Skipet er ikke lenger styringsdyktig

I dagens VG går Arbeiderpartiet tilbake rekordmye. Minus 7 prosent er historisk. Men ikke overraskende.

Vanligvis vil det være uklokt å legge vekt på en enkeltmåling. Men denne gang er det god grunn til å se nærmere på hva som skjer med landets største parti.

Hele regjeringsprosjektet fra 2005-2009 vil gå inn i historien som et godt prosjekt, men neppe 2009-2013. Det vil si - Jens kommer aldri i verden i mål:

Det er ikke gitt at kaptein Stoltenberg vet hvorfor, men skuta vandrer fra side til side, selv om farvannet er relativt smult. "Alle" ser det, unntatt Jens Stoltenberg.  Det han ikke har gjort regning med er at balasttankene på hver side er blitt marginalisert som følge av et dårlig valgresultat og gjentatte spark i sidene på såvel SV- som Sp-tanken.  Dette har gjort paradoksale ting med Stoltenbergs styringsfart. Regjeringsskipet er fortsatt like stort som før høstens valg, men balasttankene er ikke til å kjenne igjen. De er blitt for små og er sterkt skadet i hele strukturen.

Det har skjedd noe med skipet, og selv om kapteinen er den samme har han fått helt nye forutsetninger og det er han ikke klar over.

Det gjør ikke situasjonen for skipet bedre  at også lasten har forskjøvet seg. Stoltenbergs eget gods, LO og en stor del av partiets medlemmer har snakket kapteinen midt i mot så sterkt at det likner mytteri.

Og det er da passasjerene har fått nok og vil av.

Dette ber langt på vei forklaringen på dagens meningsmåling i VG. Men det er mer i vente.

Så lenge Stoltenberg hadde relativt selvsikre og fokuserte, ivrige regjeringskamerater i SV og Senterpartiet, måtte han justere sin kurs. Trepartiregjeringen hadde nok gnist og entusiasme til at folk flest ga dem ny tillit.  Selv om miljø- og klima, fattigdom, rusomsorg og skole var saker flertallsregjeringen måtte tåle juling for i valgkampen, klarte Stoltenberg å balansere seg frem mot en ny fireårsperiode.

Det velgerne ikke så var begynnelsen på slutten.

Det er den vi har sett nå: Med et sterkt svekket SV og Sp ved sin side har Arbeiderpartiet og Stoltenberg mistet balansen og turer ut i farvann uten kart og kompass. Stoltenberg ligner mer og mer en full førstereisgutt uten mor og far ved sin side.

Biodiesel-saken er et resultat av styringskåt stormannsgalskap, en offentlig maktmisbruk og politisk arroganse ingen har sett i moderne tid. Det kan diskuteres ut fra flere faglige vinklinger hvor viktig avgiften på biodiesel faktisk er for miljøet. Det kan til og med hende at førstegenerasjons biodiesel har flere miljøskadelige asptekter enn gevinster. Det er ikke poenget.

Men å avgiftsbelegge en symbolsak som til og med får industrielle konsekvenser, får LO til å bråke og får Arbeiderparti-folk i hopetall til å se rødt i kilometerlange leserbrevspalter - det er politisk dumskap. Mens trofaste tillitsvalgte landet rundt har måttet se blygt i bakken i konfrontasjon med sine naboer, idrettsvenner og kolleger på arbeidsplassen, har Stoltenberg i sin egen verden på brua tatt et jerngrep på roret og styrt avgiften igjennom. Jens har effektivt tatt knekken på siste rest av tillit folk måtte ha hatt  til ham som en miljøets mann.

For skarve 180 millioner avgiftskroner kunne Stoltenberg kjøpt seg holdninger og optimisme i hele folket på miljøområdet som hadde gjort unge miljøromantikere misunnelig.

Så får vi heller konstatere at både Sp og SV lot regjeringsiveren enda en gang seire over fornuften og stemte logrende for noe de var i mot.

Stoltenberg-regjeringen går på grunn før 2010 er historie. Skipet er ikke lenger mulig å styre.