Dette er del 5. De fire forrige postene om "Mitt nye, herlige liv" er en nøyaktig beskrivelse av hvordan det var, hva som skjedde, hvordan det ble og hva jeg gjorde. Nøyaktig. Sammen med det som kommer her, utgjør det løsningen. Med stor L.
Som sagt tidligere er jeg i dag pillefri. Men jeg er noe mye mer: Jeg er FRI! Og når man blir fri, betyr det at man ikke har vært fri. Gevinstene ved å slutte med benzodiazepiner eller andre ting man er avhengig av, spill, alkohol, amfetamin, gambling, heroin, shopping, hasj, LSD, overspising, for å nevne noen eksempler, er frihet fra en form for besettelse. En nesten altoppslukende, totalt frihetsberøvende tilstand. Som er ufattelig vanskelig å se for den som er rammet.
Derfor var det livsnødvendig å erkjenne at jeg var totalt maktesløs overfor benzodiazepinene og etterhvert alkohol. Det var det vanskeligste. Hæ? Maktesløs? På hvilken måte, om jeg fikk be? God jul igjen, liksom.
Men det var jo sannheten om meg selv! Jeg kunne ikke engang spise frokost før jeg tok piller. Jeg kunne ikke gå ut av døren før jeg var sikker på at pillene virket. Jeg kunne i alle fall ikke gå i butikken, kjøre bil før jeg var sikker på at jeg hadde nok beroligende innabords. Jeg måtte alltid ha piller tilgjengelig. På 25 år hendte det ikke en eneste gang at jeg "glemte" å ha piller tilgjengelig i lommeboka, i hanskerommet, i jakkelommen. Ikke en eneste gang! Dæsken for en prestasjon. På den annen side, dersom jeg hadde "glemt" piller og oppdaget det, ville jeg dødd. På flekken, der og da.
Avhengigheten, både den kjemiske og psykiske, tok fra meg absolutt all frihet. All bevegelsesfrihet. All livsfrihet (nytt ord, javel). Den tok fra meg friheten til å være i øyeblikket. Friheten til å velge.
Altså, åpenbart et behov for løsning. Å komme meg ut av avhengigheten, ut av min parallelle virkelighet og inn i den egentlige virkeligheten, den ekte virkeligheten, var avgjørende.
I hjernen har alle mennesker noe som kalles en dopaminkrets. Det er en sirkelbane der dopamin sørger for sirkulasjonen mellom tre hovedsentre i hjernen. Den går mellom pannelappen, midhjernen og "reptilhjernen" (ur-senteret). Dopaminkretsen, som er nøye beskrevet og røntgenfotografert av en lang rekke forskere, regulerer alle menneskers basisfunksjoner. Blant annet hukommelsen, vurderingsevne, behovsfølelser (sult, tørste, sex, frykt etc) intuisjon (magefølelsen), fornuften, læreevnen, empati, glede, sorg, kjærlighet. Dopaminkretsen bidrar til fri flyt av basisfunksjoner som gjør et menneske i stand til å leve et liv i mer eller mindre balanse. Er vi enige om at dette jeg her har beskrevet er forholdsvis viktige funksjoner? Ingen innsigelser så langt? Fint.
Inntak av benzodiazepiner over mer enn to-tre uker påfører dopaminkretsen forstyrrelser. Signalstoffene som regulerer vår måte å leve på forstyrres. Pillene griper konkret og kjemisk inn i de aller mest vitale hjernefunksjonene. Basisfunksjonene. Benzo og andre rusmidler forandrer personligheten. Når det er oppstått en avhengighet forandres en person ganske raskt, faktisk. Man ser det ikke selv. Men gjett om andre ser det. Nå snakker jeg ikke om at andre ser at man er "full". For det er en selvfølge. Det er det "usynlige" andre oppfatter. Personlighetsendringen. Og den er snikende, listig og gåtefull. Den er plent umulig å forstå uten at man faktisk vet at forandringen skyldes biokjemiske endringer i hjernen. En arm slutter å virke som den skal hvis enkeltdeler som sener eller muskler påføres en "forstyrrelse". Så også med hjernen. Men ingen kan se inn i en hjerne uten magnetrøntgen. De færreste virrer rundt med en MR-maskin på lomma. Hjernen får ingen ytre tegn på forstyrrelser slik som en arm etter et slag eller brudd.
Vi har altså med en ytre skadelig påvirkning (tabletter, andre stemningsregulerende stoffer og besettelser) å gjøre. Denne påvirkningen forstyrrer dopaminkretsen slik at man tenker annerledes, handler annerledes, oppfører seg annerledes, fungerer annerledes.
Fra å være sosial og reflekterende ble jeg isolert og innesluttet. Fra å bry meg om andre mennesker, rettet jeg alt fokus på meg selv - til tross for at det så annerledes ut for venner, familie og kolleger. Jeg tok i bruk en bråte masker for å glatte over, for å skjule. Jeg ble verdensmester i skuespill. En falskner, både for meg selv og andre. En glatt såpe, en det var håpløst å plassere, både for meg selv og andre. Fasaden ble sterk og ugjennomtrengelig. Ganske miserabelt. Men det var ikke noe vondt ment, det var ikke ment i det hele tatt. Det er poenget: Jeg visste ikke om det selv. Legene visste heller ikke hva som skjedde når de skrev ut resept etter resept. Derfor er de tilgitt. Jeg visste ikke hva pillene gjorde med meg. Derfor har jeg tilgitt meg selv.
Å komme ut av en kjemisk avhengighet er åpenbart enkelt (se posten om nedtrapping). Smertene er få og absolutt overkommelige. Men det er ikke nok. Det må på plass en bro. Fra en paralell virkelighet til den ekte virkeligheten. Fra en kjemisk virkelighet til ekte virkelighet. Det må på plass en personlighetsendring.
