Betalingsløsning for iPad-utgaver - enkelt

I følge de siste dagenes medieoppslag jobber blant andre VG for å finne en betalingsløsning for sin iPad-versjon uten at Apple tar 30 prosent av inntektene. Her kan jeg enkelt fortelle hvordan det kan gjøres.

Temperaturen i norske og utenlandske mediehus er høy om dagen. Kappløpet om å sikre seg iPad-leserne og samtidig endelig få betalt for elektronisk lesestoff og underholdning etter 15 år i gratisavisbransjen, er tøff.

I slutten av januar i år skrev jeg en bloggpost om hvordan særlig de store mediehusene kunne sikre seg en stor markedsandel helt fra starten av, etter modell fra telecom: Sponsede og bundne lesebrett rett fra innholdsleverandør til leser. Hittil ser det ikke ut til at noen har hatt mot nok til å gå for en slik løsning, selv om blant andre Telenor har hatt stor suksess med modellen.

I følge Journalisten på nett i dag skal visstnok VG jobbe med å finne en betalingsløsning som innebærer at Apple ikke får 30 øre av hver eneste krone leserne betaler. Verken VG eller andre medier trenger å lete lenger. Her er løsningen:

1. Lag en app med startside som har logg-in-løsning.

2. Denne apppen knyttes direkte mot BuyPass, som har en egen app 

i AppStore. La iPad-leseren velge å betale for 

24 timer, en uke, måned eller ett år.

Norsk Tipping har hatt denne løsningen en god stund nå og fungerer plettfritt, sikkert og sømløst. BuyPass åpner seg i samme øyeblikk som man trykker Logg inn, etter at den firesifrede koden er tastet i BuyPass åpnes NTs app automatisk igjen, takket være multitaskmuligheten som kom med iOS4.

Besatt av legalisering

Postdoc. i sosiologi Sveinung Sandberg og Willy Pedersen, professor i sosiologi, UiO, har reist land og strand rundt for å intervjue hasjmisbrukere. Resultatet forteller de om i en kronikk i  Dagbladet lørdag, og i boken ”Cannabiskulturen” som kommer denne uken. Deres konklusjon er at den svarte økonomien – illegaliteten – er den største faren ved cannabisbruk.

Tydelig blendet og romantisert av det som møtte dem på sin ferd ”i Finnmark og Rogaland, på Otta og i Oslo”, slår forskerne fast at titusener av norske unge bruker cannabis på samme måte som de første søkende, innovervendte, musikkelskende og på alle andre måter elskende menneskene praktiserte ritualene sine i Slottsparken første gang for 44 år siden. Sandberg og Pedersen mener å ha funnet titusener av unge mennesker som tar avstand fra alkoholrusens aggressivitet og vold og i stedet oppnår innsikt i egne følelser, en dypere fred og samhørighet med sine medmennesker ved å sende tjallen fra leppe til leppe.

Nærmere elg i solnedgang eller eventyrromansen er det vanskelig å komme. Det er smått utrolig at en professor skriver under slikt vås.

Selvfølgelig er det sosiologenes oppgave å forstå sosiale fenomener, endringer i samfunnet og kulturelle strukturer og sammenhenger. Men når Sandberg/Pedersen selv mener at det de kaller ”medisinere” må se at faren for å bli fengslet for omsetning av cannabis utgjør det verste ved det å bruke hasj, devalueres ved et pennestrøk årelang forskning som beviser at cannabis, på lik linje med andre rusmidler, er avhengighetsskapende. Og for dem som ikke vet hva avhengighet til et rusmiddel innebærer av personlig katastrofe, som å miste hus og hjem, familie og jobb, økonomisk kollaps og helsemessig forfall både fysisk og psykisk, bør ta seg en tur til nærmeste rusklinikk. Det var kanskje det radarparet Pedersen/Sandberg skulle gjort i stedet for å la seg imponere av misbrukere som ennå ikke har nådd sin personlige bunn.

Jeg kjenner tilfeldigvis flere av landets ”hasjpionèrer”, som sent på 60-tallet og 70-tallet lot hår og skjegg gro og løste verdens krigsfloker med bena i kors i Slottsparken, mens de sendte hasjpipa fra leppe til leppe. De understreker at de ser på seg selv som mirakler i dag. At de er blant de ytterst få fra dette miljøet som fortsatt er i live. Hasjrøykingen utviklet seg til avhengighet og veien til et omfattende misbruk av rusmidler var vid åpen. Besettelsen av rus va et faktum.

De fleste av de gamle kompisene deres fra dette miljøet er døde som følge av sin rusavhengighet. Når disse få overlevende forteller om sine ufattelig mange nær-døden-opplevelser, sine psykoser, sin kreftsykdom, sine hjertestans, hopp fra fjerde etasje, og så videre, er det få av tilhørerne som får lyst til å bli en del av den cannabiskulturen som Pedersen og Sandberg beskriver. Og det er ikke en kjeft som ønsker å åpne for å gjøre det enklere å begynne med hasj ved å avkriminalisere bruk.

Kronikkforfatterne fremstiller det som om landets ”titusener” cannabisrøykere er en homogen gruppe som nøye følger et sett med regler og ritualer i en ensartet og beskyttet ramme. Dette finnes det ikke empiriske data som belegger. Derimot ville Pedersen og Sandberg fått vite at tusener av narkomane i dagens virkelighet bruker hasj i tillegg til omtrent alle andre typer narkotika. Dersom de to hadde investert en liten del av sin statlige forskerlønn på å snakke med narkomane rundt Oslo Sentralstasjon, la oss si et hundretalls av dem (det ville gjerne tatt en hel arbeidsdag, men neppe mer), ville de ikke gjenkjent sine egne funn fra Finnmark eller Otta. De ville i stedet funnet grenseløs nød og besettelse, forfall og tragedie, med cannabis, amfetamin, tabletter og heroin som fellesnevnere.

