Over hele forsiden ble det sveitsiske flagget manipulert om til et hakekors. Det er mye å si om akkurat det, spesielt smakelig er det ikke. Men det sier noe om at Dagsavisen har fått ny sjefsredaktør. Mangeårig kommentator, Arne Strand, ble for kort tid siden konstituert i stillingen. NRKs nyhetsredaksjon har i mange år brukt Arne Strand i tide og utide som gjestekommentator, så ofte at mindre interesserte lett kunne la seg lede til å tro at Arne Strand var NRKs egen sjefskommentator.
Så da Dagsavisens styre skulle finne en midlertidig sjef etter Carsten Bleness og valgte Arne Strand virket det som et klokt valg. Siden Dagsavisen ikke lenger er partiavis slik Arbeiderbladet i mange år var og siden avisen er den avisen som får mest pressestøtte (kunstig åndedrett) på sitt eksistensielle sykeleie, var det grunn til å forvente at avisen fikk en tydeligere profil under Strand. Styret ville trolig, forbilledlig nok, samle Strands karisma i avisens sjefsstol og sende den ut til abonnenter og kjøpere.
Men Arne Strand fortsatte å dukke opp i Dagsnytt 18 og RedaksjonEN. Som før konstitueringen, som om ingen ting var skjedd, fortsatte han å gi sine høyst personlige og svært karismtiske vurderinger gjennom riksdekkende radio og fjernsyn. Var det slik styret ville at han skulle utføre jobben sin? Eller ønsket styret å bruke han som Dagsavisens puls og hjerteslag?
Så viser det seg at mannen ikke engang vet hva slags forside han selv kommer med, før han som andre ser den på dørmatten morgenen etter. Det er som pokker.
Jeg har selv relativt lang redaktør-erfaring. Det var ingen 9-16-jobb og det skal det heller ikke være. Det er en 24-timers jobb - når den blir utført skikkelig. Det er mer enn en kapteinsjobb, i det øyeblikk du sier ja til en redaktørjobb vet du med en gang at det er du som ER avisen. Alt du sier i det offentlige rom er avisen, ikke deg. Alt du publiserer er deg. Alle vinklingene er deg. Alle bildene som står på trykk er dine valg. Alle etiske valg er dine. Alle valg er dine.Og forsiden - det er ditt personlige ansikt. Forsiden er øynene og sjelen, den er det du blir gjenkjent for, avisens karima, forsiden er sjefsredaktøren som sitter i alle avisstativene og ligger på alle dørmattene.
Arne Strand, Anne Aasheim og Bernt Olufsen har ansvaret for henholdsvis Dagsavisens, Dagbladets og VGs karisma. Anne Aasheim godkjenner ikke avisens forsider (i alle fall ikke frem til og med "SE hvor syk han er-forsiden). Bernt Olufsen ser kanskje ikke hver eneste forside før han legger seg, men han har vært med på å bygge opp en lang tradisjon innad i huset som gjør at frontredaktørene hans stort sett vet hva sjefen tillater. På samme måte som Andreas Norland og Einar Hanseid, et par av hans forgjengere, har Olufsen etset sin personlighet inn i ryggmargen til sin medarbeidere. Noen vil si det er nummeret før kloning, andre, som meg, vil si det er godt redaktørskap.
Og Se & Hør er den samme historien: Uten Knut Haaviks personlighet, som preget hver spaltemillimeter og hvert ord på coveret og lederplass - ville ikke suksessen vært mulig. At Odd J. Nelvik gradvis overtok etter Haavik uten at bladet endret seg særlig kom av at Nelvik kunne videreføre Haaviks personlighet fordi han satt på fanget til sin sjef dag ut og dag inn i årevis. Nelvik adopterte Se &Hørs sjel og videreførte den.
Verken Strand, Aasheim eller Olufsen kan personlig godkjenne hvert ord og bilde, hver skriftstørrelse, grafisk uttrykksform eller hver annonse som kommer på trykk, selv om det er deres ansvar og signatur. De trenger heller ikke være til stede når forsiden gjøres ferdig hver eneste kveld og natt. Men de kan kjøpe seg f eks en iPhone, få en pdf oversendt og fysisk se den ferdige forsiden før pressa startes, i tilfelle en eller annn frontsjef har forvillet sg for langt inn i blodtåka.
Om det betyr et par minutters oppmerksomhet på en tid av døgnet de fleste sover, er det jobben deres. Litt må man gi tilbake for millionlønna og for å ivareta sin personlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar