Fra pilleavhengighet til frihet og lykke

I en serie bloggposter har jeg fortalt nøyaktig hva jeg gjorde for å komme ut av en tung og mangeårig pilleavhengighet. Svært mange har fulgt disse artiklene og jeg anbefaler sterkt å lese i kommentarfeltene under hver post! Godt over hundre kommentarer har det kommet på disse hektiske ukene, og alt fra toppolitikere (Erna Solberg), forfattere (Tom Egeland), bloggere, tidligere alkoholikere, leger, ansatte i rusomsorgen, psykiatriske sykepleiere, foreldre til narkomane og folk som fortsatt er avhengige har lagt igjen tankevekkende kommentarer, både anonymt og med fullt navn.

Jeg startet bloggpostene i håp om at min vei ut av den ufrivillige og belastende avhengigheten kanskje kunne hjelpe en og annen. I dag er jeg svært glad for at jeg vet at så er tilfelle!

Det er også endel som har sagt de synes det er fint at jeg har vært så ærlig. Å være ærlig mot seg selv og andre er faktisk en viktig del av løsningen på problemet. Pilleavhengighet er vel ikke så belastende som alkoholavhengighet eller narkomani, men benektelsen over at man har et problem, skammen man føler, håpløsheten og hemmeligholdet er felles. Derfor er det mange som har sagt til meg at de kjenner seg igjen i masse, og at de derfor har sett seg selv tydeligere.

Det er også tydelig, av kommentarene, at jeg har klart å beskrive min vei til mitt nye, herlige liv på en slik måte at det har vært enkelt å forstå at dette ikke er noe hokus-pokus, men snarere en vei som mange andre kan gå - bare villigheten er der!

Jeg har underveis fått forespørsler fra en rekke medier om jeg vil la meg intervjue. Nå har det seg slik at jeg har vært og er journalist. Jeg har trening i å vurdere hva som egner seg for "et intervju". Dette egner seg ikke, kort og godt fordi det kun er på denne måten jeg får fortalt nøyaktig hvordan. For hvis andre skal kunne ha noe glede av å prøve min vei ut av avhengigheten må de nødvendigvis vite nøyaktig hvordan.

Om jeg anbefaler folk å trappe ned og slutte med tabletter på egenhånd? Ja. Men det er noen "men". Gjør det gjerne i samarbeid med dps eller fastlegen og sørg for at du har noen personer rundt deg som vet om hva du driver med. Frykten for angsten er den eneste hindringen, det er den som stopper de fleste fra å gjennomføre en "seponering". Ved å ha noen nære rundt seg som kjenner til hva du holder på med, som du er et hundre prosent ærlig med, vil du kunne oppleve den samme friheten som jeg har gjort.

Den friheten er verdt alt og mer til!

Her er hele serien

Del 1

Del 2

Del 3

Del 4

Del 5

Løsningen

Dette er del 5. De fire forrige postene om "Mitt nye, herlige liv" er en nøyaktig beskrivelse av hvordan det var, hva som skjedde, hvordan det ble og hva jeg gjorde. Nøyaktig. Sammen med det som kommer her, utgjør det løsningen. Med stor L.

Som sagt tidligere er jeg i dag pillefri. Men jeg er noe mye mer: Jeg er FRI! Og når man blir fri, betyr det at man ikke har vært fri. Gevinstene ved å slutte med benzodiazepiner eller andre ting man er avhengig av, spill, alkohol, amfetamin, gambling, heroin, shopping, hasj, LSD, overspising, for å nevne noen eksempler, er frihet fra en form for besettelse. En nesten altoppslukende, totalt frihetsberøvende tilstand. Som er ufattelig vanskelig å se for den som er rammet.

Derfor var det livsnødvendig å erkjenne at jeg var totalt maktesløs overfor benzodiazepinene og etterhvert alkohol. Det var det vanskeligste. Hæ? Maktesløs? På hvilken måte, om jeg fikk be? God jul igjen, liksom.