I boken «Cannabiskultur» viser forskerne ”hvor lett en kan gå seg vill i denne kulturen, hvor lett den kan komme til å gi deg din viktigste identitet. Da kan avviket og annerledesheten ta overhånd”. Selv om dette for de fleste er veldig gammelt nytt, all rusbruk fører til identitetskrise og følelse av annerledeshet, forsøker Sandberg/Pedersen med denne ene lille pekefingeren å godtgjøre deres bidrag til å få bruk av cannabis avkriminalisert  Det er snedig å fremstille besettelse, galskap, psykose og dyp nød som ”identitet” og en ”annerledeshet som kan ta overhånd”.

Det er like lite romantisk at alkohlolavhengige kvinner og menn tenner stearinlyset hver kveld som stemningsskaper til sine daglige glass rødvin og pjoltere, som hasjmisbrukere som sender jointen rundt fra leppe til leppe i en setting av harmoni og fellesskap. Det er nemlig svært lite romantikk forbundet med veien mot den sikre avgrunn. Enten det røykes, drikkes, sniffes, spises eller sprøytes.

Til slutt i kronikken trekker forfatterne frem heroin, og skriver:

”Overfor brukerne av heroin ser vi tegn på en oppmyking av narkotikapolitikken, selv om alle er enige om at dette er et svært destruktivt stoff. Vi tror at kulturen rundt cannabis og økonomien rundt stoffet er nøkkelen til å forstå de viktigste farene forbundet med cannabis. Med et slikt utgangspunkt må mulighetene for en alternativ narkotikapolitikk på cannabisfeltet diskuteres på en ny måte.”

Oppmykning av- og alternativ narkotikapolitikk, som forskerne her tar til orde for, er naturlig nok i samsvar med intervjuobjektenes ønske. Like mye som andre rusavhengige ønsker hasjbrukere lettest mulig tilgang til besettelsen. Man trenger ikke nødvendigvis være professor eller postdoc ved landets største universitet for å forstå dèt.

10 iPhonetips på fem minutter fra iPhone til blogg

OPPDATERT: Denne posten ble laget på 4 minutter og 16 sekunder, alt ble gjort via iPhone, etter at jeg twitret disse tipsene mandag kveld. Jeg er uten nett, men har 3G på iphonen... @stigvoll og mange andre oppfordret meg til å legge dem ut på bloggen - hyggelig nok - og jeg gjorde en deal med Twitter: Kunne jeg klare det på under fem minutter? Fra en mobil?

Samle tipsene, logge meg på, opprette innlegg, publisere - alt fra "mobilen"..?

Jepp, det gikk..

Mine #iPhonetips 1: Skrive med capslock? Dobbelttouch på SHIFT!

Mine #iPhonetips 2: Ta bilde av det du har på skjermen, uansett når og hva? Hold nede på/av og hjem-knappen samtidig. Bildet lagres i kamerarull.

Mine #iPhonetips 3: På vei utenlands? Slå av dataroaming under Innstillinger > Generelt > Nettverk. Ellers blir du flådd økonomisk.

Mine #iPhonetips 4: Slå av Stedstjenester i utlandet. Alle! Ellers blir du flådd økonomisk.

Mine #iPhonetips 5: Ønsker du ö, ä eller f. eks è? Hold nede o, å og e og dra over til ønsket tegn.

Mine #iPhonetips 6: Vil du slippe uønsket batteritap? Slå av wifi når du bruker 3G. Og slå også av 3G når du ikke surfer.

Mine #iPhonetips 7: Ta bedre bilder? Touch med en finger på området du enten ønsker skarpt - eller lysjustert. Vo'alla!

Mine #iPhonetips 8: Hør gjerne på radio, men hvis sendingen er over 3G eller E - pengene flakser!

Mine #iPhonetips 9: få mer ut av kameraet. Bruk noen kronestykker på a) Photogene b) Autostich og C) Camera+

Mine #iPhonetips 10: Vkl du ha absolutt fred og ro? Touch på-knappen til Flymodus under Innstillinger. Alarm virker likevel.

Aktiv dødshjelp og kvakksalveri

Autoriserte leger skal få gi alvorlig syke pasienter aktiv dødshjelp, foreslår Stoltenberg-utvalget i dag.

Her er hele rapporten, ekstern lenke

De rundt 200 menneskene i landet som til enhver tid regnes som uhelbredelig heroinavhengige skal få utskrevet gratis heroin av leger. For hver sprøyte heroin disse menneskene får av det offentlige fremskyndes den sikre død. Det er det ingen faglig uenighet om.

Dødelig. Heroin er et prodrug som omdannes til morfin etter injisering, og virkningen oppnås raskere og minst dobbelt så kraftig som morfin. De fleste som har gjennomgått større operasjoner kjenner effekten av morfin og skjønner intuitivt at dette er kraftige saker som det neppe er smart å holde på med hjemme. Den bedøvende virkningen på åndedrettssystemet er i seg selv potensielt dødelig. I tillegg kommer en rekke potensielt dødelige effekter på andre organer. De færreste heroinavhengige som overlever overdosefaren får noen gang gleden av å bli besteforeldre eller feire sin 60-års dag. Heroinmisbruk er rett og slett 100 prosent dødelig.

