Her og nå, der og da 2010X

Se opp! Du kan komme til å kollidere på gata med noen som ser ned. På sin smartphone..

Noen ti-års forskning og utvikling av datateknologi, både militært og sivilt, har lagt grunnlaget for den virkelige datarevolusjonen, den som kan forandre hverdagen for de aller fleste i løpet av kort tid. Noen av oss har allerede fått en forsmak på Livet versjon 2010X, signert Steve Jobs.


Billigere enn du tror
Når min iPhone 3GS klokken 06.00 videreformidler Dagsnytts nyheter og vekker meg, er det bare starten på en rekke "tjenester" den skal gi meg de neste 17-18 timene. I kalenderen er dagens program forlengst satt opp, og i samspill med andre brukerutviklede programmer vil min iPhone guide meg til en mer fleksibel, mer effektiv, mer underholdende, mer informativ og sosial dag. 690 kroner i innkjøp, en fastavgift på 699 kroner måneden som inkluderer 3 000 ringeminutter og en gigabyte datatrafikk. De som lever i den villfarelse, og dem er det mange av, at en iPhone av siste utgave er forbeholdt en slags økonomisk overklasse, må med andre ord tenke nytt.

(Historiske bilder, første sending til iPhone fra Kveldsnytt sport og vær, skjermdumper))

På mine besteforeldres tid ble jeg introdusert for multiverktøyet, noe The Leatherman Tool Group fikk sin første patent på i 1980. Opp til 20-i-ett-verktøy lettet hverdagen for mange og selv om min iPhone ikke kan skru eller skjære, kan den sjekke om noe er i vater, måle lengde og bredde, den kan lyse og vise retning med et innebygdt kompass. Men min iPhone er så mye mer, sist jeg sjekket hadde jeg over 80 programmer installert, de aller fleste gratis nedlastinger fra AppStore, butikken jeg er ett touch med pekefingeren unna til enhver tid. Et fantastisk multimediaverktøy.

På vei ut av soverommet har jeg sannsynligvis sjekket de siste oppdaterte værutsiktene. Under frokosten skummer jeg de viktigste nettavisene, samt egne bokmerker lagret for faglig oppdatering. Finner jeg noe av spesiell interesse, lagrer jeg linken rett til skjermen med to touch. Ombord på bussen til toget kan jeg lese grundigere, og mens jeg går ombord på toget, gir iPhonen en lyd fra seg - påminnelse om hva første planlagte oppgave går ut på. Uten at jeg gjør noe som helst, har telefonen hektet seg på NSBs trådløse bredbånd ombord, og mens jeg setter i gang en av de mange spillelistene jeg har tilgjengelig på den innebygde iPoden, legger jeg bokstavelig talt noen fingre på de siste møteforberedelsene.

NRK viser vei
Og slik fortsetter det. På sekunder kan jeg sjekke om toget har noen forsinkelser i vente. Jeg sjekker oppdateringene på Twitter og utveksler noen kommentarer, merker noen linker jeg finner interessante for senere bruk og toucher over til å se NRK2s direktesendte morgensending, "live" og med sylskarpe bilder og fortreffelig lyd - på min iPhone. Denne tjenesten ble lansert 11. desember og var en medierevolusjon. Eller rettere - en viktig del av starten på multimediarevolusjonen som vil skyte fart allerede i løpet av det første året i det nye tiåret.

(Historisk bilde, skjermdump fra direktesending til iPhone, NRK Kveldsnytt)

Kanskje hadde jeg selv en finger med i spillet. I alle fall har jeg i en periode ”plaget” min gamle kollega, redaksjonssjef i NRK, Hege Øygaren med jevnlige påminnelser om at kanalen ikke følger med i teknotimen.

Først i verden
Tre dager senere, mandag 14. desember, åpnet fornyingsministeren verdens første 4G-nett i Oslo-området. Dette var også en del av medierevolusjonen: Ikke bare er 4G-nettet minst 10 ganger raskere enn dagens 3G. Det åpner for at Apples vidundermann og gründer, Steve Jobs, kan gi oss neste rakettrinn, godt hjulpet av Windows, Google, kanskje også Nokia og HTC. Men jeg nevner Jobs først og sist: Han har millioner av brukere og programutviklere med seg som sørger for at nettopp hans multimediaplattform vil beholde og forsterke sin ledelse. I vår, to år etter lanseringen av iPhone, hadde AppStore passert en milliard solgte programmer til iPhone-eiere, som mer enn villig gir utviklerne tilbakemeldinger, som igjen fører til enda bedre og ekstremt godt tilpassede programmer: Enhver iPhone-eier kan nesten helt gratis sette sammen sin egen programpakke tilpasset sitt eget behov av et utvalg på godt over 100.000 apps og Steve Jobs kan fornøyd se på at hans egne kunder sørger for kontinuerlig produktutvikling, i en fart bare kundenes egen fantasi begrenser. Om noen få måneder kommer Apple med iPhone 4G og enda et rakettrinn avfyres fra Silicon Valley.

