Nedtrappingen og abstinensene

Ordene "nedtrapping" og "abstinenser" er antakelig de to verste ordene noen kan si til en som er fysisk og psykisk avhengig av beroligende og smertestillende tabletter.

Les del 1 her
Les del 2 her
Les del 3 her

Slik var det også for meg. Jeg har ingen problemer med å gjenta at jeg var fullstendig overbevist om at jeg måtte sperres inne i tvangstrøyer, eller eventuelt dø, dersom jeg måtte slutte med benzodiazepiner.

Selv etter at planen for nedtrapping var lagt og selve nedtrappingen igangsatt, hadde jeg ingen tro, what so ever, på at det ville lykkes.

16. februar var dag 1. I samtale med en dyktig psykiatrisk sykepleier ble planen lagt. I utgangspunktet skulle det ta seks uker, men midtveis endret vi det til åtte uker. En ny endring endte opp med i overkant av ni uker.

Jeg ville rett og slett "bevise" at jeg ikke kunne leve uten Stesolid. Jeg ville, en gang for alle, bevise at jeg var født med angst, hadde en hjerneskade som gjorde at jeg måtte ha minst fem Stesolid i kroppen dersom jeg skulle klare å handle melk og brød.

Jeg var ikke akkurat "nedrent" av folk i helsevesenet som ville at jeg skulle slutte. Men det var denne ene, da, terapeuten ved DPS, som mer enn antydet at min frykt, min angst, min uro, mine store problemer med å takle en normal hverdag - at det skyldtes selve pillen.

For å gjøre en lang historie kort. Jeg gikk fra omtrent 10 Stesolid (5 mg) daglig til fire Sobril (25 mg) over natten. Dette er en drastisk reduksjon, av følgende grunn:

Diazepam (Stesolid, Valium, Vival) har en halveringstid på ca 50 timer, 100 hos eldre. Oxazepam (Sobril) har en tidel av den tiden (10 timer). Så hvis du på mandag kl 12 tar 10 mg Stesolid, vil du tirsdag kl 12 fortsatt ha ganske nøyaktig fem mg i kroppen. Hvis du da tirsdag kl 12 tar nye 10 mg, vil du til sammen ha 15 mg ombord. Onsdag vil du ha 7,5 mg - i tillegg til nye 10 mg - altså 17,5 mg. Osv.

Enkelt sagt: Mengden diazepam i kroppen øker for hver pille. Kroppen rekker ikke å kvitte seg med virkestoffet av den forrige før ny pille inntas. Dette kalles kumulering, eller opphopning.

Sobril, derimot, er langt "snillere" i så henseende fordi halvparten av pillen er ute etter 10 timer. Etter 20 timer er det 1/4-del igjen. Om ytterligere 10 timer er det imidlertid fortsatt 1/6 del igjen. Altså - også Sobril gir opphopning, også hvis man følger rådene fra lege og Felleskatalogen!

Dag 1: Jeg var redd, men tenkte at jeg tross alt skulle ta fire tabletter den dagen fordelt på morgen, lunsj, middag og kveld. Både denne dagen og de neste seks dagene.

Jeg bestemte meg for å møte eventuelle egne dødsfall med stoisk ro. For jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. Jeg mener, noen uker tidligere så jeg, som nevnt tidligere, ingen grunn til å leve lenger. Nesten uansett hvor mange tabletter jeg tok, angsten var der. Det jeg ikke visste da var at kroppens toleranse for virkestoffet hadde økt og økt. Slik at for å få den samme beroligende effekten en stakket stund som da jeg tok bare en i sin tid, måtte jeg ha 10. En god mattematiker vil også umiddelbart skjønne at bivirkningene også ble tidoblet.

Jeg måtte noe slukøret medgi overfor min venn sykepleieren at de første sju dagene forløp uten spesielle abstinenser eller dødsopplevelser. Jeg var fortsatt - merkelig nok - i live.

Omtrent slik forløp den videre nedtrappingen:

Uke 2: 85 mg pr døgn.
Uke 3: 70 mg pr døgn.
Uke 4: 40 mg pr døgn.
Uke 5: 50 mg pr døgn (opp, ja)
Uke 6: 30 mg pr døgn.
Uke 7: 15 mg pr døgn.
Uke 8: 10 mg pr døgn.
Uke 9: 5 mg pr døgn.

16. april til 21. september: 0 mg pr døgn.

Resten av mitt liv: 0 mg pr døgn.
Tjoho!