Skadelig medisin. For første gang i historien, i alle fall siden loven mot kvakksalveri trådte i kraft i 1936, foreslår et offentlig oppnevnt utvalg i dag å gjeninnføre kvakksalveri. Siden det er seks år siden loven ble avviklet og erstattet av ”Lov om alternativ behandling av sykdom” minner jeg om følgende: Kvakksalver (fra tysk Quacksalver) betyr en som roter eller fusker med salver eller i en mer moderne oversettelse; foreskriver eller selger remedier som ikke virker eller som er skadelige.

Rettigheter. I 2004 skjedde det også en dramatisk viktig endring i storsamfunnets syn på narkomane: De fikk de samme pasientrettigheter som alle andre syke i Pasientrettighetsloven. Myndighetene bestemte seg for å anerkjenne rusavhengighet som en sykdom, på lik linje med kreft, hjerte- og karsykdommer eller hjerneslag. Sykehusene og helseforetakene fikk en helt ny pasientgruppe å forholde seg til. En rusavhengig fikk over natten rettigheter til forsvarlig, helhetlig behandling og oppfølging av en sykdom.

Seks år etter vet de fleste som følger noenlunde med at innføring av pasientrettigheter var riktig. Intensjonen var god. Men gjennomføringen av reformen har vært en politisk oppvisning i unnfallenhet og svik mot en hel pasientgruppe som helt mangler sidestykke.

Ny kvakksalveri. Og nå ønsker Stoltenbergutvalget å toppe dette sviket med kvakksalveri. Nei, Thorvald Stoltenberg, Carl I. Hagen, Åslaug Haga og dere andre i utvalget, heroin på resept virker ikke mot sykdommen heroinavhengighet. Heroin forverrer den, avhengigheten øker for hver sprøyte dere vil dele ut. Heroin til en heroinavhengig er som å gi gratis solarium til en som har alvorlig hudkreft: Det eneste du kan være sikker på er at vedkommende kommer til å dø raskere enn ellers.

Mentale symptomer. Men, vil noen innvende, en person med alvorlig hudkreft vil da aldri finne på å be om gratis solarium? Nei. Men det er fordi hudkreft er en sykdom som ikke gir de samme mentale symptomene som rusavhengighet. En rusavhengig utvikler symptomer som i stor grad demper evnen til rasjonell tenkning, krenker egne og andres grenser, som ødelegger den sykes verdigrunnlag. Kompleksiteten i symptomene er enorm og krever høy grad av faglig dyktighet og innsikt.

Nøyaktig beskrivelse. Samme år som Kvakksalverloven trådte i kraft, i 1936, begynte en del amerikanere å samle seg rundt en felles løsning på et felles problem. Høyt utdannede og respekterte leger og forretningsfolk møtte hverandre som følge av en rekke tilfeldigheter. De så noe de mente måtte være viktige felles oppdagelser i forhold til egen rusavhengighet, i deres tilfelle alkoholisme. Etter hvert samlet noen av dem trådene og i 1939 kom første utgave av boken ”Alcoholics Anonymous” (AA). Boken er en nøyaktig beskrivelse av hva de 101 amerikanerne gjorde for å komme ut av sitt rusmisbruk. Ganske raskt ble de tolv trinnene som boken beskriver tatt i bruk for å løse alle andre typer avhengighet, også narkomani, spilleavhengighet, overspising, sexavhengighet, for å nevne noen få. Millioner av mennesker behandles hvert år for sin avhengighet med varige resultater etter tolvtrinnsmodellen.

Verdisykdom. Allerede i 1939 betraktet bokens forfattere sin rusavhengighet som en åndelig sykdom. Ikke i religiøs forstand, men åndelig i betydningen menneskelige verdier.  Den fysiske avhengigheten øker for hver rus, som i sin tur forverrer den åndelige sykdommen, også forklart av forfatterne som stadig større karakterbrister. Egoismen øker, grenser brytes, normale sosiale konvensjoner settes til side og det de omtaler som en uforklarlig besettelse tar over og styrer livet døgnet rundt.

Oppskrift. AA er en oppskrift, en manual eller "formula"  på hvordan man behandler rusavhengighet med et varig resultat. Den viser på hvilken måte den som er rammet kan bygge opp et forsvar mot tilbakefall, slik at det er mulig å leve et meningsfylt og godt liv uten rusmidler eller annen skadelig trang til berusning.

Tilsynelatende lukket. Boken og metoden har imidlertid ett viktig element som kompliserer: Anonymitetsprinsippet. Dette er helt avgjørende, i følge boken, for tilfriskningen og oppbyggingen av forsvaret i ettertid. Problemet er at denne viktige biten av behandlingen fører naturlig til en sterk demping av oppmerksomhet rundt metoden, som igjen gjør den til vanskelig tilgjengelig. Bokens forfattere forteller om viktigheten av å hjelpe andre avhengige i tilfriskning, noe som kompenserer for den tilsynelatende lukkede behandlingsformen. Anonymt er imidlertid ikke det samme som hemmelig. Intet ved AA er lukket eller hemmelig.

Gode resultater. Sverige har den eneste klinikken i Norden som fullt og helt behandler avhengige etter AAs tolvtrinnsmodell, i USA er det flere tusen. En rekke klinikker i Norge har tatt i bruk deler av modellen og komplettert den med mer eller mindre vellykkede elementer fra alt fra akupunktur, holistisk tenkning og meditasjon til kjente psykologiske behandlingsteknikker. Det er likevel ved disse klinikkene de gode resultatene foreligger.

