Bildet mitt
Gjøvik, Norway
Journalist, redaktør, kronikkforfatter, mediekommentator, 49.

torsdag 30. juli 2009

Fra knapper til glansbilde

Diskusjonen i folket om skoleelever skal ta "matteknappen, "skriveknappen" og "leseknappen" etter modell fra idretten viser at skolepolitikk engasjerer. I alle fall når noen foreslår noe konkret, noe folk kan mene noe om.

JEG HAR bevisst ventet med å konkludere, og vet sannelig ikke om det finnes noen konklusjon på Ine Eriksen Søreide og Torbjørn Røe Isaksens utspill og sannelig tror jeg de heller ikke selv er interessert i å konkludere – men derimot å sette fokus på den norske skolens fremtid.

OG DET er veldig bra. Jeg har lest kommentarer, blogger, twitringer og snakket med kjente og ukjente. I bunnen for de aller flestes meninger ligger det en frykt, en uro for om hvorvidt allerede fra før svakerestilte barn skal få det enda verre. Den frykten er begrunnet nok til å ta på dypeste alvor. Følelsen av nederlag og mindreverdighet gir dessverre ofte utslag vi som samfunn forsøker å begrense; vold, rus og kriminalitet. Alt dette blir særlig forsterket av mobbing.

HELLER IKKE ELEVER som har et godt utgangspunkt for å lære har godt av elever i fellesskapet som faller utenfor. “Taperne” er ofte sosialt intelligente, har status i venneflokken og hevder seg slik sett. Flinke elever kan fort bli målskiver for mindre flinke elevers naturlige behov for å bli sett på sin måte.

DETTE er en ond sirkel som dessverre har fått grobunn på mange skoler.

SÅ HVA ER hovedpoenget? Jeg tror svaret er å innføre fem-årig lærerutdanning for grunnskolelærere og seks-årig utdanning for lærere i videregående skole. Ved å heve lønnsnivået betydelig, opp til nivåer som tilsvarende akademikerutdannede har i privat næringsliv, vil langt flere unge mennesker med et høyere karaktersnitt søke seg til lærerutdannelsen. Vi vil få flere lærere med betydelig høyere kompetanse. Minst ett av årene i utdannelsen må være viet til spesialpedagogikk/psykologi og utvidet fokus på familiepsykologi.

PÅ DENNE måten vil vi få en skole med betydelig høyere status, bedre læringsmuligheter for både ressurssterke og ressurssvake elever og definitivt mer tilpasset skolegang i “begge ender”. De minst sterke elevene faglig sett vil øke sine prestasjoner, dette vil få “middelklassen” til å strekke seg etter de mest ressurssterke fordi disse i større grad får et klima for å kunne vise sin stolthet og glede over å være god.

MÅLET må altså være å øke læringen for alle elevene. Stjerner, merker, medaljer eller diplomer vil antakelig bare ha svært begrenset effekt. Hvis vi virkelig vil noe med vår felles fremtid, der alle som går ut av både grunnskole og videregående skole har flere gode læreerfaringer, mestringserfaringer og større grunnleggende optimisme, vil det komme alle til gode. Vi får flinkere pleiere, flinkere ingeniører, mer tilfredse og tryggere og positive mennesker i all verdiskapning og tjenesteyting. Summen av dette blir et bedre samfunn der det er “lov” å være flink, der det er akseptert at seksere på karakterkortet er veldig bra, men ikke den eneste farbare vei.

ER DETTE et forslag om enda en ny skolereform? Nei, det er et forslag om å ta et endelig og naturlig oppgjør med et av europas svakeste skolesystemer: Det norske. Drevet frem av politiske dominerende tanker på venstresiden om likhetsskolen gjennom mange tiår.

Om å være ydmyk

Jeg har fått et mye bedre liv etter at flotte mennesker lærte meg om viktigheten av å være ydmyk. Ydmyk for at jeg alene er svakere enn to. For ikke si 10!