Men det var jo sannheten om meg selv! Jeg kunne ikke engang spise frokost før jeg tok piller. Jeg kunne ikke gå ut av døren før jeg var sikker på at pillene virket. Jeg kunne i alle fall ikke gå i butikken, kjøre bil før jeg var sikker på at jeg hadde nok beroligende innabords. Jeg måtte alltid ha piller tilgjengelig. På 25 år hendte det ikke en eneste gang at jeg "glemte" å ha piller tilgjengelig i lommeboka, i hanskerommet, i jakkelommen. Ikke en eneste gang! Dæsken for en prestasjon. På den annen side, dersom jeg hadde "glemt" piller og oppdaget det, ville jeg dødd. På flekken, der og da.

Avhengigheten, både den kjemiske og psykiske, tok fra meg absolutt all frihet. All bevegelsesfrihet. All livsfrihet (nytt ord, javel). Den tok fra meg friheten til å være i øyeblikket. Friheten til å velge.

Altså, åpenbart et behov for løsning. Å komme meg ut av avhengigheten, ut av min parallelle virkelighet og inn i den egentlige virkeligheten, den ekte virkeligheten, var avgjørende.

I hjernen har alle mennesker noe som kalles en dopaminkrets. Det er en sirkelbane der dopamin sørger for sirkulasjonen mellom tre hovedsentre i hjernen. Den går mellom pannelappen, midhjernen og "reptilhjernen" (ur-senteret). Dopaminkretsen, som er nøye beskrevet og røntgenfotografert av en lang rekke forskere, regulerer alle menneskers basisfunksjoner. Blant annet hukommelsen, vurderingsevne, behovsfølelser (sult, tørste, sex, frykt etc) intuisjon (magefølelsen), fornuften, læreevnen, empati, glede, sorg, kjærlighet. Dopaminkretsen bidrar til fri flyt av basisfunksjoner som gjør et menneske i stand til å leve et liv i mer eller mindre balanse. Er vi enige om at dette jeg her har beskrevet er forholdsvis viktige funksjoner? Ingen innsigelser så langt? Fint.

Inntak av benzodiazepiner over mer enn to-tre uker påfører dopaminkretsen forstyrrelser. Signalstoffene som regulerer vår måte å leve på forstyrres. Pillene griper konkret og kjemisk inn i de aller mest vitale hjernefunksjonene. Basisfunksjonene. Benzo og andre rusmidler forandrer personligheten. Når det er oppstått en avhengighet forandres en person ganske raskt, faktisk. Man ser det ikke selv. Men gjett om andre ser det. Nå snakker jeg ikke om at andre ser at man er "full". For det er en selvfølge. Det er det "usynlige" andre oppfatter. Personlighetsendringen. Og den er snikende, listig og gåtefull. Den er plent umulig å forstå uten at man faktisk vet at forandringen skyldes biokjemiske endringer i hjernen. En arm slutter å virke som den skal hvis enkeltdeler som sener eller muskler påføres en "forstyrrelse". Så også med hjernen. Men ingen kan se inn i en hjerne uten magnetrøntgen. De færreste virrer rundt med en MR-maskin på lomma. Hjernen får ingen ytre tegn på forstyrrelser slik som en arm etter et slag eller brudd.

Vi har altså med en ytre skadelig påvirkning (tabletter, andre stemningsregulerende stoffer og besettelser) å gjøre. Denne påvirkningen forstyrrer dopaminkretsen slik at man tenker annerledes, handler annerledes, oppfører seg annerledes, fungerer annerledes.

Fra å være sosial og reflekterende ble jeg isolert og innesluttet. Fra å bry meg om andre mennesker, rettet jeg alt fokus på meg selv - til tross for at det så annerledes ut for venner, familie og kolleger. Jeg tok i bruk en bråte masker for å glatte over, for å skjule. Jeg ble verdensmester i skuespill. En falskner, både for meg selv og andre. En glatt såpe, en det var håpløst å plassere, både for meg selv og andre. Fasaden ble sterk og ugjennomtrengelig. Ganske miserabelt. Men det var ikke noe vondt ment, det var ikke ment i det hele tatt. Det er poenget: Jeg visste ikke om det selv. Legene visste heller ikke hva som skjedde når de skrev ut resept etter resept. Derfor er de tilgitt. Jeg visste ikke hva pillene gjorde med meg. Derfor har jeg tilgitt meg selv.