Oversikt over de abstinensene jeg fikk under selve nedtrappingen og i tiden frem til nå:

Livstruende, alvorlige: 0
Antall hjertestans: 0
Kreft: Negativt.
Blodpropp (antall i hele tusen): 0
Angstanfall: 0
Ukontrollerte utbrudd: 1 (gledeshyl)
Antall episoder der beina sviktet: 0
Skjelvinger: 0
Forvirringstilstander: 0

Hva jeg faktisk opplevde:
Hodet: Perioder med "dotter i øra". "Stive" øyne, litt munntørrhet. Ikke noe av dette var plagsomt. Men det var litt plagsomt da benzodiazepinene skulle ut av tannbein og vevet rundt tannrøttene. Jeg bestilte likegodt tannlegetime fordi jeg trodde jeg virkelig hadde hull i mange tenner. Tannlegen tok masse bilder, fylte et par normale hull og det var det. Smertene ga seg likevel ikke, først noen dager etter at jeg mistenkte tannlegen for å være like råtten som tanngarden min måtte være, ga det seg! Jo, det er vondt å ha smerter i tenna, men det er noe som folk flest får i løpet av et langt liv og jeg klarte å la være å ta smertestillende. Det var ikke så vondt. Men jeg nevner det fordi det kom så uventet.

Hukommelsen: Svekket! Det tar tid for hjernen å komme i gang på egenhånd. Midlertidig svekket hukommelse er likevel bare litt morsomt - når man vet om det. Har heldigvis unngått å glemme igjen meg selv på vei ut døren, selv om det nok har vært like før. Men at jeg fortsatt har min paraply i behold kan jeg takke lynkjappe ekspeditører og kassapersonale i butikker for.

Hva skjedde med hodet av positive ting i løpet av nedtrappingen, rent fysisk?

Øynene ble igjen synlige for folk flest. Oppblåstheten forsvant. Håret fikk tilbake liv og så ganske fort ut som hår, ikke halm. Lukt-, smaks- og synsapparatet vendte tilbake til normal standard. Hvilket jeg fant merkelig - fordi jeg ikke hadde merket at dette var nedsløvet av tablettene! Det var en sterk og god opplevelse, kan man si.

Enkelte kvelder kunne jeg merke at det "brant" litt nedenfor knærne. Spesielt da jeg la meg til ro for å sove. Et tips: Jeg tok Vallergan, et søvndyssende antihistamin, ikke avhengighetsskapende, under nedtrappingen. Jeg sov godt på dem. Begynte på 40 mg halvannen time før leggetid og trappet parallelt ned med benzonedtrappingen.

Nakken: Etter tre-fire ukers nedtrapping fikk jeg plutselig sterke smerter i venstre skulder med skytninger nedover armen og benet på samme side. Det var vondt nok til at jeg ble sendt lukt til helvete. Det vil si - det jeg OPPFATTET som rene skjærsilden: MR. Du vet, den maskinen som selv garvede fryktløse folk også er litt skeptiske til. Bankende smell inne i en trang trommel - MED ANGST! Jo, sa legen, jeg frykter for et brudd i nakken, værsågod, ta plass!

Jeg overlevde. Og fikk en ny gevinst: Jeg fikk ikke panikk, fikk ikke angst! Og jeg fikk svaret: Fordi jeg gikk rundt og var redd og nervøs for at abstinensene skulle komme og drepe meg, gikk jeg med altfor høye skuldre. Jeg hadde sluttet å puste med magen og skuldrene satt klistret oppunder øra. Dette førte til at noen skiver, som fra før var slitt, ble trykket sammen - og som gjorde at en nerve ned mot skulderen kom under press. Skive c4, c5 og c6 - for innvidde.

Med riktig pusteteknikk- og øvelser, samt bevissthet rundt å senke skuldrene, gikk det over på tre uker.

Hva skjedde ellers av fysiske ting?
Jeg hadde en "sjøsykefølelse" av litt svimmelhet og kvalme noen få timer, ca tre uker ut i nedtrappingen. Antakelig var det nettopp da at virkestoffet diazepam forlot kroppen for godt. Men det var ikke så ille at jeg kastet opp eller mistet balansen. Litt ubehagelig, men heller intet mer!

Av andre fysiske hendelser kan med glede nevnes at jeg ble 12 kilo lettere på ni uker. Selv om jeg spiste som en hest. Årsak: Væskeansamlingen som benzodiazepinene gir forsvant. Naturlig nok er dette en varig vektreduksjon da denne type væske ikke lenger skapes av benzodiazepiner i denne kropp!