Denne personlighetsendringsprosessen kan ikke starte før nedtrappingen er fullført. Jeg var kjemisk ren i begynnelsen av april. Hovedarbeidet med personlighetsendringen gjorde jeg i april, mai og juni. Nedtrappingen tok litt over to måneder, personlighetsendringen tok tre. Men det var bare hovedtyngden av endringen. Prosessen må fortsette til min siste dag. Måtte det være lenge til. Å endre personlighet har nemlig en rekke fordeler og anbefales til mange, også folk som ikke har et avhengighetsproblem. Jeg nevner ingen navn!
Jeg måtte se meg selv i speilet tusen ganger. Jeg måtte granske meg selv. Ransake meg. Jeg måtte gå inn i hver eneste situasjon jeg hadde opplevd og se med lupe. Jeg var bitter på mange mennesker, jeg var redd, jeg var full av skam. Jeg måtte bli kvitt bitterhet, frykt og skam.
Jeg måtte se min egen oppførsel og min egen rolle i alle situasjoner som hadde gjort meg bitter, redd og skamfull. Jeg gikk konkret til verks, med penn og papir. Noterte støtt og stadig og var hele tiden på jakt etter mine egne feil i de situasjonene der jeg var overbevist om at det var andres som hadde påført meg noe vondt.
Hva fant jeg? Jeg fant at i over 90 prosent av tilfellene var det enten jeg som hadde handlet eller gjort feil. Min bitterhet, frykt og skam var uberettiget i nesten alle tilfellene. I de få unntakene der andre hadde gjort meg bitter og der det ikke var min skyld, kunne jeg se at vedkommende rett og slett ikke visste konsekvensene av sin handling. Det var lett å tilgi.
En bitter person er ikke lystelig selskap. Bitterheten er med over alt, og alle som utsettes for en bitter person må tåle en konstant strøm av negativ påvirkning. Bitterhet måtte bort. Ved å se på min egen bitterhet med nye, selvkritiske og granskende øyne, ble jeg kvitt bitterheten. Mens jeg var kjemisk forstyrret, var jeg ikke i stand, rent biologisk/fysisk, til å se min egen rolle. Jeg måtte tvinge meg selv til å se på meg selv på nytt for å se hva som faktisk hadde foregått.
Hvorfor var jeg redd? Hvorfor fikk jeg angst? Bitterhet, nag og skam forstyrrer den mentale balansen og skaper en usynlig grunnstemning av frykt som forsterkes av nesten enhver normal hendelse. En punktering på bilen, en omkjøring, en politikontroll, en kø ved kassaapparatene, en plutselig høy lyd, en forretningsavtale som går i vasken, en uventet gevinst - alt skapte mer frykt fordi jeg ikke klarte å forholde meg til disse situasjonene på grunn av at dopaminkretsen som regulerer basisfunksjonene til ethvert menneske var forstyrret. Benzodiazepinene skapte denne forstyrrelsen. Kall det gjerne en bivirkning, en paradoksal reaksjon, kall det hva du vil. Men slik var og er det med den saken. Pillene skapte raskt en personlighet preget av ulogisk frykt og jeg var overbevist om at den frykten og angsten skyldtes en grunnleggende angstsykdom som ikke lot seg behandle, bare lindre, av benzodiazepiner. Så feil kunne jeg ta.
Personlighetsendring er å gjenskape en mental balanse. Noen av skadene vil lege seg selv ved at dopaminkretsen slipper å kjempe mot virkestoffene i stemningsregulerende stoffer (eller forstyrrelsene ved ekstreme handlingsmønstre, overdrivelser; spill, gambling etc). Men: De basale funksjonene i et menneskes karakter som ydmykhet, takknemlighet, respekt og selvrespekt kan påvirkes. Det blir som å trene opp en skadet muskel, det må egeninnsats til.
Med andre ord, det var ikke nok å se på min egen fortid, granske den og finne ut nøyaktig og sant hva som hadde skjedd. Jeg måtte fortsette å se på min egen person i nåtid. Formålet var å trene opp igjen skadene jeg hadde fått. Handlet jeg for mye i egeninteresse? Tok jeg nok hensyn til andre? Var jeg snill og god eller hadde jeg vikarierende motiver for ditt eller datt? Var jeg oppriktig? Og, hva med relasjonene mine? Var de gode eller dårlige?
I de situasjoner jeg hadde handlet feil måtte jeg ta på meg jakken, gå ut døren, oppsøke vedkommende og forklare at jeg hadde reagert feil. Jeg måtte be om tilgivelse. Ved å gjøre dette fikk jeg på plass noe uventet: Sinnsro. Frykt, uro og skam forsvant som dugg for solen. Det er også frihet. Frihet fra fortiden, frihet fra nåtiden og frihet for frykt for hva fremtiden kan bringe. Ved å fjerne karakterbrister som er oppstått på grunn av utilsiktede virkninger av beroligende tabletter, kan jeg se fremtiden i møte med sinnsro. Alt dette skaper ærlighet. Jeg er hundre prosent ærlig overfor meg selv om andre. Det i seg selv fjernes masse frykt. Jeg trenger ikke lenger være opptatt av hva jeg skal si eller hva jeg har sagt. Så lenge det er sant og ærlig, kan jeg til enhver tid i enhver situasjon gå med senkede skuldre og et åpent sinn.
Å trappe ned og helt slutte med stemningsregulerende midler fjernet mesteparten av problemet. Personlighetsendringen fjernet resten og bygget opp et forsvar mot nye angrep på dopaminkretsen, altså pillebehov/alkoholsug. Det jeg i dag vet om meg selv, hvordan jeg tenker og handler, gjør at jeg ikke er i nærheten av å ha behov for å regulere personligheten min på kunstig, kjemisk måte. Jeg trenger ikke en pille for å roe meg ned. Jeg trenger ikke en drink for å få sove. Jeg trenger ikke å være beruset for å fungere i festlig lag. Sinnsro som følge av selvransakelse og handling er nok. Jeg trenger ikke likegladsprøyte før en operasjon. Men, jeg trenger noen å snakke med.