Å komme ut av en kjemisk avhengighet er åpenbart enkelt (se posten om nedtrapping). Smertene er få og absolutt overkommelige. Men det er ikke nok. Det må på plass en bro. Fra en paralell virkelighet til den ekte virkeligheten. Fra en kjemisk virkelighet til ekte virkelighet. Det må på plass en personlighetsendring.

Denne personlighetsendringsprosessen kan ikke starte før nedtrappingen er fullført. Jeg var kjemisk ren i begynnelsen av april. Hovedarbeidet med personlighetsendringen gjorde jeg i april, mai og juni. Nedtrappingen tok litt over to måneder, personlighetsendringen tok tre. Men det var bare hovedtyngden av endringen. Prosessen må fortsette til min siste dag. Måtte det være lenge til. Å endre personlighet har nemlig en rekke fordeler og anbefales til mange, også folk som ikke har et avhengighetsproblem. Jeg nevner ingen navn!

Jeg måtte se meg selv i speilet tusen ganger. Jeg måtte granske meg selv. Ransake meg. Jeg måtte gå inn i hver eneste situasjon jeg hadde opplevd og se med lupe. Jeg var bitter på mange mennesker, jeg var redd, jeg var full av skam. Jeg måtte bli kvitt bitterhet, frykt og skam.

Jeg måtte se min egen oppførsel og min egen rolle i alle situasjoner som hadde gjort meg bitter, redd og skamfull. Jeg gikk konkret til verks, med penn og papir. Noterte støtt og stadig og var hele tiden på jakt etter mine egne feil i de situasjonene der jeg var overbevist om at det var andres som hadde påført meg noe vondt.

Hva fant jeg? Jeg fant at i over 90 prosent av tilfellene var det enten jeg som hadde handlet eller gjort feil. Min bitterhet, frykt og skam var uberettiget i nesten alle tilfellene. I de få unntakene der andre hadde gjort meg bitter og der det ikke var min skyld, kunne jeg se at vedkommende rett og slett ikke visste konsekvensene av sin handling. Det var lett å tilgi.

En bitter person er ikke lystelig selskap. Bitterheten er med over alt, og alle som utsettes for en bitter person må tåle en konstant strøm av negativ påvirkning. Bitterhet måtte bort. Ved å se på min egen bitterhet med nye, selvkritiske og granskende øyne, ble jeg kvitt bitterheten. Mens jeg var kjemisk forstyrret, var jeg ikke i stand, rent biologisk/fysisk, til å se min egen rolle. Jeg måtte tvinge meg selv til å se på meg selv på nytt for å se hva som faktisk hadde foregått.

Hvorfor var jeg redd? Hvorfor fikk jeg angst? Bitterhet, nag og skam forstyrrer den mentale balansen og skaper en usynlig grunnstemning av frykt som forsterkes av nesten enhver normal hendelse. En punktering på bilen, en omkjøring, en politikontroll, en kø ved kassaapparatene, en plutselig høy lyd, en forretningsavtale som går i vasken, en uventet gevinst - alt skapte mer frykt fordi jeg ikke klarte å forholde meg til disse situasjonene på grunn av at dopaminkretsen som regulerer basisfunksjonene til ethvert menneske var forstyrret. Benzodiazepinene skapte denne forstyrrelsen. Kall det gjerne en bivirkning, en paradoksal reaksjon, kall det hva du vil. Men slik var og er det med den saken. Pillene skapte raskt en personlighet preget av ulogisk frykt og jeg var overbevist om at den frykten og angsten skyldtes en grunnleggende angstsykdom som ikke lot seg behandle, bare lindre, av benzodiazepiner. Så feil kunne jeg ta.