Jeg ble raskt i bedre fysisk form. Fikk enorm gevinst av enkle spaserturer. Fra å ha blitt anpusten av å se en trapp i et blad, kunne jeg etter endt nedtrapping bevege meg i over en time, i raskt tempo, over 400 meters total stigning - uten problemer. Forklar den som kan, men det må ha vært kjemikaliene i hver eneste celle i hele kroppen som ikke lenger var i veien for bevegelse.

Psykisk: Bare positive ting. Bedre humør, angsten forsvant parallelt med nedtrappingen, livslysten meldte seg, gleden over å være til stede i eget liv kom tilbake. Jeg ble så ydmyk! Så inderlig glad. Jo, det har vært bølgedaler, noen dager under nedtrappingen var mindre gode enn andre, men det gikk lengre og lengre tid mellom de vonde periodene og de ble etterhvert mindre og mindre vonde. Det artet seg som litt tristhet, jeg var litt i moll, ble litt fort sliten i hodet, så litt mørkt på det. Særlig etter at par virkelig skyhøye gladdager. Da kunne det være vondt å oppdage at disse rosenrøde dagene ikke varte. Det som i realiteten skjedde var at hjernen på en eller annen måte nærmet seg "vater", at sinsstemningen stabiliserte seg!

Så i dag har jeg stort sett bare gode, normale dager. Dager som må fylles av noe godt og positivt - fordi jeg KAN hvis jeg vil: Jeg er fri.

"Og ikke visste vel jeg
- at disse dagene som kom og gikk

- var selve livet".


Dette var nedtrappingen. Dette var abstinensene. Verre var det ikke, og siden jeg kjenner flere andre (man får kontakt med folk i samme båt) som har gjennomgått det samme, kan jeg meddele at dette er det normale! Helvete blir til himmel, ufrihet til frihet. Sorg til glede, pessimisme til optimisme. Det er resultatet av å tørre, av å være litt åpen for andres forslag, av å slutte med angstfremkallende beroligende midler.

I neste hovedpost skal jeg fortelle hvilke materialer og byggemetoder jeg benyttet for å bygge min bro til fastlandet, parallelt med nedtrappingen. Det er en post ca tre millioner nordmenn burde lese - fordi den handler om å bli kvitt hverdagsproblemer og rydde veien for at et nytt, mer ydmykt og takknemlig liv skal komme på plass.


Jeg er glad for innspill og spørsmål - hvert eneste ett.

Les "Løsningen" her

Mitt nye, herlige liv- post 3 - en del av løsningen

For å bli kvitt noe må man nødvendigvis vite hva man ønsker å bli kvitt. Vil man bli kvitt avhengighet til legemidler, må man nødvendigvis vite hva avhengighet er.

Del 1: Les her
Del 2: Les her

En av nøklene i min løsning var å definere problemet for deretter å finne ut av hva avhengighet egentlig betyr.

Å være avhengig av noe skulle vel egentlig si seg selv. Men så enkelt er det ikke. Det er spørsmål om grader av avhengighet, om i hvilken grad hverdagen påvirkes og om hva alternativet er.

I en øy utenfor Vestlandet bodde det 50 mennesker. For å handle klær og mat var de avhengig av båt. Det fantes ingen andre utveier. Dette med båt var noe de lærte seg å leve med, selv om det til tider var strevsomt. Det kunne til og med være farlig. Særlig om høsten og vinteren satte mange av øyas innbyggere livet til for å komme seg til land.

Etterhvert som tiden gikk ble det snakket høyere og høyere om at noe måtte gjøres. Flere av øyas mødre og fedre hadde omkommet på sjøen. Hva ble løsningen?

Det måtte være mulig å finne noe som var bedre, mindre farlig, mer effektivt enn båt. Noe man kunne leve med. Løsningen ble en bru fra øya til fastlandet.

En legemiddelavhengig må altså erstatte dagens løsning (piller) med en ny. Løsningen må innebære bedre livskvalitet, mindre helsefare, større frihet, mer glede og en trygg tilværelse.

Jeg gjør igjen oppmerksom på at jeg snakker om min legemiddelavhengighet og min løsning, min livssituasjon som avhengig og min livssituasjon som ikke-avhengig.

Problemet (legemiddelavhengigheten) ble utløst av panikkangstanfallet og angsten for et nytt anfall.