Trenger klinikker. Det vi trenger nå, i tillegg til å avvikle kvakksalveri en gang for alle, er at helseforetakene får i oppgave å etablere tolvtrinnsklinikker og utdanne tolvtrinnsterapeuter, i nært samarbeid med eksisterende klinikker med kompetanse og troverdig empiri. I tillegg må noen fortelle kommunene hvilke plikter de har overfor rusavhengige også etter gjennomført behandling – som tilfredsstiller kravene i pasientrettighetsloven.

Bløff og fanteri i meningsmålingens skygge

Nød lærer naken kvinne å spinne. Men også telefonselgere ser ut til å ta i bruk nye, kreative metoder for å holde seg varme.  

Ikke så farlig det, kanskje, bortsett fra når manipulering, juks og bedrag på høylys dag blir løsningen i en stadig vanskeligere tid.   

En jovial, glad og kameratslig stemme presenterer seg og spør om jeg husker spørreundersøkelsen jeg deltok i forleden? I følge stemmen i telefonen skulle jeg ha fortalt Telinet om mine lesevaner for noen måneder siden. Det kan i og for seg godt hende, jeg husker riktignok slett ikke at jeg deltok, men siden mannen raskt fortsetter med gladmeldingen, slår jeg meg til ro: -  Du skjønner, vi vil gjerne gi deg en påskjønnelse, noen gaver, som takk for at du deltok i spørreundersøkelsen, forkynner den over snittet kameratslige stemmen. Ja, det var da greit, hva... 

- Jeg sender over et knivsett og noen eksemplarer av Illustrert Vitenskap og noen andre magasiner vi har liggende her. Knivsettet er verdt 400 kroner. Men jeg må bare sjekke adressen, sier mannen og spør. Jeg bekrefter at han har rett adresse. Og så må jeg ha fødselsnummeret ditt for å sjekke at det er rett mann jeg snakker med. 

Nå. Der ringer bjella og jeg ber straks mannen om et par minutters pause, om han kan ringe om et par minutter?  Ikke noe problem. Jeg ville i alle fall sjekke telefonnummeret han ringer fra. Hmm. Telinet Callsenter. «Nummer brukt i forbindelse med Markedsundersøkelse/Telefonsalg», forteller et oppslag i 1881.no.  Javel, da kan historien faktisk stemme, tenker jeg, og rekker ikke annet enn å svare på nytt anrop fra Telinet.  Nå er fyren om mulig enda mer kameratslig, ler og spøker. Gjentar at han mer enn gjerne vil sende meg gavene, som er verdt en god del hundrekapper.

 - Men du, er det greit at jeg ber deg betale portoen? 69 kroner for begge forsendelsene, sier den blide stemmen og drar noen flere floskler om knivsettes fortreffelighet. - Ikke glem å lage noe skikkelig godt med knivene, da! humrer han fleipete.  Jeg kjenner meg plutselig lettere irritert, men noen utgaver av Illustrert Vitenskap, noen andre magasiner og et knivsett i gave? 138 kroner i porto?  Ok, sier jeg, slett ikke like begeistret over gaven lenger, men ok. Han får fødselsdato, men ikke personnummer. 

I det jeg legger på, tikker det to tekstmeldinger inn.  «Svar JA på denne sms for å bekrefte din ordre på Gjør det selv. Du får 2utg+gave for 69,00,- Videre løper abonnementet til 62,50/magasin inntil du sier opp.»  Og en egen sms, nesten helg likelydende, med Illustrert vitenskap.  

Vel, bløffen er avslørt, jeg legger telefonen vekk, men så ringer det fra Telinet igjen. Før han rekker noe annet enn å si hvem han er, får han i klar tale vite at jeg ikke er blant dem som setter pris på å bli forsøkt lurt, at han selvsagt kan beholde gavene sine selv og at jeg absolutt ikke ønsker å ha noe mer med vedkommende å gjøre. Han gir uttrykk for at han forstår mitt budskap, noe mer forlanger jeg heller ikke, jeg takker for praten og avslutter samtalen.  

Ut over ettermiddagen tikker det inn intet mindre enn åtte tekstmeldinger fra Telinet. Alle like maskinmessig likelydende. På et tidspunkt ble jeg fristet til å svare NEI, men av frykt for at heller ikke datamaskinene til Telinet forstår norsk, lot jeg det være.   Etter den åttende meldingen ble det da også endelig stille.  

Jeg har reservert meg mot telefonsalg, men ikke meningsmålinger. Det får bli neste tiltak. Synd, meningsmålinger er jo en del av samfunnsdebatten.  Men ikke når prisen er som den er.   

Ganske enkelt avansert enkelt

Sløve påskedager og tid til overs. Hva med å utforske iPhonen litt ekstra?

"Yoy can do it, almoust without thinking", heter det i Apples splitter nye "guided tour" for iPad.

Jeg tror det er Apples suksess samlet i èn setning. Helt siden 80-tallet har Apples løsninger vært preget av enkelhet, intuitivitet og god design. Apple var mer enn 10 år tidligere på banen enn Microsoft med WYSIWYG (What You See Is Wht You Get), som revolusjonerte bruken av datamaskiner for folk flest.

Gjennom årene har Apple rendyrket sin idè og utviklet den videre, uten et øyeblikk å vike fra WYSIWYG.

iPhone er et resultat av tiår med enkle dataløsninger. Det er så enkelt å bruke en iPhone at nesten ingen forstår hvor enkelt det er, før de tar den i bruk.

