen. Og grunnen
til at det var løsningen min var fordi at jeg synes det er så grusomme ettervirkninger og at jeg absolutt
ikke kjente meg fri selv etter 3,3 måneder. Og det er da jeg lurer på når jeg har lest innleggene dine mange
mange ganger, kjente ikke du på det? Det at du trappet ned og så var du fri var mye av motivasjonen min når jeg
satte i gang da jeg tenkte han har jo gått på det mye lenger enn meg og kom seg så godt ut av det. Hvorfor
kjenner ikke jeg dette tror du? Jeg har alle de ettervirkningene som er skrevet om om benzodiazpiner og skjønner
ikke hvorfor jeg ikke blir meg selv igjen. Jeg svetter om natta og sover enormt dårlig, har mye muskelspenninger,
vondt for å svelge, hodet kjennes som jeg ikke er meg selv lenger, kroppen likeså, angst og jeg er i generelt dårlig
form, influensafølelse hele tiden. Tror du at jeg kan være skadet for livet? Jeg har lest mange grusomme
historier i min søken etter løsning etter at de 3,3 månedene ikke gikk som forventet og det virker som at det
faktisk er noen som aldri blir friske igjen etter å ha inntatt benzo over lang tid. Kjente du aldri på dette?
Tror du det er håp for meg? Takk for første respons og igjen gratulere så mye at du greide å snu situasjonen din.
Utrolig respekt for deg for det. Familie og venner bør være veldig dtolt av deg, men ikke minst så bør du være så
ufattelig stolt av deg selv!! :)
Mvh S
Hei, S!
For det første: Det finnes over hodet ingen dokumenterte tilfeller av folk som er skadet for livet av benzo, selv i store mengder.
Jeg er helt overbevist om at årsaken til plagene diner en altfor brå slutt.
Husk, jeg brukte fire måneder (16 uker) på å gå ned fra 100 mg Sobril til null. Mindre enn 10 mg pr uke!
Dette er helt avgjørende for at kroppen skal godta mindre og mindre benzo uten å lage kvalme for deg. Så ha tålmodighet, bruk minst 12 uker og hold knallhardt på planen. Noter og vær svært nøye med mengden uke for uke.
Og - hold det helt unna alkohol mens dette pågår! Et par glass vn kan fort bety "rykk tilbake til start"!
Til slutt bør du drøfte dette med legen din og evt. spørre hva han mener om en forsiktig opptrapping med Cipralex. Alternativt 100 mg Tegretol daglig.
Lykke til, og spør gjerne om det er noe mer du lurer på!
Ps. For få uker siden feiret jeg min 5-års dag - fem år uten benzo :-)
Hei igjen og tusen hjertelig takk for svar, jeg setter så stor pris på det. Så godt å høre at du mener jeg ikke er syk for alltid, det letter litt. Nå de siste 2 månedene har det blitt tilsammen 26 tab a 5 mg så da 130 mg, så da i gjennomsnitt 2 mg om dagen. Det jeg synes er vanskelig med det da er hvordan skal jeg sette opp en nedtrappingsplan for dette.. Og legen min er vel som alle andre leger at han vet jo ingenting om dette og kan heller ikke skjønne at jeg har hatt så store bivirkninger av det i ettertid pga den lille dosen jeg egentlig
sto på over alle disse årene. Og det skjønner forsåvidt ikke jeg heller, at jeg kanskje fikk veldig bivirkninger den første måneden eller to er forsåvidt
forståelig, men at jeg skulle føle meg like syk etter nesten 4 måneder hadde jeg aldri trodd, for etter dette burde vel kroppen ha vært tom. Men jeg får forsøke
videre og håpe at jeg som deg kommer meg ut av dette en gang for alle og at jeg igjen kan finne gleden i hverdagen uten bare sykdom og ikke minst begynne å føle meg som meg selv igjen og ikke bare på siden av meg selv. Men klapp klapp klapp for deg og gratulerer så mye med 5årsdagen. Det er stort og jeg håper du gjorde litt ut av dagen for det er virkelig noe å sette kryss i taket for. Med de beste ønsker for et godt liv videre, S.
Hei igjen!
Bare en liten ting til: Man har lett for å gi benzoen skylden for alle plager i forbindelse med nedtrapping/seponering. Selvsagt kan man da som ellers rammes av sykdommer som ikke har noe med benzo å gjøre. Mange glemmer dette. Mitt råd er at du bestiller en "helsjekk" hos legen din.
Legg inn en kommentar