Når jeg får influensa tyr jeg til febernedsettende Paracet i noen dager. Det hjelper på symptomene, men fjerner ikke influensaen. Når influensaen går over, slutter jeg med Paracet. Det skulle tatt seg ut om jeg fortsatte med store mengder Paracet daglig i 25 år etter en influensa.

Poenget er at beroligende midler er ment som en symptimlindring over en kort periode i forbindelse med plutselige, uforutsette, skremmende hendelser, gjerne i form av panikkangst. I mitt tilfelle tror jeg det dreide seg om at kroppen sa fra at jeg hadde holdt for høyt tempo i tiden før anfallet.

Jeg har snakket med mange som har hatt lignende opplevelser, men som heldigvis ikke fortsatte med beroligende medisiner etter at de sterkeste symptomene (angsten) ble dempet. For mitt vedkommende var det ingen som sa fra om at de ikke skulle brukes i mer enn et par uker, maks. Tvert i mot, legen fortsatte å gi meg resepter. Og da utviklet jeg en kjemisk avhengighet!

Nettopp. Paracet består ikke av avhengighetsskapende kjemikalier. Det gjør benzodiazepiner. Det ligger så og si i sakens natur at man blir kjemisk avhengig av avhengighetsskapende midler. Som tobakk: Det går for de fleste greit å røyke noen få sigaretter og så holde opp. Røyker man derimot noen flere, setter nikotinavhengigheten inn og det er oppstått en kjemisk avhengighet.

Dette er viktig å forstå. Mange har sagt det er tøft gjort av meg "å stå fram", noen har sågar advart meg mot at jeg ville kunne få negative reaksjoner, fleiping, mobbing eller lignende. Hvorfor skulle det være en "bragd" å fortelle at jeg har hatt en kjemisk avhengighet? Det kan ramme - og rammer - hvem som helst. Jo, det er nok noen fordommer her og der. Men vet du hva? Det bryr jeg meg veldig lite om. Det sier ingen ting om meg, det sier bare noe om dem som eventuelt "mobber". På samme måte som om folk med amputerte bein eller armer skulle ta enkelte som mobber dem for det på alvor? Ærlig talt!

Jeg la forresten nettopp merke til at jeg skrev "hatt en kjemisk avhengighet". Det er feil. Jeg har. Så lenge den kjemiske avhengigheten har fått utvikle seg og satt seg, betyr det at jeg er kjemisk avhengig for resten av livet. Det har forskningen vist for lenge siden. I praksis innebærer det at jeg aldri i resten av mitt liv kan røre avhengighetsskapende stoffer, uansett hva det er. Et glass vin? Nei. En halv Sobril? Nei. Opiater (smertestillende)? Nei. Narkotiske stoffer? Nei.

End of discussion! For hvis det skjer, vil kroppen gjenkjenne virkningen av virkestoffene (kjemisk) på en slik måte at reaksjonen blir katastrofal. Vanviddet, galskapen - alt vil være over meg i løpet av minutter. Det er bokstavelig talt livsfarlig.

Tilbake til problemet og løsningen. Jeg har definert at avhengighet er et begrep som benyttes på noe som er helt nødvendig å ta i bruk for å få til noe, uansett om dette "noe" innebærer ulemper og livsfare (båt på havet). For en medikament(benzo)avhengig betyr det at for å fikse hverdagen, jobb, skole, barneoppdragelse, kjærlighet - altså livet - "må" tabletten(e) inntas flere ganger daglig. Selv om det er masse ubehag ved å bruke tablettene. Bivirkningene er mange og svært vonde å leve med. Økt vekt, selvfremkallende angst, skjelving, blasse øyne, hår som er "dødt", giddesløshet, krafttap, konsentrasjonsvansker, uklar tale, mareritt, svette, ufrivillig gråt, flatt følelsesliv, unngåelser, farlig bak rattet, økt selvforakt, lav selvtillit, følelse av håpløshet og utilstrekkelighet og nederlag, oppfarenhet, irritabilitet. Alt dette er fra min historie.

Så nå er det vel åpenbart at jeg er ved en viktig del av løsningen: Bli kvitt tablettene. Trappe ned mot null. Unngå (fjerne) de negative følgene av avhengigheten jeg nettopp beskrev!

Men, som Trine spurte om i en kommentar i går kveld: Hva skal man gjøre med angsten når man tar vekk det som beskytter mot den (tablettene)?