Jeg trenger å speile min oppførsel. Jeg trenger gode mennesker rundt meg. Jeg trenger fellesskap. Dette siste har jeg lyst til å snakke mer om senere. Men jeg må fortelle i hovedsak hvorfor dette er så viktig: Ved å ha et godt forhold til mennesker rundt seg vil man påvirke biologiske prosesser i hjernen. Ved å ha en god opplevelse sammen med et annet menneske vil dette sette i gang biokjemiske prosesser i hjernen som styrker en persons helse. Immunforsvaret blir styrket, man blir ikke bare sterkere mentalt men et godt fellesskap med andre mennesker er direkte sykdomsforebyggende ved at dette utløser kjemiske reaksjoner der det produseres proteiner og andre stoffer som hindrer somatiske sykdommer i å bryte ut. Er det ikke fantastisk?
Jeg har i tidligere poster fremhevet det faktum at jeg er lykkelig. Men hva er lykke? Hvordan kan jeg påstå at jeg er lykkelig, uten å fremlegge min definisjon av lykke? Ingen kan det. Derfor skal jeg fortelle, her og nå, hva jeg mener lykke er.
For meg er lykke en varig tilstand. Å oppnå lykke som noe varig og bestandig handler derfor ikke om euforiske øyeblikk eller rosa tilværelse. Lykke er en stille, rolig tilfredshet.
Kaos, nederlag, fortvilelse, skuespill, skam, frykt, bitterhet, angst, forvirring, håpløshet, mistillit, stress og egoisme er erstattet med sinnsro og en stille, rolig tilfredshet.
- Tom Arild Haugen
- Gjøvik, Norway
- Journalist, redaktør, kronikkforfatter, mediekommentator, 49.
27 kommentarer:
Takk for at du deler med oss!
Lykke er et veldig spennende begrep, og jeg twitret en artikkel om Brutto Nasjonal Lykke tidligere i dag (@padlofil).
Dette begrepet er jo både personlig, men jeg tror det kan brukes på samfunnsnivå også!
Veldig hyggelig at du har kommet inn i virkeligheten! Jeg lurer egentlig hvor de fleste befinner seg? I den fri eller ufrie virkeligheten? Det er ufattelig mange som er slave av ett eller annet, og det tjenes STORE penger på dette...
Tusen takk Tom Arild for denne siste biten. Hvor mange hjerter kan dette lette tro, ihvertfall min.. Gikk i mange år med skyldfølelse, var det min skyld det som hendte. Jeg VET i dag at det ikke var, men som familiemedlem led jeg også :)
Takk igjen, du er absolutt ett fantastisk menneske og håper at mange kan lære av deg :)
Flott innlegg igjen, Tom Arild! Synes avsnittet ditt om å oppsøke de personene du hadde kommet fram til du hadde handlet feil overfor, var så sant så sant. Du har helt rett, vet du. Å snakke om det og kanskje også få tilgivelse for det er å stikke hull på byllen og gi grunnlag for helbredelse.
Et godt ord sagt av en gammel vismann er "Remembering a wrong is like carrying a burden on the mind." ~Buddha Dette er også sant.
I mange år var jeg sint på mamma fordi hun hadde valgt å bli i forholdet til pappa som var alkoholiker med de konsekvensene det hadde for min oppvekst. Var i terapi en periode også. Den tok imidlertid slutt da jeg plutselig forsto at jeg selv kunne legge vekk sinnet mitt, se på situasjonen hun var i og rett og slett tenke at hun gjorde så godt hun kunne i den situasjonen hun var i. Resultatet var ikke bra for meg, men hva kunne jeg gjøre med det nå? INGENTING. Hva ville det hjelpe meg om hun fikk vite hvor trasig jeg hadde hatt det? INGENTING! Shit happens, la det hele fare. Herlig! Ble fri for de dumme og tunge tankene!
Har du hatt opplevelsen av at det kan bidra til sinnsro og lykke å legge bak seg urett som du mener andre har gjort mot deg?
Kampen mot pillene har munnet ut i mye livsvisdom, Tom Arild.
Dette var det godt å lese, og det var lærerikt.
Jeg vil særlig peke på to ting som jeg lærte av dette: For det første hvordan man skal kjenne igjen en avhengighet - og jeg har lest de tidligere artiklene dine og lært hvordan man blir kvitt pilleavhengigheten. For det andre at jeg som for tiden ikke er avhengig, likevel systematisk bør gjennomgå min egen personlighet, slik at jeg kan bli et bedre menneske for dem jeg lever sammen med, og for alle dem jeg møter på min vei.
Jeg er lykkelig. Det betyr likevel ikke at jeg ikke kan bli et bedre menneske for andre.
Takk for oppfordringen! Takk for lærdommen, Tom Arild.
Vennlig hilsen
Dag Kjetil
Lars: Takk for innspill og et veldig interessant perspektiv. Det er ufattelig mange som på en eller annen måte er ufri og lever et liv preget av tvang. Senest i dag lørdag leste jeg om en doktorand (Aftp) som gjennom et studie av ca 1000 personer (repr utv) har funnet at grensen mellom fritidssysler som er tvangsmessige eller frivillige er hårfin - noe som påfallende ofte ender opp i at mange svarer at de er ulykkelige ved at de driver med sin favoritthobby. Forskeren har også funnet at mange av uforklarlige grunner har en tendens til å bli avhengig av sin hobby. Nettopp dette funnet understreker det jeg skriver om biologisk/kjemisk avhngighet: Noen er åpenbart født med anlegg for å bli påført eller påføre seg en eller annen fom for avhngighet. Du har rett i at mange utnytter dette kommersielt.
