Dagen blir snart den samme uten?

- Hæh? Er det mulig? En av mine Twitter-venner reagerte slik da jeg la ut lenken som gikk til VG Metas "stillingsannonse" der de søker etter 100 korrekturlesere.

- Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt, skriver VG.

Prisverdig, typisk VG, var min første tanke. Jeg har selv jobbet i VG, og på begynnelsen av 90-tallet var det stor stas. Sitt noe frynsete tabloid-rykte til tross - vi som leverte våre artikler visste at kvalitet - også språkkvalitet - var høyt aktet. Dersom vi snublet i siste innspurt mot deadline visste vi at sisteleddet alltid var til å stole på: Korrekturleserne.

VG har lenge vært seg denne kvaliteten bevisst, særlig med tanke på papirutgaven. Det har vært annerledes med Dagbladet. De siste 10 årene har vært en katastrofe. En venn av meg sluttet å kjøpe Dagbladet for seks år siden.

- Dagbladet tar meg ikke på alvor. Jeg gidder ikke mer, sa hun. Antall skrivefeil hadde gått fra typen "hendelige uhell" til å bli så alvorlig mange at hun følte seg dårlig behandlet.

- Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.

Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:

- Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.

Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Og språket?" Nei, språket, hva med det? Et nødvendig onde, noe vi tar på parket når det blir for mye klaging?"

Er VG klar over hvilket signal de sender ut her? "Kvaliteten, etterretteligheten, på det vi driver med kan måles i hva våre 100 ivrigste lesere godtar av slurv og unøyaktigheter". Det er signalet.

Etter at jeg la ut linken på Twitter fulgte det en ganske interessant debatt. Noen syntes det var helt greit siden nyheter på nett likevel er gratis. Burde vi ikke gi noe tilbake som takk?

Hallo!  Hvem har bestemt at nettnyheter skal være gratis? Jo, mediene selv. Da nettpublisering ble mulig for rundt 15 år siden (Dagbladet først ute av de store), ble det begått noen enkle, men akk så fatale feil: I rushet etter å teste ut nyvinningen "glemte" noen å ta inngangsbilletter. Alle sto på scenen og sang - samtidig. Dørene var vidåpne 24/7.

I dag blør mediehusene.

Et produkt, et merkenavn, opparbeider seg verdi som følge av kundens vurderinger av det. VG Nett gjør klokt i å sørge for at feil og slurv minimaliseres på nettsidene sine. Men når de verdsetter denne jobben til null kroner, sier de samtidig at "den er egentlig uviktig, den er ikke verdt noe".

Oppfølgeren kan like godt være: "Hei, lesere, skjer det noe der ute? Send oss tekst og bilder. Vi kan dessverre ikke betale noe for det, men du kan få navnet ditt på trykk!"

Hørte jeg noen nevne Norsk Journalistlag?

Mange mennesker har språk og språkrøkt som sitt yrke, enten det er forfattere, frilansere, kommunikasjonsrådgivere eller - korrekturlesere. Vi har mange kunder som setter pris på vår spisskompetanse, vårt fag, enten det er lesere eller utgivere. For meg handler dette om yrkesstolthet og respekten for språk som håndtverk.

Dagen blir snart helt den samme uten.

Eller..?

iPad er løsningen, ideen er gratis!

Leserne slipper med 1 krone. Spørsmålet er bare hvilket mediehus som blir det første til å lansere Apple iPad og avisabonnement i ett.

Onsdagens lansering av Apple iPad betyr startskuddet for tidenes mediekappløp. Mediebrettet er avisbransjens redningsplanke og vinnerne blir mediehusene med sterkest kapitalreserve, størst mot og kløkt.


Ganske mange har allerede skrevet seg på bestillingsliste i norske eplehus til 5.000-7.000 kroner per brett. Glem det! iPad blir ”gratis”.