For det første: Les to avsnitt opp på nytt. Om bivirkningene. Kjenner noen seg igjen? Er det ikke ganske åpenbart at en benzoavhengig må deale med rimelig heftig medisinfremkalt angst og utløsende faktorer for angst? Jeg skulle tro enhver ville følt hverdagen nokså komplisert dersom en måtte bære på alt dette?

Min påstand: Jevnlig bruk av benzo over mer enn tre uker vil ganske raskt overta for det opprinnelige problemet. I de aller fleste tilfellene vil det opprinnelige problemet gå over av seg selv uten at den medisinavhengige merker det fordi de nye problemene oppfattes som det opprinnelige angstproblemet

Slik var det for meg og slik var det for alle jeg kjenner som i dag er pillefrie, lever livet, nyter livet og elsker livet sitt. Som før hatet livet sitt, som egentlig bare ville dø.

For det andre: Parallelt med en nedtrapping må brua fra øy til fastland bygges. Senere skal jeg fortelle hvordan jeg bygde bru. Jeg skal også snart skrive en egen post om den fryktinngytende, myteomspundne, ikke-til-å-overleve, ufattelig skremmende nedtrappingen mot siste tablett.

Jeg skal foregripe så vidt: Da dagen for siste tablett nærmet seg, sluttet jeg å tenke på den. Den dagen betydde ikke noe. Jeg hadde allerede en god stund før seponering skjønt at det ikke var farlig. At brua stod klar, at brua ville holde vekten av meg og tusenvis av andre.

Da jeg skjønte akkurat det, gråt jeg. Av glede!


Les Post 4 (nedtrappingen) her

Mitt nye, herlige liv - post 2

Først - igjen - tusen takk for mange kloke ord i kommentarfeltet onsdag kveld. 36 kommentarer på noen få, hektiske kveldstimer - pluss masse DM på Twitter, telefoner og mail. Nesten målløs!

Les del 1 her.

Jeg vet at det nå er mange som venter på løsningen. Den er som sagt enkel. Men ikke dessto mindre - den må forstås. Det er også grunnen til at jeg ikke forteller hele historien i en post. For det første ville den blitt alt for lang. For det andre kreves det tid til å tenke gjennom det jeg skal komme med. Og for det tredje - jeg vet nå positivt at mange avhengige mennesker skal følge mine råd for å bli kvitt sin pilleavhengighet. Det er ikke gjort over natten, men det tar mye mindre tid enn man vanligvis tror.

Det har slått meg mange ganger etter at jeg begynte arbeidet med å bli pillefri at de løsningene som har gjort meg "fri" burde følges av mennesker også uten angst og pilleavhengighet. Det som kommer ut i den andre enden er et bedre menneske, mer harmonisk, mer opptatt av andres ve og vel, mer livsglede, mer optimisme, mer ydmykhet og takknemlighet.

Visste du forresten at det finnes nærmere 200 forskjellige avhengigheter, som hver for seg er alvorlige nok til at de preger et menneskes liv?

Min løsning kan brukes på alle typer avhengighet.

Det er kanskje noen som stusser over at jeg bruker uttrykket "min løsning"? Det er helt bevisst. Jeg har hentet og forkastet råd og ideer fra en rekke kilder. Jeg har sortert, videreutviklet og testet. Resultatet, sluttsummen, er blitt til et liv uten angst og piller. Til "min" løsning.

På bakgrunn av gårsdagens innledende post er det sikkert mange som tenker at et så alvorlig avhengighetsproblem krever en løsning som ikke passer for en med mindre pilleforbruk, mindre angst.

Den gode nyheten er at det er fullt mulig å få et fritt liv likevel. Det er jo snarere tvert i mot: Når jeg, etter 48.000 piller klarte det på under et halvt år, da skulle det være håp for de fleste!

Men, er det nødvendig å slutte med piller? Hva skal en som bruker sine to-tre piller daglig oppnå?

Svaret er like provoserende som enkelt: En pille er en for mye.

Nemlig. En dose benzodiazepiner (Sobril, Valium, Stesolid, Vival) setter i gang kjemiske prosesser i hjernen som igjen fører til uheldige, angstfremkallende og forstyrrende personlighetsendringer. Dette er en påstand jeg skal begrunne både grundig og tydelig, både i dag og senere.

I begynnelsen merket jeg at jeg ble roligere. Jeg kunne slappe mer av. Jeg fikk den ønskede "aahh"-følelsen. Som mange får etter den første drinken, de fleste kjenner følelsen.