Personlighetsendring er å gjenskape en mental balanse. Noen av skadene vil lege seg selv ved at dopaminkretsen slipper å kjempe mot virkestoffene i stemningsregulerende stoffer (eller forstyrrelsene ved ekstreme handlingsmønstre, overdrivelser; spill, gambling etc). Men: De basale funksjonene i et menneskes karakter som ydmykhet, takknemlighet, respekt og selvrespekt kan påvirkes. Det blir som å trene opp en skadet muskel, det må egeninnsats til.

Med andre ord, det var ikke nok å se på min egen fortid, granske den og finne ut nøyaktig og sant hva som hadde skjedd. Jeg måtte fortsette å se på min egen person i nåtid. Formålet var å trene opp igjen skadene jeg hadde fått. Handlet jeg for mye i egeninteresse? Tok jeg nok hensyn til andre? Var jeg snill og god eller hadde jeg vikarierende motiver for ditt eller datt? Var jeg oppriktig? Og, hva med relasjonene mine? Var de gode eller dårlige?

I de situasjoner jeg hadde handlet feil måtte jeg ta på meg jakken, gå ut døren, oppsøke vedkommende og forklare at jeg hadde reagert feil. Jeg måtte be om tilgivelse. Ved å gjøre dette fikk jeg på plass noe uventet: Sinnsro. Frykt, uro og skam forsvant som dugg for solen. Det er også frihet. Frihet fra fortiden, frihet fra nåtiden og frihet for frykt for hva fremtiden kan bringe. Ved å fjerne karakterbrister som er oppstått på grunn av utilsiktede virkninger av beroligende tabletter, kan jeg se fremtiden i møte med sinnsro. Alt dette skaper ærlighet. Jeg er hundre prosent ærlig overfor meg selv om andre. Det i seg selv fjernes masse frykt. Jeg trenger ikke lenger være opptatt av hva jeg skal si eller hva jeg har sagt. Så lenge det er sant og ærlig, kan jeg til enhver tid i enhver situasjon gå med senkede skuldre og et åpent sinn.

Å trappe ned og helt slutte med stemningsregulerende midler fjernet mesteparten av problemet. Personlighetsendringen fjernet resten og bygget opp et forsvar mot nye angrep på dopaminkretsen, altså pillebehov/alkoholsug. Det jeg i dag vet om meg selv, hvordan jeg tenker og handler, gjør at jeg ikke er i nærheten av å ha behov for å regulere personligheten min på kunstig, kjemisk måte. Jeg trenger ikke en pille for å roe meg ned. Jeg trenger ikke en drink for å få sove. Jeg trenger ikke å være beruset for å fungere i festlig lag. Sinnsro som følge av selvransakelse og handling er nok. Jeg trenger ikke likegladsprøyte før en operasjon. Men, jeg trenger noen å snakke med.

Jeg trenger å speile min oppførsel. Jeg trenger gode mennesker rundt meg. Jeg trenger fellesskap. Dette siste har jeg lyst til å snakke mer om senere. Men jeg må fortelle i hovedsak hvorfor dette er så viktig: Ved å ha et godt forhold til mennesker rundt seg vil man påvirke biologiske prosesser i hjernen. Ved å ha en god opplevelse sammen med et annet menneske vil dette sette i gang biokjemiske prosesser i hjernen som styrker en persons helse. Immunforsvaret blir styrket, man blir ikke bare sterkere mentalt men et godt fellesskap med andre mennesker er direkte sykdomsforebyggende ved at dette utløser kjemiske reaksjoner der det produseres proteiner og andre stoffer som hindrer somatiske sykdommer i å bryte ut. Er det ikke fantastisk?

Jeg har i tidligere poster fremhevet det faktum at jeg er lykkelig. Men hva er lykke? Hvordan kan jeg påstå at jeg er lykkelig, uten å fremlegge min definisjon av lykke? Ingen kan det. Derfor skal jeg fortelle, her og nå, hva jeg mener lykke er.

