Fra knapper til glansbilde

Diskusjonen i folket om skoleelever skal ta "matteknappen, "skriveknappen" og "leseknappen" etter modell fra idretten viser at skolepolitikk engasjerer. I alle fall når noen foreslår noe konkret, noe folk kan mene noe om.

JEG HAR bevisst ventet med å konkludere, og vet sannelig ikke om det finnes noen konklusjon på Ine Eriksen Søreide og Torbjørn Røe Isaksens utspill og sannelig tror jeg de heller ikke selv er interessert i å konkludere – men derimot å sette fokus på den norske skolens fremtid.

OG DET er veldig bra. Jeg har lest kommentarer, blogger, twitringer og snakket med kjente og ukjente. I bunnen for de aller flestes meninger ligger det en frykt, en uro for om hvorvidt allerede fra før svakerestilte barn skal få det enda verre. Den frykten er begrunnet nok til å ta på dypeste alvor. Følelsen av nederlag og mindreverdighet gir dessverre ofte utslag vi som samfunn forsøker å begrense; vold, rus og kriminalitet. Alt dette blir særlig forsterket av mobbing.

HELLER IKKE ELEVER som har et godt utgangspunkt for å lære har godt av elever i fellesskapet som faller utenfor. “Taperne” er ofte sosialt intelligente, har status i venneflokken og hevder seg slik sett. Flinke elever kan fort bli målskiver for mindre flinke elevers naturlige behov for å bli sett på sin måte.

DETTE er en ond sirkel som dessverre har fått grobunn på mange skoler.

SÅ HVA ER hovedpoenget? Jeg tror svaret er å innføre fem-årig lærerutdanning for grunnskolelærere og seks-årig utdanning for lærere i videregående skole. Ved å heve lønnsnivået betydelig, opp til nivåer som tilsvarende akademikerutdannede har i privat næringsliv, vil langt flere unge mennesker med et høyere karaktersnitt søke seg til lærerutdannelsen. Vi vil få flere lærere med betydelig høyere kompetanse. Minst ett av årene i utdannelsen må være viet til spesialpedagogikk/psykologi og utvidet fokus på familiepsykologi.

PÅ DENNE måten vil vi få en skole med betydelig høyere status, bedre læringsmuligheter for både ressurssterke og ressurssvake elever og definitivt mer tilpasset skolegang i “begge ender”. De minst sterke elevene faglig sett vil øke sine prestasjoner, dette vil få “middelklassen” til å strekke seg etter de mest ressurssterke fordi disse i større grad får et klima for å kunne vise sin stolthet og glede over å være god.

MÅLET må altså være å øke læringen for alle elevene. Stjerner, merker, medaljer eller diplomer vil antakelig bare ha svært begrenset effekt. Hvis vi virkelig vil noe med vår felles fremtid, der alle som går ut av både grunnskole og videregående skole har flere gode læreerfaringer, mestringserfaringer og større grunnleggende optimisme, vil det komme alle til gode. Vi får flinkere pleiere, flinkere ingeniører, mer tilfredse og tryggere og positive mennesker i all verdiskapning og tjenesteyting. Summen av dette blir et bedre samfunn der det er “lov” å være flink, der det er akseptert at seksere på karakterkortet er veldig bra, men ikke den eneste farbare vei.

ER DETTE et forslag om enda en ny skolereform? Nei, det er et forslag om å ta et endelig og naturlig oppgjør med et av europas svakeste skolesystemer: Det norske. Drevet frem av politiske dominerende tanker på venstresiden om likhetsskolen gjennom mange tiår.