Allerede her er det fare på ferde: Det er i gjentatte studier vist at når hjernen tilføres sinnsregulerende stoffer, slutter den selv å produsere en type signalstoffer som er helt nødvendige for balansen i nervesystemet. Dermed skjer følgende: Personen føler seg dårligere når virkningen av pillen ebber ut - fordi hjernens egen produksjon av "godfølelsen" er koblet ut. Og da oppstår en paradoksal situasjon: Personen merker umiddelbart at noe er galt, det føles som nervøsitet og angst. Og hva var løsningen? Jo. En pille. Så er neste pille ombord og runddansen er i gang.

Det er ingen tvil om at jeg på min måte mestret livet den første tiden etter det fatale panikkangstanfallet våren 1984. Jeg skal love at en slik opplevelse setter dype spor. I dag ser jeg at min fastlege gjorde en stor feil ved å "behandle" opplevelsen med Sobril. Jeg er ikke bitter. Han visste ikke bedre.

Jeg kunne fortsette i jobb som journalist. Jeg gjorde det til og med veldig bra. Som 29-åring ble jeg det yngste medlemmet i Norsk Redaktørforening. Utad virket jeg sikkert både sterk, beslutningsdyktig, sosial og til og med morsom.

Men det var en falsk virkelighet. En kjemisk virkelighet. Jeg intelektualiserte livet. Alle beslutninger ble tatt med hodet, uten kontakt med magen: Følelsene var borte. Intuisjon, magefølelse, den følelsesbaserte virkeligheten var borte. Jeg gledet meg tilsynelatende. jeg smilte på "de rette" tidspunktene. Sannheten er at jeg aldri var i stand til å føle glede. Heller ikke sorg. Jeg brydde meg om andre mennesker der det intelektuelt sett var riktig av meg. Sannheten er at det kom utelukkende fra en virkelighetsanalyse, ikke fra hjertet. Fordi benzodiazepiner tilslører følelseslivet og gudene skal vite at jeg var glad i pillene mine. De blindet meg og jeg var som sagt sikker på at jeg var født med en alvorlig defekt som selvsagt måtte reguleres av Sobril. Slik føltes det og jeg var helt oppriktig innstilt på å slutte å leve dersom noen skulle foreslå å kutte dem ut.

Jeg antok at mennesker som fikk kreft med beskjed om at strålebehandling var livsnødvendig, fullt og helt stolte på at behandlingen var det håpet de hadde for å overleve. Og at hvis noen foreslo å kutte behandlingen før den var kommet skikkelig i gang, ville jo det vært absurd. Slik tenkte jeg i forhold til mitt behov for Sobril.

Så feil kunne man altså ta. Legene, psykologene, overlegene i psyiatri, gruppeterapeuten og meg selv inkludert tok feil. Det er jeg et høyst levende bevis på i dag, fem måneder etter den siste pillen.

Så hva har skjedd de siste fem månedene? Vel, i praksis er det sju måneder. De to første månedene gikk jeg på nedtrapping. Jeg gikk fra et skyhøyt nivå, ca 70 mg Stesolid (tilsvarende ca 210 mg Sobril), til 100 mg Sobril (4 x 25 mg) pr dag. Nedtrappingen mot null var i gang. Litt justert brukte jeg da åtte uker på å gå fra 100 mg Sobril/dag til null.

Jeg bestemte meg for å prøve. De siste to-tre årene var jeg blitt svært syk. Livet var ikke levbart lenger. Jeg kunne ikke jobbe. Ikke fungere sosialt. Pilleavhengigheten hadde sakte men sikkert ført meg inn i en tilværelse uten innhold. Alle mennesker rundt meg forsvant. Jeg hjalp til med å få mennesker rundt meg til å holde seg vekk fra meg så godt jeg kunne. Jeg orket ikke være sammen med andre mennesker. Jeg var totalt ødelagt. Fylt til randen av selvmedlidenhet, frykt, bitterhet på alt og alle, spesielt meg selv. Tålte ikke å være i nærheten av meg selv. Jeg hadde gitt opp å komme ut av den evige angsten, den selvutslettende isolasjonen. Gjennom alle disse årene hadde jeg utviklet en toleranse overfor virkestoffene i benzodiazepinene som gjorde at store mengder måtte til for å føle ro. Dette skjønte jeg var farlig og brukte derfor mestepartene av mine krefter på å unngå situasjoner som krevde beroligende piller: I praksis betydde det at fullstendig isolasjon var løsningen.