"Love or hate Apple, they have the winning ingredients - its not just the phone or the App Store, its their extreme dedication to making everything easy to use and looking great."

Sitatet har jeg hentet fra en tilfeldig blogg, et forum for Apple-kritikk. Hun som skrev dette har skjønt det.

Så til dgens lille nerdegreie:

Når du sletter en e-post i iPhone, ser du at i løpet av noen tiendeler forsvinner e-brevet ned i en søppeldunk, du ser den bli "sugd" og krympet ned i søpla.  Det er liksom ingen tvil. Du SER at slettingen utføres.

I løpet av disse to-tre tiendelene tok jeg skjermdumper, for å fryse prosessen, for å granske hvordan en e-post ser ut i det den forlater denne verden og blir borte.

Nerdete, men pytt. Det er da påske?

Fargebruken viser at du velger å slette ved å touche på rødt.

Here we go... - mailen på vei ned...

... og DER forsvinner den...

Tips til andre smårare iPhone-ting?

Dagen blir snart den samme uten?

- Hæh? Er det mulig? En av mine Twitter-venner reagerte slik da jeg la ut lenken som gikk til VG Metas "stillingsannonse" der de søker etter 100 korrekturlesere.

- Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt, skriver VG.

Prisverdig, typisk VG, var min første tanke. Jeg har selv jobbet i VG, og på begynnelsen av 90-tallet var det stor stas. Sitt noe frynsete tabloid-rykte til tross - vi som leverte våre artikler visste at kvalitet - også språkkvalitet - var høyt aktet. Dersom vi snublet i siste innspurt mot deadline visste vi at sisteleddet alltid var til å stole på: Korrekturleserne.

VG har lenge vært seg denne kvaliteten bevisst, særlig med tanke på papirutgaven. Det har vært annerledes med Dagbladet. De siste 10 årene har vært en katastrofe. En venn av meg sluttet å kjøpe Dagbladet for seks år siden.

- Dagbladet tar meg ikke på alvor. Jeg gidder ikke mer, sa hun. Antall skrivefeil hadde gått fra typen "hendelige uhell" til å bli så alvorlig mange at hun følte seg dårlig behandlet.

- Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.

Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:

- Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.

Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Og språket?" Nei, språket, hva med det? Et nødvendig onde, noe vi tar på parket når det blir for mye klaging?"

Er VG klar over hvilket signal de sender ut her? "Kvaliteten, etterretteligheten, på det vi driver med kan måles i hva våre 100 ivrigste lesere godtar av slurv og unøyaktigheter". Det er signalet.

Etter at jeg la ut linken på Twitter fulgte det en ganske interessant debatt. Noen syntes det var helt greit siden nyheter på nett likevel er gratis. Burde vi ikke gi noe tilbake som takk?

Hallo!  Hvem har bestemt at nettnyheter skal være gratis? Jo, mediene selv. Da nettpublisering ble mulig for rundt 15 år siden (Dagbladet først ute av de store), ble det begått noen enkle, men akk så fatale feil: I rushet etter å teste ut nyvinningen "glemte" noen å ta inngangsbilletter. Alle sto på scenen og sang - samtidig. Dørene var vidåpne 24/7.

I dag blør mediehusene.

Et produkt, et merkenavn, opparbeider seg verdi som følge av kundens vurderinger av det. VG Nett gjør klokt i å sørge for at feil og slurv minimaliseres på nettsidene sine. Men når de verdsetter denne jobben til null kroner, sier de samtidig at "den er egentlig uviktig, den er ikke verdt noe".

Oppfølgeren kan like godt være: "Hei, lesere, skjer det noe der ute? Send oss tekst og bilder. Vi kan dessverre ikke betale noe for det, men du kan få navnet ditt på trykk!"

Hørte jeg noen nevne Norsk Journalistlag?

Mange mennesker har språk og språkrøkt som sitt yrke, enten det er forfattere, frilansere, kommunikasjonsrådgivere eller - korrekturlesere. Vi har mange kunder som setter pris på vår spisskompetanse, vårt fag, enten det er lesere eller utgivere. For meg handler dette om yrkesstolthet og respekten for språk som håndtverk.

Dagen blir snart helt den samme uten.

Eller..?

Fra måkeskrik til vår

De fleste lar seg fjetre av den øredøvende stillheten som møter en etter noen timers biltur opp til fjells. De store snømengdene fanger opp og demper de få lydene som er der.

De store snømengdene her nede i lavlandet gir samme effekt. En sjeldent kald og snørik vinter har lydisolert bygdene. Det eneste som høres fra tid til annen er fortvilte skrik. Måkeskrik. Men det er ikke en måke å se:


Det er folk om desperat forsøker å holde snøen unna gardsplassene som bryter stillheten. Disse måkeskrikene, altså lett forbaskete rop i utmattelse og desperasjon, har lenge vært god underholdning på de daglige turene i lunsjpausen.


Nå er imidlertid den lange vinteren over. Mannfolkene som bare for noen få dager siden hørtes ut som en flokk hissige måker, stusser smilende hjørner og kanter langs de to meter høye måkekantene fra veien og inn til inngangsdør og garasje. Noen sitter inntil veggen med en kopp kaffe i hånden og myser mot det sterke sollyset.


Våren er i gang. Den grå, tunge massen er blitt vakre kulisser, den forhatte snøen er blitt riktig så vakker. Skiturene de siste dagene er plutselig blitt turer, ikke bare en kamp for å ta seg fra A til B. Over alle jorder, ned skråninger og opp de bratteste bakker er det nylagde spor. Solen skinner fra alle kanter og varmer blek hud.