Teknologistudenter har forlengst utviklet programvare som gjør at en iPhone på egenhånd kan starte og manøvrere en bil. Piloter kan bruke den til avanserte operasjoner i cocpit, lærere i flere fag bruker den til å forbedre og effektivisere undervisningen sin. Med ustream kan enkeltmennesker overføre levende bilder og lyd direkte til nett, kanskje fra datterens håndballkamp eller foreldres seniordans - hva nå hver enkelt måtte ønske å formidle til nære interesserte eller store seerskarer - på nett - der de er, der og da.

Delikat og enkelt
Det er blant annet øyeblikkets makt Steve Jobs utnytter. Det er menneskers behov, her og nå – der og da, for veiledning, underholdning, informasjon eller sosialt liv Apple fokuserer på, og Jobs tar med seg suksessen fra 1980-tallet. Delikat og enkelt, samtidig som det ser eksklusivt ut.

En iPhone-eier tar alt dette med seg, nesten over alt. Det gir fleksibilitet og nytteverdier bare sciense fiction-forfattere fantaserte om tidligere. Virtualiseringsteknologi eller lignede vil om kort tid kunne plassere jobb og privatliv i iPhonen hver for seg. Livet 2010X er nettopp frihet som følge av mobile internettbaserte multimediale løsninger, utviklet av brukerne selv, med Steve Jobs som bakmann.

Ekstremt lite nyttig, men utrolig bra bilspill: Real Racing

Effektivt, nyttig
iPhonen forteller hvor jeg skal gå fra Oslo S. Den forteller at turen vil ta 16 minutter. På kartet ser jeg ikoner som viser meg hva som ligger langs ruta, som spesifikt tilfredsstiller mine interesser. Korte talebeskjeder via min trådløse øreplugg sier, blant annet, at DelideLuca rundt neste hjørne har morgentilbud på kaffe og sandwich.

Jeg får vite at Narvesen rett der borte nettopp har fått inn det nyeste magasinet jeg venter – klar til nedlasting eller henting i kiosk. Innenfor 500 meter er det to leiligheter for salg som tilfredsstiller mine ønsker, det gir Finn.no beskjed om. Med ett touch får jeg mekleren i tale og avtaler visning senere. I avtaleboken har møteleder nettopp bekreftet kundens ankomst, og mens jeg drikker min kaffe, ser jeg bilde av en venn poppe opp på skjermen. Siden våre innstillinger var satt slik at vi gjensidig skulle få beskjed om vår fysiske nærhet innenfor 500 meter, fikk jeg sannelig selskap til kaffen en tidlig formiddag.


Politisk
Spørsmålet er hva vi gjør for å legge til rette for at alle får delta i Livet 2010X. Det er et politisk spørsmål og det dreier seg først og fremst om at lufta fortsatt må være for alle, også datasignalene som strømmer ut i befolkningen. Inntil politikerne våkner, kan mobiloperatørene ta seg klekkelig betalt for en megabyte i løs vekt: 5 kroner. Den samme megabyten i abonnement er prissatt til 20 øre.

Og DER hadde jeg sannelig forfattet en artikkel og publisert den på bloggen. Fra – min iPhone, på et tog, en fredag ettermiddag, fremdeles bare i starten av Livet 2010X.

Så hvordan tror DU Livet 2010X vil fortone seg for DEG? Del dine erfaringer og fremtidstanker med meg!

Skipet er ikke lenger styringsdyktig

I dagens VG går Arbeiderpartiet tilbake rekordmye. Minus 7 prosent er historisk. Men ikke overraskende.

Vanligvis vil det være uklokt å legge vekt på en enkeltmåling. Men denne gang er det god grunn til å se nærmere på hva som skjer med landets største parti.

Hele regjeringsprosjektet fra 2005-2009 vil gå inn i historien som et godt prosjekt, men neppe 2009-2013. Det vil si - Jens kommer aldri i verden i mål:

Det er ikke gitt at kaptein Stoltenberg vet hvorfor, men skuta vandrer fra side til side, selv om farvannet er relativt smult. "Alle" ser det, unntatt Jens Stoltenberg.  Det han ikke har gjort regning med er at balasttankene på hver side er blitt marginalisert som følge av et dårlig valgresultat og gjentatte spark i sidene på såvel SV- som Sp-tanken.  Dette har gjort paradoksale ting med Stoltenbergs styringsfart. Regjeringsskipet er fortsatt like stort som før høstens valg, men balasttankene er ikke til å kjenne igjen. De er blitt for små og er sterkt skadet i hele strukturen.