LivS: Takk! Godt å høre...
Anonym: Flott eksempel med din mor. Det er nøyaktig slik det virker, dersom man er VILLIG til å se på sin egen bitterhet og eget sinne - og å kunne forstå disse følelsene helt konkret, slik du så fint beskriver. Å se at andre mennesker har ufrivillig "vært slem" er å løfte mange kilo fra egne skuldre. Vi kjenner jo dette fra kristendommen: "Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør". Tror i alle fall det er fra bibelen?
Tom Egeland: Takk for hyggelig attest - igjen!
Dag Kjetil: Det var kloke ord fra en klok mann! Takk for gode kommentarer nå og tidligere.
Det er utrolig hvor godt du klarer å beskrive den lange reisen. Og er stadig søkk imponert over at du kom fram til målet. Men, lykke sier, du, ja, hva er det? Lykke er å mestre, er det noe som heter. De alvorlige fjesene til kulturskolebarn som opptrer stråler ikke av smil, men de er lykkelige. Fordi de mestrer.
Takk for at du deler din innsikt, det står ikke minst enorm respekt av den selvinnsikten du har skaffet deg og deler med oss. Mye å lære for oss alle uansett om man har avhengighetsproblemer eller ikke.
Jeg har altså fulgt med og lest dine utfordringer til meg som politiker. Tenker på dem.:)
Hilde-Gunn: Takk for innspill! Du har rett i at mestring gir lykkefølelse som kan ses og oppleves, særlig når det gjelder barn. Mestringerfaringer hos barn er faktisk livsnødvendige for vekst, ikke bare mentalt, også fysisk: Ved mestring produserer barn en større mengde kjemiske stoffer som i sin tur frigjør proteiner som omsettes i vekstceller. Finurlig! Det fysiologiske har større innflytelse av vår mentale helse enn tidligere antatt, viser ny forskning. Det nye er at man har påvist disse mekanismne og dokumentert dem. Dette er helt nytt, jeg var senest mandag til onsdag på et seminar om emnet, ledet av psykiater og ekspert på ruspsykologi, J. Sunder Halvorsen.
For meg er altså lykke en mer bestandig tilstand, et resultat av en indre reise hvis formål var å rydde i paradoksale følelser. Resultatet er en grunnfølelse (lykke) - en stille, rolig tilfredshet.
Erna Solberg: Jeg er imponert over at "lille meg" får din oppmerksomhet på denne måten, enda en gang. Mitt hovedbudskap til deg er som følger:
Behandling av alle typer avhengige mennesker i Norge er stort sett symptombehandling og "tørrlegging". Helseforetakene legger i for liten grad vekt på grundig forskning utført av de klinikkene i landet som faktisk har lagt ned stor innsats for å dokumentere sin behandling.
Det er bevist utover enhver rimelig tvil at avhengige rusmisbrukere trenger en systematisk gjennomgang av sin ruspåførte personlighet, et arbeid som utføres ved hjelp av forelesninger, gruppeterapi, meditsjon og en-til-en-terapi. Dette gjøres blant annet ved Valdresklinikken, den klinikken i landet som har best resultater og fått godkjent sin forskning og med det fått godtgjort at 66 prosent av alle deres pasienter de siste 20 årene er rusfrie fem år etter utkriving! Det er svært høyt tall. Det er uten sammenligning best i landet. Men hva gjør helsefortakene? Ta en titt på Helse Sør-østs liste over kjøpte døgnplasser fra i sommer. Under 10 prosent går til behanlingplasser, over 90 går til oppbevaringplasser!
Det er en skandale og et helvete for alle dem som ikke får adekvat bhandling for sin sykdom. I øyeblikket venter nær 5000 i kø for behandling. Noen få av disse får behandling, de aller fleste får oppbevaring.
"Hjelpeapparatet" er et kapittel for seg. Også her behandles symptomene, ikke problemet. En person som bruker 1000 kroner i døgnet på å ivareta sin avhengighet til rus, kan på en måte vanskelig betale husleie, klær, mat og strøm. Ved at "samfunnet" betaler disse basisutgiftene, opprettholdes denne personens mulighet til fortsatt å ruse seg.
Det er for så vidt greit, slik må det være når personen ikke kan tilbys bhanling! Det er forferdelig for den avhengige, forferdelig for samfunnet.
Tusen takk for en gripende og lærerik serie blogginnlegg. Jeg tror du har gitt mange mye å tenke over.
Takk for at du har delt dette. Det er gripende og lærerikt, og jeg er veldig glad på dine vegne at du kom deg ut av det.
Hei!
jeg tar med meg dine innspill. jeg mener vi i ikke har et styringssystem for helsevesen som er fokusert på behandlingsresultater .Det er bygget opp for å styre den somatiske operer og ferdig med pasienten.
Samtidig er mange i helsesektoren redd for å bli målt på kvalitet og resultat og hevder det ikke er mulig å måle resultat irus og psykriatri. Jeg har som målsetting at vi får kvalitets og resultatvurderinger med åpenhet. Først da finner vi de gode behandlingsformene.
Hei Tom Arild. Er så "feig" at jeg skriver anonymt, skyldes jobben min.
Jeg har også slitt med alkohol, og det begynnte tidlig. Hvorfor osv. kan jeg sikkert skrive mye om, men jeg hopper over det, synes ikke det er så interessant.
Alkohol ble tidlig høydepunktet i uken, og forbruket utviklet seg raskt i feil retning, og det utviklet seg etterhvert til et kjempeproblem. Akkurat som du beskriver var det vel andre som så det først.
Kunne også ha skrevet mye om det, men det var ille, kunne gå på fylla i ukesvis.