For brettet er nettopp den platen avisbransjen har sett langt etter i årevis. Utfordringen er bare at den er for dyr til at avisene får et massemedium som pc-en raskt nok til at det blir interessant. Derfor er ”sponsing” eneste – og dessuten gullkantet - utvei for en bransje som ikke har mer tid å gå på. Andre enn Apple vil komme etter, men får en umulig jobb med å innhente forspranget som Apple har skapt gjennom tre år med iPhone - og nå evolusjonen iPad.

Se på Telenor og NetCom. De har ”sponset” telefoner i årevis for at publikum skal kjøpe selskapenes tjenester, også multimediaplattformer som iPhone. Folk har kjøpt ”dingser” for småpenger mot at de måtte love minst ett års troskap. De 5.000-6.000 kronene som har vært differansen opp til full pris har kundene gladelig betalt tilbake i form av månedlige ”fastavgifter” – i realiteten månedlige låneavdrag. Samtidig har teleselskapene tjent penger på sine tjenester – mobil nettilgang.


Jeg tror Schibsted er godt i gang med en slik løsning allerede. VG blir frontkjemperen i slaget, det er der nettkompetansen og den innovative folkeligheten er størst, VG er det eneste merkevarenavnet som er sterkt nok til å få Ola og Kari til å innse at dagen er kommet: Dødt tre er for alltid dødt. Schibsted har i Aftenposten en seiglivet papiravis som forlater trykkeriet den dagen de første dødsannonsene blir å finne på en iPad.

Men: Klarer Apple å levere så mange mediebrett som trengs? Vi snakker fort flere hundre tusen enheter. Har Schibsted den økonomiske tyngden og troverdigheten i finansmarkedet slik at kjempetransaksjonen går i boks?


Det er ingen grunn til å vente med å satse ”all in”. Apples brett har de forutsetningene mediebransjen har etterspurt for å kunne ta betalt for digitalt innhold og tiden er i ferd med å løpe ut. Både brukervennlighet og teknologi er på plass. Mediene er snart tomme for blod og tiden er overmoden. At iPad kommer med iBooks og at forlagene først som sist må innse at nedtelling mot evig stenging av bokdistribusjon på papir er i gang, gjør utsiktene til at iPad blir allemannseie enda større.


Nå er løsningen her. Noen må brøyte vei i kraft av sin tyngde. Det er enkel markedsmekanisme.


I løpet av 2011 vil mellom 50.000 og 100.000 nordmenn lese sin betalte riksavis på et mediehus-finansiert mediebrett og det blir Apples iPad. Mot slutten av 2012 vil alle landets mediehus ha lagt ned sine nettsider slik vi kjenner dem i dag, NRK og noen få andre vil fortsatt ivareta gratisbehovet. Alle aviser vil kunne tilby sitt innhold i egne iPad-applikasjoner til en pris som er til å leve med både for leserne og utgiverne. Papiret blir borte, trykkeriene vil stilne og Norske Skog blø ihjel.

Hva tror du?

Redaktørskapet

57,5 prosent av det sveitsiske folk sier nei til minareter. Det fikk Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand til å stemple landet nazistisk. Verken mer eller mindre. Samme dag sier han til Dagbladet at forsiden var uheldig.

Over hele forsiden ble det sveitsiske flagget manipulert om til et hakekors. Det er mye å si om akkurat det, spesielt smakelig er det ikke. Men det sier noe om at Dagsavisen har fått ny sjefsredaktør. Mangeårig kommentator, Arne Strand, ble for kort tid siden konstituert i stillingen. NRKs nyhetsredaksjon har i mange år brukt Arne Strand i tide og utide som gjestekommentator, så ofte at mindre interesserte lett kunne la seg lede til å tro at Arne Strand var NRKs egen sjefskommentator.