Årets vår kommer til å bli en av tidenes fineste. Masse snø skal smelte de neste to månedene. Bikkja og jeg skal følge nøye med, hver dag. Sammen med iphonen som jeg tar bildene med.


 
 

Dråpen får siste ord. Den første skal ikke bli den siste!

Så enkelt, genialt - papiravis på et touch

Skjermdump fra iPhone. Jeg har med overlegg gjort navnene på de døde usynlige.

Det er ikke slik fatt at jeg er spesielt opptatt av dødsannonser, ikke over gjennomsnittet. Akkurat nå er jeg det. I dag har jeg for første gang kunnet lese to sider dødsannonser i Aftenposten på min iPhone. De øvrige 70 sidene også.

En barriere er brutt. 3. februar ble applikasjonen PressReader komplettert med norsk deltakelse i AppStore. Stavanger Aftenblad og Aftenposten morgen og Aften er blant de mer enn 1400 avisene og magasinene i utvalget.

De første sju utgavene er gratis. Deretter kan jeg velge hvilken som helst publikasjon for seks kroner pr utgave. Eller forsyne meg så mye jeg vil en hel måned for 120 norske kroner.

La meg si det med en gang: Det er strålende.

I denne bloggposten skrev jeg at "Aftenposten en seiglivet papiravis som forlater trykkeriet den dagen de første dødsannonsene blir å finne på en iPad."

Nå er den altså allerede på "iPad Nano", iPhone.

Før jeg går videre vil jeg gjerne invitere til et par minutters demo:

Slik fungerer appen:

Jeg har testet den grundig på min iPhone:

• Det er enkelt å finne hvilken avis eller magasin du vil kjøpe.
• 72 sider Aftenposten "med hud og hår", tekst, bilder og annonser, slik det ser ut i papirutgaven,  tar tre minutter å laste ned. Da kan du lese offline.
• "Avisfølelsen" er suveren, du får den vante layouten, spalte for spalte, side for side.
• Du kan enkelt touche pilsymbolet ved hver tittel for å åpne teksten i tilpasset vindu. Bildene følger med.
• Du kan tofinger-forstørre f eks rubrikkannonser.
• Du kan bla fra side til side eller velge seksjoner og se en oversikt (liste) over innholdet og touche for å lese.
• Jeg minner igjen om iPad - og at den skjermen er tre ganger større enn en iPhone.
• Og at selve appen er gratis, 72 sider dagens Aftenposten koster en femmer og et kronestykke.

Det er ikke noen smågutter som driver tjenesten fra et eller annet gutterom. PressDisplays omgang med trykte medier på nett er ikke av ny dato. Sjekk hjemmesiden her, så skjønner du hva jeg mener.

Synes du iPhonen har for liten skjerm kan du forsyne meg touche lydsombolet og artikkelen blir lest opp for deg.  Kjekt å ha på biltur. Les avisen bak rattet med god samvittighet.

Og hvis du nå - endelig - har fått fryktelig lyst til å abonnere på Aftenposten på den nye iPad - og forhåndsbestille den "allerede" nå - glem det. Ventelistene er fulle.

Ikke spesielt overraskende.

Hva slags kontrakt Aftenposten og Stavanger Aftenblad har tegnet, vet jeg selvsagt ikke. Det ville vært interessant å visst. Tenkte de på iPad, har de reservert seg mot publisering på den nye leseplaten?

Tvilsomt. For hvor lenge har de forpliktet seg til å levere? Ett år?

Er dette en langsiktig strategi for å tjene penger på innhold - eller bare et eksperiment?

Uansett - dette er det mest spennende som er skjedd i mediebransjen på lenge med tanke på betalløsning - og en endelig løsning.

Er dette lurt av Aftenposten og Stavanger Aftenblad?

Og - er dette egentlig en nyhet? Hva med PDF-tilbudet?

 

               Nytt lesevindu, enkelt og fint.

70 sider - ferdig nedlastet -

på tre minutter.

Det er lett å touche pilene og lese artikkelen i nytt vindu.

Joda, det har lenge vært mulig å shoppe både Aftenposten og Stavanger Aftenblad og en haug andre

papiraviser i pdf-format.

• 
  
  For det første til fire ganger prisen.
• 
  
  For det andre uten noe i nærheten av denne brukervennligheten, fleksibiliteten, on-the-run - til en mobil enhet.
• 
  
  For det tredje: Løsningen innebærer at avisens identitet beholdes. Mangeårige abonnenter vil få godfølelsen på flekken. Alt er likt papirutgaven, på millimeteren. På prikken.
• 
  
  For region- nisje- og lokalavisene er dette genialt.
• 
  
  For VG og Dagbladet?
• 
  
  Neppe. Fordi disse to kjemper om Den Ene Plassen, totalleverandøren av lyd, bilde, sosiale medier, video. Facts & Entertainment.

Hva tror du?

Få artikkelen opplest.

Snøprinsesse

Kanskje var det årets fineste dag til nå. Minus 5, skyfri himmel og dyner på dyner av hvit, glitrende snø.

Jeg merket det tidlig på turen. Folk jeg møter hilser og smiler, de er lette til bens. En gamml dame står og hviler på toppen av en lang bakke. Myser mot solen som lager mørke, flotte skygger mellom rynkene hennes i ansiktet: - Mårn!
- Det er så godt å gå tur selv om jeg er tre og åtti. Sola gir energi til en gammal skrott, stråler hun.
Bikkja tar sats og bykser ut i løssnøen. Glefser i seg kald og tørr snø som smelter til deilig, kjølende vann. Også hun er ekstra ivrig i dag.