Fikk kniven på strupen, dvs. bli kastet ut av skolen eller gjør noe med problemet, og gikk med på å dra på behandling etter Minnesota-modellen.
Må bare fortelle at før jeg dro på behandling etter Minnesota-modellen var jeg innom PUT (Psykiatrisk Ungdoms Tjeneste) endel ganger. Tanken var sikkert god den, men det var så lite "trøkk" i den behandlingen at det hjalp ingenting.
Året var 1991, jeg visste ingenting om forskjellige teorier rundt misbruk, så det var helt tilfeldig at det var Minnesota-modellen som ble valgt.
Litt kort fortalt vil jeg påstå at Minnesota-modellen baserer seg på AA's (Anonyme Alkoholikere) 12 trinn og 12 tradisjoner. I motsetning til AA som er gratis er Minnesotamodellen kommersiell. Det betyr at behandlingen skal ta 28 dager, du må betale for det, ettervernet er AA møter resten av livet. Vet ikke hvordan det er nå, men da var det lite empati i behandlingen. I ettertid ser jeg at det var en effektiv form for hjernevasking. Det var tøffe metoder som ble brukt for å bryte ned det som av AA blir kallt benektelse. Det var mye gruppeterapi det gikk på, meget effektivt når du har en terapeut i gruppa som vet hva han driver med.
Er kanskje mange som rynker på nesen når jeg sier det var hjernevasking og tøffe metoder som ble brukt, men fordelen med det er faktisk at sjansen for å slutte å drikke/ta piller osv. er mye bedre når man utsettes for et stort press. (Dette er ingen fagartikkel så jeg kan ikke vise til statistikk osv., er kun min erfaring) Altså gevinsten var at jeg ble edru, noe jeg vil si er en svært viktig og bra gevinst.
Det jeg nå i ettertid ser som ulemper er at jeg ble servert absolutte sannheter som jeg i ettertid har stillt spørsmålstegn med og kommet fram til at dette stemmer ikke.
Var og er det etisk riktig? AA's teorier er fra 30 tallet og har ikke forandret seg stort siden den gangen.
Jeg kan godt diskutere AA's teorier, men ikke nå :-)
Etter behandlingen hadde jeg sannheten og svaret. Jeg gikk på AA møter, livet var enkelt og greit.
Etterhvert begynnte jeg å bli lei av AA's svar og løsninger rundt rus. Jeg visste stort sett hva hver enkelt ville si fordi det er slik det snakkes i AA. Enhver tanke utenom det som er "lovlig" å si ble betraktet som benektelse og beviste at den som sa det ikke hadde noe særlig edruskap, og kanskje ville sprekke snart.
BLE FOR LANGT, MÅ AVBRYTE HER OG FORTSETTE UNDER NESTE KOMMENTAR.
DEL 2
I 2005 fullførte jeg videreutdannelsen som Psykiatrisk Sykepleier og skrev i den forbindelse en hovedoppgave der jeg tok for meg 2 forskjellige teorier rundt rusmisbruk. Den ene teorien var AA's 12 trinnsprogram, også kallt sykdomsmodellen, og den andre teorien går ut på at rusmisbruk er uønsket adferd som kan forandres. Metodene som brukes er forskjellige, AA bruker begreper som alkoholisme sykdom og benektelse, og det eneste som hjelper er at AA gruppa (evt. behandleren når det er snakk om komersiell behandling)bryter ned benektelsen.
Mens når vi snakker om uønsket adferd vil behandleren igjennom refleksjoner (1 til 1, eller gruppeterapi)snakke seg fram til en løsning og en vei ut av problemet.
Det er fordeler og ulemper ved begge modellene. Innen norsk helsevesen er det flere varianter av uønsket adferds teorien som brukes. Noe av kritikken min imot den modellen er at den er avhengig av det offentlige for å fungere. Jeg tror at en alkoholiker (om jeg skal bruke det begrepet) ofte kan føle seg mindre forstått, kanskje litt mindreverdig i møte med en psykolog,lege,sykepleier, sosionom osv. Min erfaring er også at trøkket som skal til for å forandre livsstil ikke er stort nok. Vi i helsevesnet kan nok av og til være for "snille", pakke inn ordene for mye, ikke presse på nok osv. for å skape forandring.
Der mener jeg AA har en stor fordel. Du møter likesinnede, ingen ikke alkoholikere går på AA møter, og innen Minnesota-modellen er det bare tørrlagte alkoholikere som jobber.Det er et stort gruppepress. Du får nye edrue venner og kan skifte omgangskrets noe jeg tror er veldig viktig om man skal slutte å ruse seg.
Ulempene da? "Sannheter" som egentlig ikke er sannheter, standardsvar på de fleste spørsmål rundt rus, ikke toleranse for å tenke anderledes, stemplet som syk (jeg tror ikke det er noen sykdom) og må være rusfri resten av livet. Ifølge Hans Olav Fekjær er det ikke en absolutt sannhet at en som har drukket for mye engang i livet må være avholds resten av livet for å unngå å bli gal eller dø for ung som AA sier.
Vel, ble kanskje litt kaotisk dette, men diskuterer gjerne videre. Har prøvd å diskutert dette med AA folk og har møtt et raseri som jeg ikke ofte møter. Dette er m.a.o. ikke lovlig tankegang :-)
Til slutt vil jeg nevne at jeg etter ca. 15 år bestemmte meg for å av og til drikke litt vin eller øl, og det har i 4 år nå gått helt utmerket (kanskje snakk om 2 ganger i året). Jeg havner ikke på fylla slik AA sier jeg garantert vil gjøre. Men det er klart, jeg er forsiktig og vet jeg har med sterke krefter å gjøre. (Tror ikke jeg vil anbefalle det for noen før de har et langt og trygt edruskap bak seg, og kanskje går det ikke da heller.)
