Bildet mitt
Gjøvik, Norway
Journalist, redaktør, kronikkforfatter, mediekommentator, 49.

tirsdag 30. mars 2010

Ganske enkelt avansert enkelt

Sløve påskedager og tid til overs. Hva med å utforske iPhonen litt ekstra?

"Yoy can do it, almoust without thinking", heter det i Apples splitter nye "guided tour" for iPad.
Jeg tror det er Apples suksess samlet i èn setning. Helt siden 80-tallet har Apples løsninger vært preget av enkelhet, intuitivitet og god design. Apple var mer enn 10 år tidligere på banen enn Microsoft med WYSIWYG (What You See Is Wht You Get), som revolusjonerte bruken av datamaskiner for folk flest.

Gjennom årene har Apple rendyrket sin idè og utviklet den videre, uten et øyeblikk å vike fra WYSIWYG.

iPhone er et resultat av tiår med enkle dataløsninger. Det er så enkelt å bruke en iPhone at nesten ingen forstår hvor enkelt det er, før de tar den i bruk.

"Love or hate Apple, they have the winning ingredients - its not just the phone or the App Store, its their extreme dedication to making everything easy to use and looking great."
Sitatet har jeg hentet fra en tilfeldig blogg, et forum for Apple-kritikk. Hun som skrev dette har skjønt det.

Så til dgens lille nerdegreie:

Når du sletter en e-post i iPhone, ser du at i løpet av noen tiendeler forsvinner e-brevet ned i en søppeldunk, du ser den bli "sugd" og krympet ned i søpla.  Det er liksom ingen tvil. Du SER at slettingen utføres.

I løpet av disse to-tre tiendelene tok jeg skjermdumper, for å fryse prosessen, for å granske hvordan en e-post ser ut i det den forlater denne verden og blir borte.

Nerdete, men pytt. Det er da påske?



Fargebruken viser at du velger å slette ved å touche på rødt.



Here we go... - mailen på vei ned...



... og DER forsvinner den...


Tips til andre smårare iPhone-ting?

tirsdag 23. mars 2010

Dagen blir snart den samme uten?

- Hæh? Er det mulig? En av mine Twitter-venner reagerte slik da jeg la ut lenken som gikk til VG Metas "stillingsannonse" der de søker etter 100 korrekturlesere.



- Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt, skriver VG.

Prisverdig, typisk VG, var min første tanke. Jeg har selv jobbet i VG, og på begynnelsen av 90-tallet var det stor stas. Sitt noe frynsete tabloid-rykte til tross - vi som leverte våre artikler visste at kvalitet - også språkkvalitet - var høyt aktet. Dersom vi snublet i siste innspurt mot deadline visste vi at sisteleddet alltid var til å stole på: Korrekturleserne.



VG har lenge vært seg denne kvaliteten bevisst, særlig med tanke på papirutgaven. Det har vært annerledes med Dagbladet. De siste 10 årene har vært en katastrofe. En venn av meg sluttet å kjøpe Dagbladet for seks år siden.

- Dagbladet tar meg ikke på alvor. Jeg gidder ikke mer, sa hun. Antall skrivefeil hadde gått fra typen "hendelige uhell" til å bli så alvorlig mange at hun følte seg dårlig behandlet.

- Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.

Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:

- Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.

Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Og språket?" Nei, språket, hva med det? Et nødvendig onde, noe vi tar på parket når det blir for mye klaging?"

Er VG klar over hvilket signal de sender ut her? "Kvaliteten, etterretteligheten, på det vi driver med kan måles i hva våre 100 ivrigste lesere godtar av slurv og unøyaktigheter". Det er signalet.

Etter at jeg la ut linken på Twitter fulgte det en ganske interessant debatt. Noen syntes det var helt greit siden nyheter på nett likevel er gratis. Burde vi ikke gi noe tilbake som takk?

Hallo!  Hvem har bestemt at nettnyheter skal være gratis? Jo, mediene selv. Da nettpublisering ble mulig for rundt 15 år siden (Dagbladet først ute av de store), ble det begått noen enkle, men akk så fatale feil: I rushet etter å teste ut nyvinningen "glemte" noen å ta inngangsbilletter. Alle sto på scenen og sang - samtidig. Dørene var vidåpne 24/7.

I dag blør mediehusene.

Et produkt, et merkenavn, opparbeider seg verdi som følge av kundens vurderinger av det. VG Nett gjør klokt i å sørge for at feil og slurv minimaliseres på nettsidene sine. Men når de verdsetter denne jobben til null kroner, sier de samtidig at "den er egentlig uviktig, den er ikke verdt noe".

Oppfølgeren kan like godt være: "Hei, lesere, skjer det noe der ute? Send oss tekst og bilder. Vi kan dessverre ikke betale noe for det, men du kan få navnet ditt på trykk!"

Hørte jeg noen nevne Norsk Journalistlag?

Mange mennesker har språk og språkrøkt som sitt yrke, enten det er forfattere, frilansere, kommunikasjonsrådgivere eller - korrekturlesere. Vi har mange kunder som setter pris på vår spisskompetanse, vårt fag, enten det er lesere eller utgivere. For meg handler dette om yrkesstolthet og respekten for språk som håndtverk.

Dagen blir snart helt den samme uten.

Eller..?

tirsdag 2. mars 2010

Fra måkeskrik til vår



De fleste lar seg fjetre av den øredøvende stillheten som møter en etter noen timers biltur opp til fjells. De store snømengdene fanger opp og demper de få lydene som er der.




De store snømengdene her nede i lavlandet gir samme effekt. En sjeldent kald og snørik vinter har lydisolert bygdene. Det eneste som høres fra tid til annen er fortvilte skrik. Måkeskrik. Men det er ikke en måke å se:


Det er folk om desperat forsøker å holde snøen unna gardsplassene som bryter stillheten. Disse måkeskrikene, altså lett forbaskete rop i utmattelse og desperasjon, har lenge vært god underholdning på de daglige turene i lunsjpausen.


Nå er imidlertid den lange vinteren over. Mannfolkene som bare for noen få dager siden hørtes ut som en flokk hissige måker, stusser smilende hjørner og kanter langs de to meter høye måkekantene fra veien og inn til inngangsdør og garasje. Noen sitter inntil veggen med en kopp kaffe i hånden og myser mot det sterke sollyset.


Våren er i gang. Den grå, tunge massen er blitt vakre kulisser, den forhatte snøen er blitt riktig så vakker. Skiturene de siste dagene er plutselig blitt turer, ikke bare en kamp for å ta seg fra A til B. Over alle jorder, ned skråninger og opp de bratteste bakker er det nylagde spor. Solen skinner fra alle kanter og varmer blek hud.



Årets vår kommer til å bli en av tidenes fineste. Masse snø skal smelte de neste to månedene. Bikkja og jeg skal følge nøye med, hver dag. Sammen med iphonen som jeg tar bildene med.


 
 











Dråpen får siste ord. Den første skal ikke bli den siste!

Søk i denne bloggen