Besatt av legalisering

Postdoc. i sosiologi Sveinung Sandberg og Willy Pedersen, professor i sosiologi, UiO, har reist land og strand rundt for å intervjue hasjmisbrukere. Resultatet forteller de om i en kronikk i  Dagbladet lørdag, og i boken ”Cannabiskulturen” som kommer denne uken. Deres konklusjon er at den svarte økonomien – illegaliteten – er den største faren ved cannabisbruk.

Tydelig blendet og romantisert av det som møtte dem på sin ferd ”i Finnmark og Rogaland, på Otta og i Oslo”, slår forskerne fast at titusener av norske unge bruker cannabis på samme måte som de første søkende, innovervendte, musikkelskende og på alle andre måter elskende menneskene praktiserte ritualene sine i Slottsparken første gang for 44 år siden. Sandberg og Pedersen mener å ha funnet titusener av unge mennesker som tar avstand fra alkoholrusens aggressivitet og vold og i stedet oppnår innsikt i egne følelser, en dypere fred og samhørighet med sine medmennesker ved å sende tjallen fra leppe til leppe.

Nærmere elg i solnedgang eller eventyrromansen er det vanskelig å komme. Det er smått utrolig at en professor skriver under slikt vås.

Selvfølgelig er det sosiologenes oppgave å forstå sosiale fenomener, endringer i samfunnet og kulturelle strukturer og sammenhenger. Men når Sandberg/Pedersen selv mener at det de kaller ”medisinere” må se at faren for å bli fengslet for omsetning av cannabis utgjør det verste ved det å bruke hasj, devalueres ved et pennestrøk årelang forskning som beviser at cannabis, på lik linje med andre rusmidler, er avhengighetsskapende. Og for dem som ikke vet hva avhengighet til et rusmiddel innebærer av personlig katastrofe, som å miste hus og hjem, familie og jobb, økonomisk kollaps og helsemessig forfall både fysisk og psykisk, bør ta seg en tur til nærmeste rusklinikk. Det var kanskje det radarparet Pedersen/Sandberg skulle gjort i stedet for å la seg imponere av misbrukere som ennå ikke har nådd sin personlige bunn.

Jeg kjenner tilfeldigvis flere av landets ”hasjpionèrer”, som sent på 60-tallet og 70-tallet lot hår og skjegg gro og løste verdens krigsfloker med bena i kors i Slottsparken, mens de sendte hasjpipa fra leppe til leppe. De understreker at de ser på seg selv som mirakler i dag. At de er blant de ytterst få fra dette miljøet som fortsatt er i live. Hasjrøykingen utviklet seg til avhengighet og veien til et omfattende misbruk av rusmidler var vid åpen. Besettelsen av rus va et faktum.

De fleste av de gamle kompisene deres fra dette miljøet er døde som følge av sin rusavhengighet. Når disse få overlevende forteller om sine ufattelig mange nær-døden-opplevelser, sine psykoser, sin kreftsykdom, sine hjertestans, hopp fra fjerde etasje, og så videre, er det få av tilhørerne som får lyst til å bli en del av den cannabiskulturen som Pedersen og Sandberg beskriver. Og det er ikke en kjeft som ønsker å åpne for å gjøre det enklere å begynne med hasj ved å avkriminalisere bruk.

Kronikkforfatterne fremstiller det som om landets ”titusener” cannabisrøykere er en homogen gruppe som nøye følger et sett med regler og ritualer i en ensartet og beskyttet ramme. Dette finnes det ikke empiriske data som belegger. Derimot ville Pedersen og Sandberg fått vite at tusener av narkomane i dagens virkelighet bruker hasj i tillegg til omtrent alle andre typer narkotika. Dersom de to hadde investert en liten del av sin statlige forskerlønn på å snakke med narkomane rundt Oslo Sentralstasjon, la oss si et hundretalls av dem (det ville gjerne tatt en hel arbeidsdag, men neppe mer), ville de ikke gjenkjent sine egne funn fra Finnmark eller Otta. De ville i stedet funnet grenseløs nød og besettelse, forfall og tragedie, med cannabis, amfetamin, tabletter og heroin som fellesnevnere.

I boken «Cannabiskultur» viser forskerne ”hvor lett en kan gå seg vill i denne kulturen, hvor lett den kan komme til å gi deg din viktigste identitet. Da kan avviket og annerledesheten ta overhånd”. Selv om dette for de fleste er veldig gammelt nytt, all rusbruk fører til identitetskrise og følelse av annerledeshet, forsøker Sandberg/Pedersen med denne ene lille pekefingeren å godtgjøre deres bidrag til å få bruk av cannabis avkriminalisert  Det er snedig å fremstille besettelse, galskap, psykose og dyp nød som ”identitet” og en ”annerledeshet som kan ta overhånd”.

Det er like lite romantisk at alkohlolavhengige kvinner og menn tenner stearinlyset hver kveld som stemningsskaper til sine daglige glass rødvin og pjoltere, som hasjmisbrukere som sender jointen rundt fra leppe til leppe i en setting av harmoni og fellesskap. Det er nemlig svært lite romantikk forbundet med veien mot den sikre avgrunn. Enten det røykes, drikkes, sniffes, spises eller sprøytes.

Til slutt i kronikken trekker forfatterne frem heroin, og skriver:

”Overfor brukerne av heroin ser vi tegn på en oppmyking av narkotikapolitikken, selv om alle er enige om at dette er et svært destruktivt stoff. Vi tror at kulturen rundt cannabis og økonomien rundt stoffet er nøkkelen til å forstå de viktigste farene forbundet med cannabis. Med et slikt utgangspunkt må mulighetene for en alternativ narkotikapolitikk på cannabisfeltet diskuteres på en ny måte.”

Oppmykning av- og alternativ narkotikapolitikk, som forskerne her tar til orde for, er naturlig nok i samsvar med intervjuobjektenes ønske. Like mye som andre rusavhengige ønsker hasjbrukere lettest mulig tilgang til besettelsen. Man trenger ikke nødvendigvis være professor eller postdoc ved landets største universitet for å forstå dèt.