Det har skjedd noe med skipet, og selv om kapteinen er den samme har han fått helt nye forutsetninger og det er han ikke klar over.

Det gjør ikke situasjonen for skipet bedre  at også lasten har forskjøvet seg. Stoltenbergs eget gods, LO og en stor del av partiets medlemmer har snakket kapteinen midt i mot så sterkt at det likner mytteri.

Og det er da passasjerene har fått nok og vil av.

Dette ber langt på vei forklaringen på dagens meningsmåling i VG. Men det er mer i vente.

Så lenge Stoltenberg hadde relativt selvsikre og fokuserte, ivrige regjeringskamerater i SV og Senterpartiet, måtte han justere sin kurs. Trepartiregjeringen hadde nok gnist og entusiasme til at folk flest ga dem ny tillit.  Selv om miljø- og klima, fattigdom, rusomsorg og skole var saker flertallsregjeringen måtte tåle juling for i valgkampen, klarte Stoltenberg å balansere seg frem mot en ny fireårsperiode.

Det velgerne ikke så var begynnelsen på slutten.

Det er den vi har sett nå: Med et sterkt svekket SV og Sp ved sin side har Arbeiderpartiet og Stoltenberg mistet balansen og turer ut i farvann uten kart og kompass. Stoltenberg ligner mer og mer en full førstereisgutt uten mor og far ved sin side.

Biodiesel-saken er et resultat av styringskåt stormannsgalskap, en offentlig maktmisbruk og politisk arroganse ingen har sett i moderne tid. Det kan diskuteres ut fra flere faglige vinklinger hvor viktig avgiften på biodiesel faktisk er for miljøet. Det kan til og med hende at førstegenerasjons biodiesel har flere miljøskadelige asptekter enn gevinster. Det er ikke poenget.

Men å avgiftsbelegge en symbolsak som til og med får industrielle konsekvenser, får LO til å bråke og får Arbeiderparti-folk i hopetall til å se rødt i kilometerlange leserbrevspalter - det er politisk dumskap. Mens trofaste tillitsvalgte landet rundt har måttet se blygt i bakken i konfrontasjon med sine naboer, idrettsvenner og kolleger på arbeidsplassen, har Stoltenberg i sin egen verden på brua tatt et jerngrep på roret og styrt avgiften igjennom. Jens har effektivt tatt knekken på siste rest av tillit folk måtte ha hatt  til ham som en miljøets mann.

For skarve 180 millioner avgiftskroner kunne Stoltenberg kjøpt seg holdninger og optimisme i hele folket på miljøområdet som hadde gjort unge miljøromantikere misunnelig.

Så får vi heller konstatere at både Sp og SV lot regjeringsiveren enda en gang seire over fornuften og stemte logrende for noe de var i mot.

Stoltenberg-regjeringen går på grunn før 2010 er historie. Skipet er ikke lenger mulig å styre.

Natur, fremtid og verdiegrunnlag for rikfolk

Debatten på Steinar J. Olsens blogg og andre steder viser med all tydelighet hva politikk dreier seg om. Nemlig å få gjennomslag, både for enkeltsaker og i visjoner.
Steinar J. Olsen med flere drar i gang en debatt om natur- og miljø kombinert med rikfolks engasjement for egne saker – og mangel på samfunnsansvar. Forfatteren peker på en type egoisme i politikken som åpenbart preger de fleste interessegruppene som deltar i den politiske samtalen. Det er interessant å se at nesten ingen kommenterer hva forfatteren mener få har mening om; ressurser, fremtid, miljø og forvaltning.

Det er ikke så rart. Det er ikke opplagt at en Rimi-Hagen eller Sveaas fokuserer på visjoner, verdier og grunnlaget for all vekst. Disse er vant til å tenke kortsiktig. Det har vært grunnmuren i oppbyggingen av rikdom. Langsiktighet i investeringer bygger utelukkende på neste grunnpilar: Fortsatt økt inntjening.

Klart det går an å male sin egen kake, også i Norge. Det er heller ikke sikkert det er riktig å kritisere noen for det. Men det er helt klart lov, slik forfatteren gjør, å etterlyse et videre engasjement. Rikfolk har en naturlig tendens til å ivareta sin rikdom for enhver pris. Men det finnes i økende grad unntak. Petter Stordalen er en av dem. På sin måte ser han verdier i å tenke verdibasert. Han blir rikere på tryggere grunn.