For meg er lykke en varig tilstand. Å oppnå lykke som noe varig og bestandig handler derfor ikke om euforiske øyeblikk eller rosa tilværelse. Lykke er en stille, rolig tilfredshet.

Kaos, nederlag, fortvilelse, skuespill, skam, frykt, bitterhet, angst, forvirring, håpløshet, mistillit, stress og egoisme er erstattet med sinnsro og en stille, rolig tilfredshet.

Nedtrappingen og abstinensene

Ordene "nedtrapping" og "abstinenser" er antakelig de to verste ordene noen kan si til en som er fysisk og psykisk avhengig av beroligende og smertestillende tabletter.

Les del 1 her
Les del 2 her
Les del 3 her

Slik var det også for meg. Jeg har ingen problemer med å gjenta at jeg var fullstendig overbevist om at jeg måtte sperres inne i tvangstrøyer, eller eventuelt dø, dersom jeg måtte slutte med benzodiazepiner.

Selv etter at planen for nedtrapping var lagt og selve nedtrappingen igangsatt, hadde jeg ingen tro, what so ever, på at det ville lykkes.

16. februar var dag 1. I samtale med en dyktig psykiatrisk sykepleier ble planen lagt. I utgangspunktet skulle det ta seks uker, men midtveis endret vi det til åtte uker. En ny endring endte opp med i overkant av ni uker.

Jeg ville rett og slett "bevise" at jeg ikke kunne leve uten Stesolid. Jeg ville, en gang for alle, bevise at jeg var født med angst, hadde en hjerneskade som gjorde at jeg måtte ha minst fem Stesolid i kroppen dersom jeg skulle klare å handle melk og brød.

Jeg var ikke akkurat "nedrent" av folk i helsevesenet som ville at jeg skulle slutte. Men det var denne ene, da, terapeuten ved DPS, som mer enn antydet at min frykt, min angst, min uro, mine store problemer med å takle en normal hverdag - at det skyldtes selve pillen.

For å gjøre en lang historie kort. Jeg gikk fra omtrent 10 Stesolid (5 mg) daglig til fire Sobril (25 mg) over natten. Dette er en drastisk reduksjon, av følgende grunn:

Diazepam (Stesolid, Valium, Vival) har en halveringstid på ca 50 timer, 100 hos eldre. Oxazepam (Sobril) har en tidel av den tiden (10 timer). Så hvis du på mandag kl 12 tar 10 mg Stesolid, vil du tirsdag kl 12 fortsatt ha ganske nøyaktig fem mg i kroppen. Hvis du da tirsdag kl 12 tar nye 10 mg, vil du til sammen ha 15 mg ombord. Onsdag vil du ha 7,5 mg - i tillegg til nye 10 mg - altså 17,5 mg. Osv.

Enkelt sagt: Mengden diazepam i kroppen øker for hver pille. Kroppen rekker ikke å kvitte seg med virkestoffet av den forrige før ny pille inntas. Dette kalles kumulering, eller opphopning.

Sobril, derimot, er langt "snillere" i så henseende fordi halvparten av pillen er ute etter 10 timer. Etter 20 timer er det 1/4-del igjen. Om ytterligere 10 timer er det imidlertid fortsatt 1/6 del igjen. Altså - også Sobril gir opphopning, også hvis man følger rådene fra lege og Felleskatalogen!

Dag 1: Jeg var redd, men tenkte at jeg tross alt skulle ta fire tabletter den dagen fordelt på morgen, lunsj, middag og kveld. Både denne dagen og de neste seks dagene.

Jeg bestemte meg for å møte eventuelle egne dødsfall med stoisk ro. For jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. Jeg mener, noen uker tidligere så jeg, som nevnt tidligere, ingen grunn til å leve lenger. Nesten uansett hvor mange tabletter jeg tok, angsten var der. Det jeg ikke visste da var at kroppens toleranse for virkestoffet hadde økt og økt. Slik at for å få den samme beroligende effekten en stakket stund som da jeg tok bare en i sin tid, måtte jeg ha 10. En god mattematiker vil også umiddelbart skjønne at bivirkningene også ble tidoblet.