Takk, Arild for at du deler med oss og gir oss enda mer kunnskap :-)
Lyst til å svare Anonym. Du har helt rett i at det finnes flere som kan gjenoppta en måteholdent forbruk av alkohol, selv om de tidligere har vært avhengighet av alkohol. Men, det er som regel ganske få som klarer dette over tid. Jeg har som prinsipp i min jobb (jobber i rusomsorgen) å ikke gå inn i diskutere om den ene eller andre behandlingsmodellen er den beste, derfor vil jeg ikke kommentere AA. De passer for noen og andre tiltak passer for andre. Det er veldig mange veier inn i avhengighet og utrolig mange veier ut. Det aller viktigste som helsevesen, kommuner etc kan bidra med er å sikre alle et tilbud, men mest av alt en god oppfølging og rehabilitering etter endt behandling og på veien videre. Det er nettopp her det svikter for rusavhengige i dag. Jeg har møtt mange rusavhengige som alle sitter med samme erfaring - det var etter endt behandling den store jobben startet. De som har lykkes best har hatt en eller flere mennesker eller tiltak som har hjulpet de tilbake til samfunnet, slik at de kan tåle å stå i de problemene som kanskje nettopp var grunnen til at avhengigheten startet. Idag "reparerer" vi for det meste innenfor rusomsorgen. Det er lite fokus på og stor mangel på tiltak (og penger) for å hjelpe folk med den sosiale biten knyttet til avhengigheten. Det håper jeg snart politikerne velger å se og satse på.
Erna Solberg: Oppklarende om valg av behandlingsmodell som også Anonym drøfter (under). Jeg er ganske sikker på at myndighetene i lang tid har hatt rett i at å velge behandlingsmodell er vanskelig fordi det har manglet dokumentasjon (her holder jeg psykiatri unna).
Jeg vet at blant andre Alfa og Valdresklinikken driver forskning som over tid har gitt gode verktøy for å dokumentere behandlingen. Dette er forskning som helsmyndighetene (Helse Sør-Øst) endelig har godkjent og stemplet troverdig fordi forskningskriteriene har tilfredsstilt standarder som brukes i forskning generelt.
Ved Valdresklinikken har de fått utført forskning av sin behanlingsmodell siden 1991. Hele tiden har de undersøkt utskrevne pasienters medisinske journaler (og fått utført intervjuer). Fem år etter endt behandling er 66 prosent av pasientene fortsatt rusfrie (alkohol, narkotika, piller).
Med andre ord, både dere politikere og helsemyndighetene/foretakene har forskningsmateriale å ta stilling til, som helt konkret viser effekten av behanlingformene som i dag benyttes, enten det er via frivillige (Frelsesarmeen, Evangeliesenteret etc), statlige eller private institusjoner (Valdresklinikken etc).
Dere og beslutningstakerne innenfor helsevesenet kan stille krav om å få se de forskjellige klinikkenes forskning, og på bakgrunn av de konkrete resultatene finne ut hva dere mener er akseptable resultater - for så å bidra til å videreutvikle den beste behandlingsformen ved bruk av statlige midler - i stdet for å pløye hundrevis av millioner inn på feil sted til fil tid (oppbvaringsplasser, rehabilitering FØR behandling etc).
Personlig er jeg imponert over tallene fra Valdresklinikken. 66 prosent "helbredelse")som er fortsatt varig rusfrihet etter fem år) er for svært avhengige mennesker rett og slett oppsiktsvekkende høyt. Gjennomsnittlig behandlingstid (innleggelse) er ca 10 uker!
Det bringer meg rett over til Anonym:
Interessant historie. Jeg skal heller ikke diskutere behandlingsform utover å vise til svaret til Erna Solberg (over). Valdresklinikken er en klinikk som baserer sin behandling på 12-trinnsmodellen. Det er imidlertid IKKE en 12-trinnsklinikk! For de finnes ikke.
Noen kjappe søk på Google forteller at AA-fellesskapet besøkes av ca 10 millioner unige "brukere" daglig, året rundt, verden over. Det som er mer interessant er at AAs 12-trinnsmodell og program brukes verden over på 182 forskjellige avhengigheter!
Senest forrige søndag leste jeg en bredt anlagt reportasje i VG om Overeating Anonymius (OA) i Norge, de bruker de tolv trinnene for å komme seg ut av sin spiseforstyrrelse.
Når det gjelder dette med om det er mulig å drikke "kontrollert" som du gjør, viser forskning at de som har en biologisk/arvelig avhengighet ikke kan klare dette uten at det går galt. AA anbefaler ingen å ta sjansen på at de ikke er blant de presdisponerte. Det kan virke som om du ikke får et Pang! når du tar et par glass og slik er det sikkert for noen. Og det "trøkket" du etterlyser i helsevesenet forstår jeg godt, men jeg tror ikke det er det avgjørende.
Anne-Karin Kolstad: Veldig interessant å få belyst dette innenfra rusomsorgen. Forstår jeg deg rett når du mener at de få som får behandling ikke følges godt nok opp når de skrives ut som rusfrie?
I så fall er jeg ikke overrasket: Mesteparten av pengene går jo til å opprettholde rusavhengiges rusing! Staten og kommunene opptrer som "muliggjørere" over en lav sko, nesten bokstavelig talt. Jeg har en god venn som er sosionom. Han var "tung" alkoholiker, fikk behandling og fikk via mange "omveier" ganske raskt en sosionomutdannelse. Han fikk jobb ved et sosialkontor i Oslo. Etter to år sa han opp jobben sin. Fordi han fikk dype, personlige samvittighetskvaler. Han så tydeligere og tydeligere at han hver dag opprettholdt mange menneskers rusing ved å gi dem økonomisk hjelp og annen bistand, slik loven sier, men hva førte det til? JO: De det gjaldt ble bare sykere og sykere, konsekvensene av rusingen ble større og større! Alle tapte på det: Felleskassa gikk til å gjøre verden til et enda større helvete for de rusavhengige, deres familier og andre relasjoner. I stedet for å hjelpe dem, ble det å muliggjøre enda verre konsekvenser.