Den hyggelige damen legger hodet på skakke og smiler:
- Som da jeg var ung. Jeg kastet meg ut i det. Noen ganger var det noe hardt under den myke overflaten. I dag er jeg glad for akkurat det, smiler hun lurt, før hun rusler videre, stadig med aniktet vedt mot solen.

Ved siden av henne danser snøkrystallene sin lydløse glitterdans og lover mer energi i tiden som kommer. Det må være våren som står klar til å banke på?

Det er fullt mulig

Jeg har fått publisert en ny kronikk, i dag i Bergens Tidende. Her er den:

Forskningsbasert kunnskap og dokumentasjon finnes i rikt monn. Sverige og mange andre land har tatt pålitelige verktøy i bruk for å diagnostisere og behandle rusavhengighet. I Norge venter vi bare på det første offentlige cannabisutsalget og heroin på resept. Hvorfor har norske helsemyndigheter så tungt for det?

Bare plussider. Tusenvis av norske rusmisbrukere kan få et rusfritt og verdig liv. Titusener som står i nære relasjoner til en rusavhengig vil få bedre livskvalitet. 4.500 står allerede i en umenneskelig behandlingskø, over 5.000 står på medisinsk rusbehandling, LAR, uten å oppnå frihet fra avhengighet. Diagnostisering og behandling vil koste flerfoldige milliarder kroner, 300.000 kroner per pasient, målt etter dagens kostnadsbilde. Men plussidene, også økonomisk for storsamfunnet, vil være så store og mange at det må betraktes som en investering til inntekts ervervelse.

Bare i Bergen by er det anslagsvis mellom 1.000 og 2.000 aktive narkomane. På landsbasis er det sannsynligvis ca 15.000. Forskerne anslår at mellom 66.500 og 123.000 mennesker i Norge har et risikofylt forbruk av alkohol. Hvor mange av disse som er i behov for institusjonsbehandling finnes det ikke tall for, men landets rusklinikker opererer med lange ventelister.


Avgjørende. Tre forhold er avgjørende for om vi klarer å vinne kampen mot overdreven og skadelig rus: Individuell og presis diagnostisering. Forståelse av hva slags behandling og oppfølging som virker, og penger.


Verdens helseorganisasjon (WHO) har for lengst definert alkoholisme som sykdom. Også narkomane har rett til behandling på linje med somatisk syke mennesker. Det er med andre ord på tide å definere sykdommen.

Røntgen finner bevis. Internasjonalt har forskere dokumentert at rusavhengige mennesker har en biokjemisk forstyrrelse i systemet som regulerer signalsubstanser i hjernen. Det er fullt mulig å påvise denne skaden ved moderne røntgenfotografering. Det viser seg at gjentatt rusbruk fører til at det dannes ”stier” i områder av hjernen som har store likheter med stiene som dannes ved språklæring. Disse stiene gjør at lyst- og belønningsimpulser går i egne baner forbi både fornuftssenteret og andre naturlige bremsemekanismer. Noen kaller det en forstyrrelse i dopaminkretsen. Når vi lærer språk som svært unge er disse banene en vidunderlig og nødvendig mekanisme. Men, når det samme skjer i andre områder på grunn av rusmidlenes kjemiske påvirkning av hjernen, kan det være svært dødelig.

Utenom all fornuft. Disse nevrobiologiske funnene forklarer logisk hvorfor ellers tilsynelatende ressurssterke og ”kloke” mennesker faller ned fra å være reflekterte, oppegående mennesker i alle samfunnslag og miljøer til å sette det meste av sosiale konvensjoner, materielle goder og familiære og sosiale forhold totalt over styr, tilsynelatende på uforståelig vis. Impulsene som finner veien til rusmisbruk går rett og slett utenom hjernens fornuftssenter og blir dermed uregjerlige.


Den gode nyheten er at denne skaden kan reverseres og leges. Ikke medikamentelt, ikke operativt, men gjennom å utføre en serie utarbeidede handlinger som kommer etter hverandre i en bestemt rekkefølge. Dette er en kjent psykologisk mekanisme: Diverse tankeendringsgrep med påfølgende nye sett med handlinger får kroppen til å produsere normale kjemiske sammensetninger som tetter de uønskede overføringsbanene. Resultatet vil bli en gjenoppretting av kjemisk harmoni i nøyaktig definerte områder i hjernen.

Uetisk og uøkonomisk. ADDIS (Alkohol Drog Diagnos InStrument) er et strukturert intervjuformular for diagnostisering av rusproblematikk, og gir støtte for en klinisk vurdering i henhold til ICD-10 og DSM-IV/diagnosekriterier. ADDIS er nå godkjent som diagnoseinstrument i de svenske nasjonale retningslinjene for rusbehandling. I presentasjonen av verktøyet som svenske myndigheter har lovfestet bruken av, heter det:

”… Det anses nämligen bryta mot såväl patientens som det allmännas intressen att inte klarlägga att behandlingsprogrammet är relevant för patienten både när det gäller problemets art och svårighetsgrad, dvs det är både oetiskt och oekonomiskt att underlåta diagnostik. Det innebär att man ställer motsvarande krav på diagnostisk precision i detta avseende som vid behandling av andra sjukdomstillstånd här i Sverige …”

Personlighet i ubalanse. Rusmisbruk og avhengighet er et progressivt resultat av en personlighet i ubalanse. Genetisk predisponering er i en viss grad påvist. Som følge av de biokjemiske forandringene utvikles en ruspersonlighet med tydelige kjennetegn. Det blir for mye av skyld, skam, frykt, bitterhet og nag. På den andre siden: For lite kjærlighet, toleranse, tålmodighet, mot og visdom.