Så da Dagsavisens styre skulle finne en midlertidig sjef etter Carsten Bleness og valgte Arne Strand virket det som et klokt valg. Siden Dagsavisen ikke lenger er partiavis slik Arbeiderbladet i mange år var og siden avisen er den avisen som får mest pressestøtte (kunstig åndedrett) på sitt eksistensielle sykeleie, var det grunn til å forvente at avisen fikk en tydeligere profil under Strand. Styret ville trolig, forbilledlig nok, samle Strands karisma i avisens sjefsstol og sende den ut til abonnenter og kjøpere.

Men Arne Strand fortsatte å dukke opp i Dagsnytt 18 og RedaksjonEN. Som før konstitueringen, som om ingen ting var skjedd, fortsatte han å gi sine høyst personlige og svært karismtiske vurderinger gjennom riksdekkende radio og fjernsyn. Var det slik styret ville at han skulle utføre jobben sin? Eller ønsket styret å bruke han som Dagsavisens puls og hjerteslag?

Så viser det seg at mannen ikke engang vet hva slags forside han selv kommer med, før han som andre ser den på dørmatten morgenen etter. Det er som pokker.

Jeg har selv relativt lang redaktør-erfaring. Det var ingen 9-16-jobb og det skal det heller ikke være. Det er en 24-timers jobb - når den blir utført skikkelig. Det er mer enn en kapteinsjobb, i det øyeblikk du sier ja til en redaktørjobb vet du med en gang at det er du som ER avisen. Alt du sier i det offentlige rom er avisen, ikke deg. Alt du publiserer er deg. Alle vinklingene er deg. Alle bildene som står på trykk er dine valg. Alle etiske valg er dine. Alle valg er dine.

Og forsiden - det er ditt personlige ansikt. Forsiden er øynene og sjelen, den er det du blir gjenkjent for, avisens karima, forsiden er sjefsredaktøren som sitter i alle avisstativene og ligger på alle dørmattene.

Arne Strand, Anne Aasheim og Bernt Olufsen har ansvaret for henholdsvis Dagsavisens, Dagbladets og VGs  karisma. Anne Aasheim godkjenner ikke avisens forsider (i alle fall ikke frem til og med "SE hvor syk han er-forsiden). Bernt Olufsen ser kanskje ikke hver eneste forside før han legger seg, men han har vært med på å bygge opp en lang tradisjon innad i huset som gjør at frontredaktørene hans stort sett vet hva sjefen tillater. På samme måte som Andreas Norland og Einar Hanseid, et par av hans forgjengere, har Olufsen etset sin personlighet inn i ryggmargen til sin medarbeidere. Noen vil si det er nummeret før kloning, andre, som meg, vil si det er godt redaktørskap.

Og Se & Hør er den samme historien: Uten Knut Haaviks personlighet, som preget hver spaltemillimeter og hvert ord på coveret og lederplass - ville ikke suksessen vært mulig. At Odd J. Nelvik gradvis overtok etter Haavik uten at bladet endret seg særlig kom av at Nelvik kunne videreføre Haaviks personlighet fordi han satt på fanget til sin sjef dag ut og dag inn i årevis. Nelvik adopterte Se &Hørs sjel og videreførte den.

Verken Strand, Aasheim eller Olufsen kan personlig godkjenne hvert ord og bilde, hver skriftstørrelse, grafisk uttrykksform eller hver annonse som kommer på trykk, selv om det er deres ansvar og signatur. De trenger heller ikke være til stede når forsiden gjøres ferdig hver eneste kveld og natt. Men de kan kjøpe seg f eks en iPhone, få en pdf oversendt og fysisk se den ferdige forsiden før pressa startes, i tilfelle en eller annn frontsjef har forvillet sg for langt inn i blodtåka.

Om det betyr et par minutters oppmerksomhet på en tid av døgnet de fleste sover, er det jobben deres. Litt må man gi tilbake for millionlønna og for å ivareta sin personlighet.

Skipet er ikke lenger styringsdyktig

I dagens VG går Arbeiderpartiet tilbake rekordmye. Minus 7 prosent er historisk. Men ikke overraskende.