YDMYK for at andre kanskje kan ha større behov enn meg i akkurat den og den situasjonen. I bilen foran meg, som lager laaang kø, som så vidt putrer fremover, nesten midt i veien - kanskje sitter det et eldre ektepar der og mimrer over sitt besøk hos de nydelige barnebarna sine? Oppslukt av lykke og glede, nesten forpint av glede, mer enn nok til å ta de ytterste konsekvensene av å gjøre en eneste feil manøver med bilen - så kan alt være over. Er det da min rett å bli sint, tute, kjøre helt opp i baken på bilen, hytte med neven og forbanne dem?

NEI! Og det kan være hundre andre grunner til at bilen som lager kø kjører sakte. Kanskje det er en nybakt mor som kjører der, med en baby i baksetet? For en skjør og verdifull last. Da snakker vi verditransport!

JEG ER ydmyk for at andre mennesker helt sikkert har andre livserfaringer enn meg, og er åpen for alle forslag. Jeg er ydmyk over å være en liten del av et stort hele, en som stadig, til min død, skal vokse og bety noe for andre mennesker. Hvert ord, hver tanke og setning, hver en handling jeg gjør - alt får innvirkning på en eller fleres liv, uansett om jeg vil det eller ikke.
Oppfører jeg meg bra? Kanskje, men aldri bra nok. Hvordan er mine holdninger? Bra, men aldri bra nok. Tar jeg nok hensyn til meg selv? Må nok dessverre si - aldri nok på det spørsmålet også. For jeg er den viktigste personen i mitt liv. Uten meg selv kan jeg aldri bety noe for andre.

JEG TROR meningen med livet (wow...) er å bety noe for seg selv og andre. Jeg har nettopp hatt sønnen min (10) på et firedagers besøk mens eksen og datteren min (15) gikk Besseggen. Da han våknet med et smil om munnen og glitrende øyne onsdag morgen, følte jeg meg betydningsfull på ordentlig. Han viste med hele seg at han var glad i meg, at han var trygg hos meg, at han stolte på meg, at han virkelig ikke kunne få startet dagen med meg raskt nok.

KANSKJE skyldtes det at jeg har vært i stand til å gi han alt dette, nettopp fordi jeg har lært meg ydmykhet?

EN FILOSOF-VENN sa til meg for mange år siden: Intelligens er ikke å huske eller kombinere tall. Intelligens er å ha evnen til å lære av enhver situasjon og bruke den kunnskapen for å løse nye situasjoner som oppstår.

Synes det var godt sagt, og det samme synes jeg om min tippoldefars forklaring på den fine følelsen kjærlighet:

"Ja Hvad var
kjærligheten?
En vind som suser i roserne,
nei,
en
gul morild
i blodet.

Ser du helheten?

På gjengrodde stier, rett ut fra terrassedøren min. Uten at søppel flyter her.


Det er flott at enkeltmennesker som Steinar J. Olsen engasjerer seg for naturen. Det er ingen "kioskveltare" han presenterer i videobloggen, men et ørlite øyeblikksbilde på utrolig uforstand begått av mennesker som det finnes mange av, mennesker som ikke evner å se helhetlig på sin eksistens.

ETTER AT JEG selv innså at jeg er en bitte liten bit av en stor helhet har jeg fått et mye bedre liv. Jeg ser storheten i min egen og andres eksistens, jeg er ydmyk over å være en del av et hele; over at mine tanker, ord og handlinger til enhver tid påvirker mine omgivelser, enten det er planter, dyr, natur eller mennesker.

SLIK har jeg sett min egen verdi og slik har jeg sett at alt har en verdi. Bare nyheten om at Storbritannia de siste to årene har opplevd en nedgang i bie-bestanden på 15 prosent er en nyhet som i dag gjør noe med meg. Tidligere kunne jeg ikke skjønne hva en slik nyhet kunne ha for interesse. Men dersom biene ble utryddet ville faktisk ikke menneskene på jorden overleve mer enn to døgn.

DETTE er vitenskapelig bevist. Fra før visste jeg at vi ikke ville overleve uten alle innsektene. Men at EN gruppe blant de mange milliarder innsekter som hver eneste dag sørger for jord, oksygen, næring og medisiner til oss mennesker er så viktig, viser bare hvor utrolig sårbare vi mennesker er for at helheten bevares for all fremtid.

Å HIVE SØPPEL i naturen, slik vi alle ser rundt oss, er som å hive blår i øynene på seg selv.