Jeg er i prinsippet mot Legemiddelassistert Rusbehandling (LAR). Men innser at i mangel på adekvat behandling kan det for noen få fungere å få metadon eller subutex og at det kan være konsekvensdempende. Er det noen som vet om det finnes tilgjengelig norsk forskning på LAR? Hvor mange blir rusfrie?
Min kjepphest er: Rusavhengige har rett til (pasientrettighetsloven) behandling. Da må behandlingsklinikkene som fungerer dyrkes og utbygges. Så kan Staten stille opp med sine leilighter, sin jobbtrening og annen økonomisk støtte, ETTER at behanling er gjennomført! IKKE før!
En god venn sa det slik: I rusomsorgen gjelder det å komme for sent så tidlig som mulig. Øk konsekvensene i stedet for å dempe dem.
Jeg mener han fortjener 10 poeng.
Hei, anonym igjen :-)
Du bruker ordene "Biologisk/arvelig avhengighet", er litt usikker på om det finnes noe sånnt? I boka Rus av Fekjær (anbefalles) mener jeg å huske at Fekjær skriver at det aldri har blitt bevist at det finnes noe sånnt gen, eller hva vi skal kalle det.
Nå har jeg ikke noe faglitteratur foran meg, men alkoholiker og sykdom ble først brukt av grunnleggerne av AA på 30 tallet, og etter det jeg har forstått har det aldri blitt bevist at det finnes noe sånnt.
Hva med å kalle det: Problematisk adferd?
Men jeg vet at sykdomsbegrepet er vanlig bl.a. i USA. I en verdenskongress i USA om rus og avhengighet begynte enkelte land å diskutere om det var en sykdom eller ikke. Diskusjonen ble brått avbrutt fordi forskere i USA må kalle det en sykdom, ellers får de ikke støtte til forskningen.
Må tilføye noe rundt forrige innlegget mitt. Virker kanskje som kverulering, men jeg tror jeg belyser noe svært viktig i rusomsorgen, nemlig at forskjellige grupperinger bruker forskjellig språk og har fundamentale forskjellige oppfatninger om hva problemet består i og hvordan vi skal gripe det an. Resultatet er at behandling og tankegang spriker i alle retninger.
På sykehuset der jeg jobber vet knapt folk hva AA står for, og snakker jeg om 12 trinns arbeid ser de bare rart på meg.
I AA der jeg også er kjent fnyser mange foraktelig bare jeg nevner psykologer, leger, sykepleiere osv., de vet da ikke noe om alkoholikerens problem.
Og om jeg nevner Fanny Duckert i AA og hennes teorier om kontrollert drikking, hjelpe meg, da starter bråket.
Skulle ønske at det hadde vært mulig å bygge en felles plattform for å diskutere problemet. Jeg tror nemlig at jeg peker på noe meget viktig når det gjelder behandling i Norge her, nemlig mangel på samarbeid og forståelse.
Resultatet kan godt bli at det er mange veier til Rom, men slik det fungerer nå snakker vi og samarbeider vi for dårlig, og behandlingen sett under ett i Norge blir for dårlig.
Må kommentere det du skriver om muliggjøring og at staten er med på å opprettholde ødeleggende rusmisbruk via å tilrettelegge. Er mye enig i det du skriver, og ja i mange tilfeller er det akkurat det staten gjør.
Men, bildet er ikke så enkelt. Det finnes dem som har så store problemer at målet ikke må være å få dem rusfrie, men faktisk hjelpe dem å overleve enda en vinter. I Norge har vi heldigvis et slikt system at vi ikke bare lar dem dø, men hjelper til med det aller nødvendigste.
Så har vi gruppen som jeg mener har det aller værst, nemlig dem med dobbeldiagnose (dvs. alvorlig sinnslidelse og alvorlig rusproblem). De har ingen mulighet til å nyttegjøre seg behandlingen på f.eks. Valdresklinikken.
Hei Tom Arild Haugen!
Det er en sterk historie du forteller. Jeg kjenner meg så godt igjen. Hvis du har klart det, burde jeg også..
Jeg fulgte med på debatten i Aftenposten i dag. Jeg var tildels kritisk til generaliseringer her.
Når jeg nå har lest bloggen din har jeg endret oppfatning. Du vet så absolutt hva du snakker om.
Jeg vil så gjerne prøve det samme. Det tror jeg skal forsøke. Men hvis man mislykkes, blir vel nederlaget enda større.
Du har vært tøff. Du har klart det.
hilsen Rune
Hei, Rune, beklager sent svar: Jeg tror du vil bli overrasket over hvor godt det vil føles i nedtrapping. Bruk god tid, skaff deg støtte, enten via dps eller noen nære. Og ikke rør alkohol før evt lenge ETTER nedtrapping. Sett pris på og forstørr de positive følelsene som vil komme. Lykke til!
Er tilfriskning etter AAs 12-trinns program hjernevasking? Jeg ser i noen av innleggene at enkelte mener så. Om denne metoden er hjernevasking, skal jeg ikke uttale meg om. Men at avhengighet av alkohol, piller og narkotika fører til en mental, kjemisk hjernevasking, er det i alle fall liten tvil om. I tillegg kommer en rekke kroppslige plager og sykdommer. Slik rusavhengighet gjør at den som er rammet, ikke evner og ikke orker å forholde seg til virkeligheten på virkelighetens egne premisser. Tom Arild haugen skriver at den personlige selvransakelsen som han har gått igjennom, har gjort ham rusfri og i tillegg gitt ham en personlighetsendring og en sinnsro som gjør ham i stand til å ha et godt forhold til seg selv og til mennesker rundt ham. Kjempeflott. Slik selvransakelse er for øvrig også en viktig del av AAs 12-trinns program.