Jeg måtte noe slukøret medgi overfor min venn sykepleieren at de første sju dagene forløp uten spesielle abstinenser eller dødsopplevelser. Jeg var fortsatt - merkelig nok - i live.

Omtrent slik forløp den videre nedtrappingen:

Uke 2: 85 mg pr døgn.
Uke 3: 70 mg pr døgn.
Uke 4: 40 mg pr døgn.
Uke 5: 50 mg pr døgn (opp, ja)
Uke 6: 30 mg pr døgn.
Uke 7: 15 mg pr døgn.
Uke 8: 10 mg pr døgn.
Uke 9: 5 mg pr døgn.

16. april til 21. september: 0 mg pr døgn.

Resten av mitt liv: 0 mg pr døgn.
Tjoho!

Oversikt over de abstinensene jeg fikk under selve nedtrappingen og i tiden frem til nå:

Livstruende, alvorlige: 0
Antall hjertestans: 0
Kreft: Negativt.
Blodpropp (antall i hele tusen): 0
Angstanfall: 0
Ukontrollerte utbrudd: 1 (gledeshyl)
Antall episoder der beina sviktet: 0
Skjelvinger: 0
Forvirringstilstander: 0

Hva jeg faktisk opplevde:
Hodet: Perioder med "dotter i øra". "Stive" øyne, litt munntørrhet. Ikke noe av dette var plagsomt. Men det var litt plagsomt da benzodiazepinene skulle ut av tannbein og vevet rundt tannrøttene. Jeg bestilte likegodt tannlegetime fordi jeg trodde jeg virkelig hadde hull i mange tenner. Tannlegen tok masse bilder, fylte et par normale hull og det var det. Smertene ga seg likevel ikke, først noen dager etter at jeg mistenkte tannlegen for å være like råtten som tanngarden min måtte være, ga det seg! Jo, det er vondt å ha smerter i tenna, men det er noe som folk flest får i løpet av et langt liv og jeg klarte å la være å ta smertestillende. Det var ikke så vondt. Men jeg nevner det fordi det kom så uventet.

Hukommelsen: Svekket! Det tar tid for hjernen å komme i gang på egenhånd. Midlertidig svekket hukommelse er likevel bare litt morsomt - når man vet om det. Har heldigvis unngått å glemme igjen meg selv på vei ut døren, selv om det nok har vært like før. Men at jeg fortsatt har min paraply i behold kan jeg takke lynkjappe ekspeditører og kassapersonale i butikker for.

Hva skjedde med hodet av positive ting i løpet av nedtrappingen, rent fysisk?

Øynene ble igjen synlige for folk flest. Oppblåstheten forsvant. Håret fikk tilbake liv og så ganske fort ut som hår, ikke halm. Lukt-, smaks- og synsapparatet vendte tilbake til normal standard. Hvilket jeg fant merkelig - fordi jeg ikke hadde merket at dette var nedsløvet av tablettene! Det var en sterk og god opplevelse, kan man si.

Enkelte kvelder kunne jeg merke at det "brant" litt nedenfor knærne. Spesielt da jeg la meg til ro for å sove. Et tips: Jeg tok Vallergan, et søvndyssende antihistamin, ikke avhengighetsskapende, under nedtrappingen. Jeg sov godt på dem. Begynte på 40 mg halvannen time før leggetid og trappet parallelt ned med benzonedtrappingen.

Nakken: Etter tre-fire ukers nedtrapping fikk jeg plutselig sterke smerter i venstre skulder med skytninger nedover armen og benet på samme side. Det var vondt nok til at jeg ble sendt lukt til helvete. Det vil si - det jeg OPPFATTET som rene skjærsilden: MR. Du vet, den maskinen som selv garvede fryktløse folk også er litt skeptiske til. Bankende smell inne i en trang trommel - MED ANGST! Jo, sa legen, jeg frykter for et brudd i nakken, værsågod, ta plass!