Nordiske rusklinikker som behandler pasienter med utgangspunkt i denne kunnskapen har også den høyeste dokumenterte rehabiliteringsprosenten. 65 prosent er fortsatt rusfrie fem år etter behandling. Metodene de bruker justerer nivåene på begge sider av vektstangen ved å påvise for lite av det ene, for mye av et andre, sammen med pasienten.

Diagnose og behandlingsvillighet. Erfaringene med ADDIS tyder på at det er svært nyttig både for kommunale rusteam, ruskonsulenter, ansatte i spesialisthelsetjenesten og ikke minst - den rusavhengige selv. Pasient og hjelpeapparat får en overbevisende forståelse av problemet og hva som må til for å komme ut av avhengigheten. Dermed etableres en villighet og motivasjon som synes helt nødvendig for å oppnå endringer hos pasienten. Verktøyet gjør det mulig å stille en presis diagnose, hvilket som kjent er helt avgjørende for enhver behandling, uansett sykdom eller lidelse.


Det er imidlertid her i landet bare svært små bevegelser innenfor et fagområde som må utvikles og styres fra sentrale helsemyndigheter. Det hjelper fint lite at noen ytterst få har rådighet over en diagnosemetodikk og behandling som virker. Bare 250 nordmenn er sertifiserte ADDIS-brukere de siste 10 år.


Ingen forventninger. Thorvald Stoltenberg leder regjeringens ekspertgruppe for rustiltak som i løpet av dette året skal legge frem sine forslag. Størst spenning knytter det seg rundt spørsmålet om det foreslås statlig utdeling av heroin til de tyngste brukerne. Nesten ingen har forventninger knyttet til det faglige behandlingsaspektet.


Det er et tankekors på liv og død.

iPad er løsningen, ideen er gratis!

Leserne slipper med 1 krone. Spørsmålet er bare hvilket mediehus som blir det første til å lansere Apple iPad og avisabonnement i ett.

Onsdagens lansering av Apple iPad betyr startskuddet for tidenes mediekappløp. Mediebrettet er avisbransjens redningsplanke og vinnerne blir mediehusene med sterkest kapitalreserve, størst mot og kløkt.


Ganske mange har allerede skrevet seg på bestillingsliste i norske eplehus til 5.000-7.000 kroner per brett. Glem det! iPad blir ”gratis”.


For brettet er nettopp den platen avisbransjen har sett langt etter i årevis. Utfordringen er bare at den er for dyr til at avisene får et massemedium som pc-en raskt nok til at det blir interessant. Derfor er ”sponsing” eneste – og dessuten gullkantet - utvei for en bransje som ikke har mer tid å gå på. Andre enn Apple vil komme etter, men får en umulig jobb med å innhente forspranget som Apple har skapt gjennom tre år med iPhone - og nå evolusjonen iPad.

Se på Telenor og NetCom. De har ”sponset” telefoner i årevis for at publikum skal kjøpe selskapenes tjenester, også multimediaplattformer som iPhone. Folk har kjøpt ”dingser” for småpenger mot at de måtte love minst ett års troskap. De 5.000-6.000 kronene som har vært differansen opp til full pris har kundene gladelig betalt tilbake i form av månedlige ”fastavgifter” – i realiteten månedlige låneavdrag. Samtidig har teleselskapene tjent penger på sine tjenester – mobil nettilgang.


Jeg tror Schibsted er godt i gang med en slik løsning allerede. VG blir frontkjemperen i slaget, det er der nettkompetansen og den innovative folkeligheten er størst, VG er det eneste merkevarenavnet som er sterkt nok til å få Ola og Kari til å innse at dagen er kommet: Dødt tre er for alltid dødt. Schibsted har i Aftenposten en seiglivet papiravis som forlater trykkeriet den dagen de første dødsannonsene blir å finne på en iPad.

Men: Klarer Apple å levere så mange mediebrett som trengs? Vi snakker fort flere hundre tusen enheter. Har Schibsted den økonomiske tyngden og troverdigheten i finansmarkedet slik at kjempetransaksjonen går i boks?


Det er ingen grunn til å vente med å satse ”all in”. Apples brett har de forutsetningene mediebransjen har etterspurt for å kunne ta betalt for digitalt innhold og tiden er i ferd med å løpe ut. Både brukervennlighet og teknologi er på plass. Mediene er snart tomme for blod og tiden er overmoden. At iPad kommer med iBooks og at forlagene først som sist må innse at nedtelling mot evig stenging av bokdistribusjon på papir er i gang, gjør utsiktene til at iPad blir allemannseie enda større.


Nå er løsningen her. Noen må brøyte vei i kraft av sin tyngde. Det er enkel markedsmekanisme.


I løpet av 2011 vil mellom 50.000 og 100.000 nordmenn lese sin betalte riksavis på et mediehus-finansiert mediebrett og det blir Apples iPad. Mot slutten av 2012 vil alle landets mediehus ha lagt ned sine nettsider slik vi kjenner dem i dag, NRK og noen få andre vil fortsatt ivareta gratisbehovet. Alle aviser vil kunne tilby sitt innhold i egne iPad-applikasjoner til en pris som er til å leve med både for leserne og utgiverne. Papiret blir borte, trykkeriene vil stilne og Norske Skog blø ihjel.

Hva tror du?