Kvinner i rus

KrF skal om ikke lenge sette fokus på kvinner og alkohol i et eget arrangement. Svært prisverdig. Kvinner drikker i følge en forskningsrapport fra Sirus snart like mye som menn. Kvinner som drikker for mye tør ikke be om hjelp.

DERMED vil samfunnet ganske snart gå på en skrell de færreste ser farene ved. Kvinner har en langt større terskel å gå over enn menn når det gjelder å søke hjelp for sitt alkoholproblem.

JEG tør påstå at når rapporten viser at halvparten av norske kvinner mellom 20 og 30 år har drukket seg "fra sans og samling minst 50 ganger", har den samme halvparten et alvorlig avhengigshetsproblem, eller i det minste er på vei dit. Mange av disse har allerede nådd sin personlige bunn, andre utvikler stadig en høyere toleranse, og som følge av det, blir krasjlandingen som vil komme et spørsmål om liv eller død.

VED VALDRESKLINIKKEN, som er den klinikken i landet som offisielt har den høyeste prosenten når det gjelder vellykket behandling (fortsatt totalavholdende fem år etter behandling) er antall kvinnelige pasienter svært få. Klinikken behandler pasienter som er søkt inn av de store helseforetakene. Det er altså spesialisthelsetjenesten som søker folk inn til Valdresklinikken. De siste tre årene har andelen kvinner ved klinikken vært under 25 prosent og det er lite som tyder på at tallet er økende.

SOSIONOMER, psykologer og andre fagfolk er neppe godt nok skikket til å hjelpe kvinner som søker hjelp. Ganske enkelt fordi de ikke er klar over at kvinner som drikker for mye trenger større oppmerksomhet for å bli tatt hånd om. Kvinners egen motstand er gjerne dobbelt så stor som menns. Samfunnets syn på kvinner som ganske enkelt har utviklet avhengighet av alkohol er fortsatt svært preget av myter; kvinner skal ha kontroll, de skal ha sin omsorgsrolle, de skal rett og slett klare å styre seg. Avhengighet trosser dessverre både gamle "sannheter" og kjønn.

FOLK BLIR AVHENGIGE av alkohol fordi de drikker for mye. Men individuelt er det store forskjeller. Alle spør seg om hvorfor Jeppe drikker. Svaret er ganske enkelt fordi han har utviklet avhengighet av alkohol, ofte både fysisk og psykisk.
Det eneste som er sikkert er at det alltid er en bakenforliggende grunn, men den er forskjellig fra person til person.

Ofte er det dysfunksjonelle familieforhold som er årsaken.
Ikke sjelden går avhengighet i arv; generasjoner overtar familiens dysfunksjonalitet som resulterer i flukt inn i rus. Det utvikles et behov for å endre sin sinnsstemning. Det holder ikke lenger med hjernens egen produksjon av lykkemiddelet dopamin, ganske enkelt fordi hjernen avvennes fra å produsere det kjemiske stoffet vi alle trenger for å leve harmonisk.

DESSVERRE "behandles" mennesker, særlig kvinner, for sin vanskelige situasjon med beroligende midler. Dermed utvikles enda en avhengighet, og preparater som Valium, Stesolid og Vival i kombinasjon med såkalt "vanlig" alkoholkonsum, er livsfarlig. Det er starten på slutten, et spørsmål om et raskt personlig forfall eller redning. Dessverre får bare en liten prosent av de som trenger det behandling for sin avhengighet.

DEN VIKTIGSTE enkeltfaktoren for en vei ut av avhengighet ligger på individnivå. Innrømmelse av problemet er svært vanskelig, men helt nødvendig. I tillegg må den avhengige akseptere sitt problem; Ja, sånn er det, rett og slett. Uten en slik aksept, som må komme forholdsvis tidlig i behandlingsfasen, nytter det ikke.


Kvinner har i mange år kjempet for likestilling og frigjøring. Nå er tiden inne for å kjempe for kvinners rett til å beholde eller få tilbake et liv uten avhengighet. Det er også menns ansvar. Vi må tørre å bistå kvinner slik at de lettere tør innse at de trenger hjelp.

.




Søk i denne bloggen