Debatten på Steinar J. Olsens
blogg og andre steder viser med all tydelighet hva politikk dreier seg om. Nemlig å få gjennomslag, både for enkeltsaker og i visjoner.
Steinar J. Olsen med flere drar i gang en debatt om natur- og miljø kombinert med rikfolks engasjement for egne saker – og mangel på samfunnsansvar. Forfatteren peker på en type egoisme i politikken som åpenbart preger de fleste interessegruppene som deltar i den politiske samtalen. Det er interessant å se at nesten ingen kommenterer hva forfatteren mener få har mening om; ressurser, fremtid, miljø og forvaltning.
Det er ikke så rart. Det er ikke opplagt at en Rimi-Hagen eller Sveaas fokuserer på visjoner, verdier og grunnlaget for all vekst. Disse er vant til å tenke kortsiktig. Det har vært grunnmuren i oppbyggingen av rikdom. Langsiktighet i investeringer bygger utelukkende på neste grunnpilar: Fortsatt økt inntjening.
Klart det går an å male sin egen kake, også i Norge. Det er heller ikke sikkert det er riktig å kritisere noen for det. Men det er helt klart lov, slik forfatteren gjør, å etterlyse et videre engasjement. Rikfolk har en naturlig tendens til å ivareta sin rikdom for enhver pris. Men det finnes i økende grad unntak. Petter Stordalen er en av dem. På sin måte ser han verdier i å tenke verdibasert. Han blir rikere på tryggere grunn.
For hvis de nevnte bemidlede herrer – det er alltid menn – hadde sett utenfor sin egen pengebinge, ville de sett at bingene hviler på sandgrunn, bokstavelig talt. Hva er vitsen med å bygge seg opp enorme formuer dersom de ikke ser morgendagens utfordringer for hele samfunnsstrukturer? Man trenger ikke være rakettforsker for å se at moder jord og dens eksistens er alvorlig truet av miljø- og klimaendringer, forsterket av en stadig mer energikrevende utvikling i enorme befolkningstette områder i Asia og dels Afrika.
Hvis ikke den vestlige, rike verden endrer sin grunntenkning er det åpenbart ikke logisk å forlange at andre som ønsker vestlig velferd gjør det. Alt tyder nemlig på at jorden ikke tåler flere ”vestlige samfunn” målt i forbruk og miljøskader.
Verdigrunnlaget for all menneskelig samkvem er den åndelige tilstanden. Jeg snakker ikke åndelighet i religiøs betydning, men i leve- og tenkesett. Dette har jeg drøftet i denne
kommentaren tidligere. Her beskriver jeg rikfolkets gaver til først og fremst FrP som verdiløse. Man kan også kalle det gaver uten åndelighet. Fordi gavene i seg selv gis for å fremme egen vekst og rikdom. I det lange løp er det denne type egoisme som fører til forfall i samfunnet. ”Verdiløse” tanker rundt miljø og natur gir ikke den ønskede kortsiktige gevinsten. Men at den gir en langsiktig gevinst for alle – også rikfolket – er ingen i tvil om. Dette er debattens kjerne: Har vi det åndelige verdigrunnlaget i bunn for vår politiske tenkemåte?
Partier som ser helheten, ønsker det beste for sine velgere, gjør sine politiske valg med ydmykhet for krefter man ikke kan kontrollere – har en fremtid nettopp fordi vi er kommet til et punkt der oppbyggingen løper fra konsolidering og balanse. Her kommer blant annet oljeboring i Vesterålen/Lofoten inn. Realøkonomisk er det liten tvil om at det lønner seg å bore. Jeg tror heller ikke det er veldig farlig med hensyn til det lokale miljøet og sikkerhet. Men, er det en investering for våre etterkommere?
Forfatteren skriver i sin blogg:
” Engasjementet er for ofte knyttet til sin egen lommebok, og ikke i særlig grad til viktige samfunnspørsmål som klimakrisen, etisk handel, engasjementet for et inkluderende arbeidsliv for å nevne noen. Det fortjener de kritikk for.”
Selvfølgelig har han rett. Det mener også Erna Solberg, men velger å ikke følge han på dette, til tross for at hun representerer en verdikonservatisme som er åpenbart fremtidsrettet.
I sitt svar til Solberg, skriver Olsen:
” Med utgangspunkt i dette, blir jeg litt oppgitt når jeg opplever at det så ofte er skatte- og avgiftssaker som er i fokus når næringslivsledere deltar i den offentlige debatten. Etter min mening så er det ikke på skatte- og avgiftssiden vi har de største utfordringene i dette samfunnet.”
Hans oppgitthet er forståelig og begrunnet. Jeg hadde forventet at Erna Solberg, når hun prisverdig tar seg tid til å kommentere spørsmålet, hadde løftet blikket noe mer. Jeg forstår at Høyre-lederen er i en presset situasjon. Programmet er tett. Valget nærmer seg. Behovet for enkle løsninger for å vinne velgere er enormt. Men nettopp nå trenger Norge en politikk som har grunnleggende verdier som utgangspunkt. Ydmykhet for klima, miljø og den enkeltes behov i et konkurransepreget samfunn må ligge til grunn i søken etter konkrete løsninger.
At ingen av næringslivstoppene som Olsen forsøkte å engasjere ville svare er et bevis på at helhetstenkning tradisjonelt er lite utbredt. Men å ta inn over seg at produksjon av varer og tjenester i dag er i en unik setting, burde i det minste ledende politikere forfekte oftere og med større selvtillit enn i dag.
Fredrik Mellem vil ikke diskutere annet enn det som han mener er Høyres manglende personlighetsgalleri og påstår samtidig at partiet har mistet grepet i kommunene.
Erna tilbakeviser dette og det er bra. Takk og pris er politikk viktigere enn trubadurer og spiloppmakeri. Dagsavisens kommentator fastslo nylig at Arbeiderpartiet ikke kom med en eneste nyhet på sin pressekonferanse der syv handlingspunkter ble lagt frem. Han viste til tidligere tiders fantastiske dueller mellom Brundtland og Willoch og harselerte over statsministerens manglende fantasi. ”Ikke noe nytt, ikke noe nytt”, lo kommentatoren.
Fantasi? Vi trenger minst av alt fantasifulle eksperimenter i 2009. Vi trenger verdier som grunnlag i alle våre daglige valg.