For hvis de nevnte bemidlede herrer – det er alltid menn – hadde sett utenfor sin egen pengebinge, ville de sett at bingene hviler på sandgrunn, bokstavelig talt. Hva er vitsen med å bygge seg opp enorme formuer dersom de ikke ser morgendagens utfordringer for hele samfunnsstrukturer? Man trenger ikke være rakettforsker for å se at moder jord og dens eksistens er alvorlig truet av miljø- og klimaendringer, forsterket av en stadig mer energikrevende utvikling i enorme befolkningstette områder i Asia og dels Afrika.

Hvis ikke den vestlige, rike verden endrer sin grunntenkning er det åpenbart ikke logisk å forlange at andre som ønsker vestlig velferd gjør det. Alt tyder nemlig på at jorden ikke tåler flere ”vestlige samfunn” målt i forbruk og miljøskader.

Verdigrunnlaget for all menneskelig samkvem er den åndelige tilstanden. Jeg snakker ikke åndelighet i religiøs betydning, men i leve- og tenkesett. Dette har jeg drøftet i denne kommentaren tidligere. Her beskriver jeg rikfolkets gaver til først og fremst FrP som verdiløse. Man kan også kalle det gaver uten åndelighet. Fordi gavene i seg selv gis for å fremme egen vekst og rikdom. I det lange løp er det denne type egoisme som fører til forfall i samfunnet. ”Verdiløse” tanker rundt miljø og natur gir ikke den ønskede kortsiktige gevinsten. Men at den gir en langsiktig gevinst for alle – også rikfolket – er ingen i tvil om. Dette er debattens kjerne: Har vi det åndelige verdigrunnlaget i bunn for vår politiske tenkemåte?

Partier som ser helheten, ønsker det beste for sine velgere, gjør sine politiske valg med ydmykhet for krefter man ikke kan kontrollere – har en fremtid nettopp fordi vi er kommet til et punkt der oppbyggingen løper fra konsolidering og balanse. Her kommer blant annet oljeboring i Vesterålen/Lofoten inn. Realøkonomisk er det liten tvil om at det lønner seg å bore. Jeg tror heller ikke det er veldig farlig med hensyn til det lokale miljøet og sikkerhet. Men, er det en investering for våre etterkommere?

Forfatteren skriver i sin blogg:
” Engasjementet er for ofte knyttet til sin egen lommebok, og ikke i særlig grad til viktige samfunnspørsmål som klimakrisen, etisk handel, engasjementet for et inkluderende arbeidsliv for å nevne noen. Det fortjener de kritikk for.”

Selvfølgelig har han rett. Det mener også Erna Solberg, men velger å ikke følge han på dette, til tross for at hun representerer en verdikonservatisme som er åpenbart fremtidsrettet.

I sitt svar til Solberg, skriver Olsen:

” Med utgangspunkt i dette, blir jeg litt oppgitt når jeg opplever at det så ofte er skatte- og avgiftssaker som er i fokus når næringslivsledere deltar i den offentlige debatten. Etter min mening så er det ikke på skatte- og avgiftssiden vi har de største utfordringene i dette samfunnet.”

Hans oppgitthet er forståelig og begrunnet. Jeg hadde forventet at Erna Solberg, når hun prisverdig tar seg tid til å kommentere spørsmålet, hadde løftet blikket noe mer. Jeg forstår at Høyre-lederen er i en presset situasjon. Programmet er tett. Valget nærmer seg. Behovet for enkle løsninger for å vinne velgere er enormt. Men nettopp nå trenger Norge en politikk som har grunnleggende verdier som utgangspunkt. Ydmykhet for klima, miljø og den enkeltes behov i et konkurransepreget samfunn må ligge til grunn i søken etter konkrete løsninger.

At ingen av næringslivstoppene som Olsen forsøkte å engasjere ville svare er et bevis på at helhetstenkning tradisjonelt er lite utbredt. Men å ta inn over seg at produksjon av varer og tjenester i dag er i en unik setting, burde i det minste ledende politikere forfekte oftere og med større selvtillit enn i dag.

Fredrik Mellem vil ikke diskutere annet enn det som han mener er Høyres manglende personlighetsgalleri og påstår samtidig at partiet har mistet grepet i kommunene.

Erna tilbakeviser dette og det er bra. Takk og pris er politikk viktigere enn trubadurer og spiloppmakeri. Dagsavisens kommentator fastslo nylig at Arbeiderpartiet ikke kom med en eneste nyhet på sin pressekonferanse der syv handlingspunkter ble lagt frem. Han viste til tidligere tiders fantastiske dueller mellom Brundtland og Willoch og harselerte over statsministerens manglende fantasi. ”Ikke noe nytt, ikke noe nytt”, lo kommentatoren.

Fantasi? Vi trenger minst av alt fantasifulle eksperimenter i 2009. Vi trenger verdier som grunnlag i alle våre daglige valg.