For å begrense noe av pilleforbruket begynte jeg å erstatte dem med alkohol. Det var ingen god løsning. Virkningen ble på en måte den samme, men de fysiske og psykiske konsekvensene ble enda verre. Miksen mellom alkohol og benzo viste seg å få fatale mentale konsekvenser. Jeg gjorde ting jeg i dag ikke fatter er mulig at jeg gjorde. Ikke i den forstand at jeg dro ut for å drepe eller noe sånt. Men det var en form for galskap som satte inn. Jeg sporet fullstendig av.

En dyktig terapeut ved DPS hadde flere ganger sagt til meg at pillene jeg brukte fremkalte angst. Kanskje var det dette temmelig idiotiske utsagnet som fikk meg til å prøve. Skulle liksom de pillene som tross alt hadde holdt meg oppegående i 25 år være årsaken til angsten? Hallo og god jul, liksom.

Men fordi en fagprofesjonell kunne si noe så paradoksalt begynte jeg å interessere meg. Dette var jo det eneste jeg IKKE hadde prøvd. Alle andre løsninger hadde mislykkes. Og Gud skal vite at jeg hadde forsøkt mange løsninger! Halve piller, doble doser, piller på tom mage, på full mage, piller to timer før en hendelse, piller rett før, bytte fra Sobril til Stesolid og tilbake igjen, Truxal, Atarax, Cipramil og Cipralex - for å nevne noe.

Jeg måtte innse at jeg selv ikke hadde noen løsning. Ingen andre heller.

En lysende yrkeskarriere hadde gått i vasken. Familielivet var langt på vei ødelagt. Det sosiale livet eksisterte ikke lenger. Fremtidsutsiktene var beksvarte. Økonomien pulverisert. Jeg var fysisk sett som en lat 80-åring. Så sent som i januar i år måtte jeg snu etter hundre meter da jeg i min indre galskap fant ut at jeg skulle ta en skitur. Det var et under at jeg kom meg inn igjen. Helt utslitt. Jeg så ikke ut de siste månedene. Ansiktet var pløsete. Håret dødt. Kroppen var fylt av væske. Jeg var underernært. Desillusjonert og uten håp.

I min isolerte verden var internett og fjernsynet min kontakt med omverden. På en eller annen måte begynte jeg å surfe rundt og plukket etterhvert opp litt her og litt der.

Jeg ser at bakenfor den kjemiske virkeligheten, lå det en ulmende fornuft. Langt der bak. Jeg tok en beslutning. Nå hadde jeg ingen ting å tape. Jeg trodde til og med at barna mine var tapt.

I dag vet jeg at de ikke er tapt. Jeg vet at de elsker meg og hele verden skal vite at jeg elsker dem. Endelig kan jeg bety noe positivt for dem. Jeg kan være til stede i livene deres med hele meg, mine følelser, intuisjon, sunne fornuft, kjærlighet og respekt. På ordentlig.

Jeg kan gå lange turer med hunden min og fotografere natur og legge merke til detaljer (se bilde), kjøre buss, ta tog, delta i forsamlinger, småsnakke med nye venner, delta i organisasjonsliv, spille fotball, delta i debatter, bry meg om og ta avstand fra urettferdighet, jeg kan utgjøre en forskjell, jeg betyr noe. Alt dette er nytt og skapt over en kort tidsperiode. Ikke noe av dette kunne jeg før.

Jeg har gjort jobben selv. Den har kostet. Smerte, tårer, fortvilelse. Forvirring og håp, glimt av lykke, optimisme, tro på livet.

For meg er det ikke snakk om å tro eller ikke tro på et liv etter døden, slik mange og meg selv inkludert har filosofert mye over.

Jeg tror på et liv før døden!

(forts følger)
Les post 3 her

Mitt nye liv, herlige liv

I dag er det nøyaktig fem måneder siden 25 års avhengighet av beroligende medisiner tok slutt. 25 års helvete på jord. Men de fem månedene er så mye mer verdt enn de 25 årene. Jeg er så fantastisk takknemlig.

Jeg er lykkelig. Jeg er glad. Jeg er opprømt. Jeg elsker livet. Jeg er 48 år og har livet foran meg. Jeg lever. Endelig!