Vanligvis vil det være uklokt å legge vekt på en enkeltmåling. Men denne gang er det god grunn til å se nærmere på hva som skjer med landets største parti.

Hele regjeringsprosjektet fra 2005-2009 vil gå inn i historien som et godt prosjekt, men neppe 2009-2013. Det vil si - Jens kommer aldri i verden i mål:

Det er ikke gitt at kaptein Stoltenberg vet hvorfor, men skuta vandrer fra side til side, selv om farvannet er relativt smult. "Alle" ser det, unntatt Jens Stoltenberg.  Det han ikke har gjort regning med er at balasttankene på hver side er blitt marginalisert som følge av et dårlig valgresultat og gjentatte spark i sidene på såvel SV- som Sp-tanken.  Dette har gjort paradoksale ting med Stoltenbergs styringsfart. Regjeringsskipet er fortsatt like stort som før høstens valg, men balasttankene er ikke til å kjenne igjen. De er blitt for små og er sterkt skadet i hele strukturen.

Det har skjedd noe med skipet, og selv om kapteinen er den samme har han fått helt nye forutsetninger og det er han ikke klar over.

Det gjør ikke situasjonen for skipet bedre  at også lasten har forskjøvet seg. Stoltenbergs eget gods, LO og en stor del av partiets medlemmer har snakket kapteinen midt i mot så sterkt at det likner mytteri.

Og det er da passasjerene har fått nok og vil av.

Dette ber langt på vei forklaringen på dagens meningsmåling i VG. Men det er mer i vente.

Så lenge Stoltenberg hadde relativt selvsikre og fokuserte, ivrige regjeringskamerater i SV og Senterpartiet, måtte han justere sin kurs. Trepartiregjeringen hadde nok gnist og entusiasme til at folk flest ga dem ny tillit.  Selv om miljø- og klima, fattigdom, rusomsorg og skole var saker flertallsregjeringen måtte tåle juling for i valgkampen, klarte Stoltenberg å balansere seg frem mot en ny fireårsperiode.

Det velgerne ikke så var begynnelsen på slutten.

Det er den vi har sett nå: Med et sterkt svekket SV og Sp ved sin side har Arbeiderpartiet og Stoltenberg mistet balansen og turer ut i farvann uten kart og kompass. Stoltenberg ligner mer og mer en full førstereisgutt uten mor og far ved sin side.

Biodiesel-saken er et resultat av styringskåt stormannsgalskap, en offentlig maktmisbruk og politisk arroganse ingen har sett i moderne tid. Det kan diskuteres ut fra flere faglige vinklinger hvor viktig avgiften på biodiesel faktisk er for miljøet. Det kan til og med hende at førstegenerasjons biodiesel har flere miljøskadelige asptekter enn gevinster. Det er ikke poenget.

Men å avgiftsbelegge en symbolsak som til og med får industrielle konsekvenser, får LO til å bråke og får Arbeiderparti-folk i hopetall til å se rødt i kilometerlange leserbrevspalter - det er politisk dumskap. Mens trofaste tillitsvalgte landet rundt har måttet se blygt i bakken i konfrontasjon med sine naboer, idrettsvenner og kolleger på arbeidsplassen, har Stoltenberg i sin egen verden på brua tatt et jerngrep på roret og styrt avgiften igjennom. Jens har effektivt tatt knekken på siste rest av tillit folk måtte ha hatt  til ham som en miljøets mann.

For skarve 180 millioner avgiftskroner kunne Stoltenberg kjøpt seg holdninger og optimisme i hele folket på miljøområdet som hadde gjort unge miljøromantikere misunnelig.

Så får vi heller konstatere at både Sp og SV lot regjeringsiveren enda en gang seire over fornuften og stemte logrende for noe de var i mot.

Stoltenberg-regjeringen går på grunn før 2010 er historie. Skipet er ikke lenger mulig å styre.