Jeg overlevde. Og fikk en ny gevinst: Jeg fikk ikke panikk, fikk ikke angst! Og jeg fikk svaret: Fordi jeg gikk rundt og var redd og nervøs for at abstinensene skulle komme og drepe meg, gikk jeg med altfor høye skuldre. Jeg hadde sluttet å puste med magen og skuldrene satt klistret oppunder øra. Dette førte til at noen skiver, som fra før var slitt, ble trykket sammen - og som gjorde at en nerve ned mot skulderen kom under press. Skive c4, c5 og c6 - for innvidde.

Med riktig pusteteknikk- og øvelser, samt bevissthet rundt å senke skuldrene, gikk det over på tre uker.

Hva skjedde ellers av fysiske ting?
Jeg hadde en "sjøsykefølelse" av litt svimmelhet og kvalme noen få timer, ca tre uker ut i nedtrappingen. Antakelig var det nettopp da at virkestoffet diazepam forlot kroppen for godt. Men det var ikke så ille at jeg kastet opp eller mistet balansen. Litt ubehagelig, men heller intet mer!

Av andre fysiske hendelser kan med glede nevnes at jeg ble 12 kilo lettere på ni uker. Selv om jeg spiste som en hest. Årsak: Væskeansamlingen som benzodiazepinene gir forsvant. Naturlig nok er dette en varig vektreduksjon da denne type væske ikke lenger skapes av benzodiazepiner i denne kropp!

Jeg ble raskt i bedre fysisk form. Fikk enorm gevinst av enkle spaserturer. Fra å ha blitt anpusten av å se en trapp i et blad, kunne jeg etter endt nedtrapping bevege meg i over en time, i raskt tempo, over 400 meters total stigning - uten problemer. Forklar den som kan, men det må ha vært kjemikaliene i hver eneste celle i hele kroppen som ikke lenger var i veien for bevegelse.

Psykisk: Bare positive ting. Bedre humør, angsten forsvant parallelt med nedtrappingen, livslysten meldte seg, gleden over å være til stede i eget liv kom tilbake. Jeg ble så ydmyk! Så inderlig glad. Jo, det har vært bølgedaler, noen dager under nedtrappingen var mindre gode enn andre, men det gikk lengre og lengre tid mellom de vonde periodene og de ble etterhvert mindre og mindre vonde. Det artet seg som litt tristhet, jeg var litt i moll, ble litt fort sliten i hodet, så litt mørkt på det. Særlig etter at par virkelig skyhøye gladdager. Da kunne det være vondt å oppdage at disse rosenrøde dagene ikke varte. Det som i realiteten skjedde var at hjernen på en eller annen måte nærmet seg "vater", at sinsstemningen stabiliserte seg!

Så i dag har jeg stort sett bare gode, normale dager. Dager som må fylles av noe godt og positivt - fordi jeg KAN hvis jeg vil: Jeg er fri.

"Og ikke visste vel jeg
- at disse dagene som kom og gikk

- var selve livet".


Dette var nedtrappingen. Dette var abstinensene. Verre var det ikke, og siden jeg kjenner flere andre (man får kontakt med folk i samme båt) som har gjennomgått det samme, kan jeg meddele at dette er det normale! Helvete blir til himmel, ufrihet til frihet. Sorg til glede, pessimisme til optimisme. Det er resultatet av å tørre, av å være litt åpen for andres forslag, av å slutte med angstfremkallende beroligende midler.

I neste hovedpost skal jeg fortelle hvilke materialer og byggemetoder jeg benyttet for å bygge min bro til fastlandet, parallelt med nedtrappingen. Det er en post ca tre millioner nordmenn burde lese - fordi den handler om å bli kvitt hverdagsproblemer og rydde veien for at et nytt, mer ydmykt og takknemlig liv skal komme på plass.


Jeg er glad for innspill og spørsmål - hvert eneste ett.

Les "Løsningen" her