Det begynte en tidlig vårdag i 1984. Jeg hadde lunsjpause og stakk en kjapp tur ned til sentrum av Gjøvik. Da det nærmet seg min tur til å betale i butikken, begynte det. En brå følelse av kvalme og uro overrumplet meg. Jeg stusset. Kjente at hjertet begynte å slå hardere og raskere. Jeg skjønte fortsatt ikke hva som foregikk og forsøkte å samle beina. Da kjente jeg at de veltrente lårmusklene mine begynte å leve sitt eget liv. De skalv. Dirret. Jeg måtte hive etter pusten. Hele lokalet begynte å gå rundt og jeg så alt rundt meg utydelig, som i en lydløs, annen verden. Jeg ble livredd.

Ved en tilfeldighet hadde jeg parkert bilen rett utenfor inngangsdøren til butikken. Jeg skjønner enda ikke hvordan jeg klarte det, men sekunder senere satt jeg forfjamset og utslitt bak rattet. Svetten piplet. Angsten hadde tatt sitt nådeløse grep i meg for første gang. Den eneste tanken jeg klarte å tenke klart var å komme meg hjem. Bare de som har opplevd et panikkanfall kan forestille seg hvordan jeg hadde det.

Turen hjem til boligen min på Kopperud, et rolig strøk øst i Gjøvik, var en kamp mot fysiske lover. Det var nesten umulig å kontrollere høyrefoten og gasspedalen. Jeg skalv så fælt at fotbladet hoppet frem og tilbake på gasspedalen. Jeg tviholdt meg fast til rattet. Hele meg var en desperat, en forknytt muskelklump, som i en blanding av raseri og frykt, nærmest drevet av vanvittig overlevelsesvilje, til slutt kunne velte ut av førerdøren hjemme på gårdsplassen. På grusen ble jeg liggende. Kanskje et par minutter, kanskje mer. Jeg husker ikke.

De nærmeste dagene var preget av en redsel og frykt som knapt kan beskrives. Der og da satte angsten for angsten inn med full styrke. Jeg var sinnsyk av redsel, livredd for at jeg skulle få et nytt panikkanfall.

Og der, noen dager senere, stod legen. Med resepten klar på pulten. Sobril og Sinequan. Beroligende og antidepressiva, hånd i hånd.

Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at mitt liv ikke lenger kunne leves uten disse pillene. Ganske raskt turde jeg stole på at de hjalp meg til å leve etter forholdene normalt. Jeg kunne igjen ta opp igjen mitt arbeid, jeg kunne på nytt spille fotball, kjøre bil og handle i butikken, uten angst som lammet.

Men, skulle det vise seg, særlig mer kunne det ikke bli de neste 25 årene. Jeg fortsatte å eksistere, men sluttet å leve, i samme øyeblikk jeg tok min første Sobril.

Det skulle vise seg til slutt at det ble 48.000 Sobril og Stesolid. Førtiåtte tusen tabletter. Alt på resept, alt fra til sammen tre leger. I snitt nærmere 2.000 tabletter i året. 160 tabletter i måneden, fem tabletter daglig.

I 25 år!

Timer hos psykolog. Hos psykiater. Tester på sykehus. Gruppeterapi i to år. DPS i mange år. Etter hvert innleggelser.

Jeg var uhelbredelig, jeg var født slik, jeg manglet noen kjemiske stoffer i hjernen som førte til at dersom jeg skulle delta i de viktigste tingene i samfunnet, måtte jeg belage meg på å stå på Sobril og Stesolid livet ut.

Det var ikke bare fagfolkenes oppfatning. Det var også min egen soleklare overbevisning. Jeg forsonet meg med at jeg, dessverre, var en av de få. Jeg var født slik.

Og her sitter jeg. Og påstår at jeg er lykkelig, glad, nærmest euforisk. Hva har skjedd? Hva førte til at jeg 16. april i år tok den siste halve 10 milligrams Sobril?

Hvis flere synes dette er interessant, kan jeg fortelle mer. Hvis flere enn de 10 som i dag følger denne bloggen "melder seg", kan jeg si mer. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste tablettavhengig menneske til å få et tablett-fritt liv, skal jeg med stor glede skrive mer.

Jeg unner nemlig min verste fiende, om det så var, å få et liv som jeg har fått etter at jeg sluttet med tabletter. Det har blitt et liv!

Uten angst, uten den altoppslukende djevelen som besatte meg da mannen i hvit frakk første gang en vårdag i 1984 rakte meg den hvite resepten.

Spre gjerne budskapet på Twitter, til venner eller kolleger, til folk du kjenner og som kan være avhengig. For avhengig blir du, hvis du bruker benzodiazepiner mer enn tre uker i strekk.

Les post 2 her