Mange har lest eller sett Holbergs tragikomiske Jeppe på Berget. Flere steder i dette skuespillet blir det stilt spørsmål om hvorfor Jeppe drikker. Svarene er flere: Jeppe blir slått av kona si fordi han drikker og ikke får unnagjort daglige gjøremål. Han latterliggjøres av bygdens innbyggere fordi kona hans er utro, og han flås av skatter av ridefogden. Likevel: Når Jeppe våkner opp i baronens seng i et narrespill som blir iscenesatt for at baronen skal kunne fornøye seg på den alkoholiserte bondens bekostning, velger Jeppe å drikke igjen, og han blir snydens full som han alltid blir når han har tilgang på alkohol. Baronens tjenere greier å innbille ham om at han er en rik baron med ubegrenset makt som ikke har et uutholdelig liv med en slem kone som slår og er utro og en skattefogd som legger tyngende skatter på ham. Men fordi Jeppes alkoholiserte sinn og kropp i bakrusen higer etter alkohol også når han er gjort til baron, starter han å drikke på nytt. Jeppe drikker nemlig først og fremst fordi han er alkoholiker, det vi si at han har utviklet fysiologiske abstinenser og en mental besettelse for å ruse seg på alkohol. Hans (innbilte) nye og fundamentalt endrede høysosiale status som baron hindrer ikke at alkoholsuget sender ham inn i en ny fyll. Og denne tørsten etter alkohol fører ham tilbake til den virkeligheten han drakk seg bort fra før han endte på en møkkadynge der baronen og hans menn fant ham.
Jeg kjenner flere alkoholikere som tilhører AA-fellesskapet, og som i et titalls år har vært promillefrie og som er hyggelige, oppegående mennesker. Dersom de har fått er bedre liv med seg selv og andre på grunn av AA-hjernevasking, så er nok en slik hjernevasking å foretrekke framfor hjernevasking skapt av aktiv rusavhengighet.
Odd Juven
Hei jeg er en nå 29 år gammel gutt som har slitt med angst siden jeg var liten. Jeg var vel 9 år første gang jeg fikk panikk anfall. Jeg var alltid aktiv og elsket sport å ting som gikk unna. Jeg begynte å drikke sent som følge av idretten holdt meg gående. Men så eskalerte drikkingen å idretten ble det mindre av. For jeg gikk inn i en dyp depresjon da jeg var rundt 17-18 da jeg kjønte livet ikke dreide seg om voksene mennsker alltid. Jeg synes det du skriver om å ha folk rundt seg, gode mennsker man kan snakke med er alt. Jeg hadde vel drukket stort sett hver dag i 3-4 år da jeg kontaktet lege. I samråd med en veninne. Jeg fikk da først sobril som du sier du trappet ned fra diazeparm med. 25 mg ganger 3. Jeg har trodd jeg skal dø som du sier å lo litt inni meg da jeg leste mye av det du har skrevet. For jeg har søkt mye på medesiner åssen man skal trappe ned osv. Folk skrive så mye rart, å jeg fikk nesten panikk angst av å lete rundt. For i følge mange skulle jeg allerede vært dø. Men jeg lever jo enda. Jeg har spist mye valium også. Å det var seff fantastisk de første gangene. En fri dag. Men etter i sommer har jeg spist lite piller. Jeg har ikke hatt direkte panikk angst de 3,5 årene etter jeg sluttet å drikke og spiste heller valium og sobril. Å det er vel mer enn tja 1,5 -2år siden jeg spiste valium. Men jeg vet ikke om grunnen til at jeg fikk panikk anfall var pga jeg trappet ned for fort. Jeg har aldri likt piller. Jeg har aldri vært forelsket i dem. Men hatet dem, å derfor brukte jeg alkahol fremfor å tørre og ta det som var livsfarlig. Men som jeg nå vet er både piller, alkahol å bare tenke livsfarlig. :P Jeg kjenner igjen det som du sier, jeg er blitt veldig innesluttet. Ikke like fremtredene som før. Å mer innesluttet reflektert enn utadvent reflektert om du forstod det eller kan lese hva jeg mener. Jeg fikk som sagt panikk anfall på toalettet 13 august i år da jeg hadde slitt hele natten med å sove for vi skulle i bryllup til min svigersøster. Jeg å kjæresten altså. Jeg spydde, fikk diare å lå i to timer å klarte ikke at damen rørte meg bikkjen var nær meg for jeg var sikker på at nå fikk jeg slag eller hjertestans eller holdt på å bli gal. Det var det jævligste jeg har følt. Men jeg lever jo enda. Jeg fikk flere annfall etterpå og var tilbake på schratch. Turde ikke ta sobriler for trodde jeg kunne dø av de. Turde så vidt drikke vann. Men no spiser jeg mellom 3-5 25 mg om dagen. Å jeg vil virkelig av dem. Å jeg vil virkelig snakke med en som vet hva angst er. For jeg sprakk forrgie uke og drakk en uke i strekk. Holdt på og miste damen. Har begynt å spille å alt kom liksom tilbake når angsten kom. Jeg føler ikke sobrilene hjelper meg mot angsten. Men den gjør jo det for jeg bryter ikke ut i panikk. Men jeg tenker det samme og føler det samme. Bare at jeg ikke går beserk. Jeg bare svetter litt. Du kan sammenligne det med at jeg føler jeg har jogget 300 m i stede for skikkelig panikk som du har løpt 2 km alt du kan. Men alikevel så forstår jeg ikke åssen du klarte å komme så fort av dem. Å skulle ønske du kunne hjelpe meg av hele mitt hjerte. For jeg vil ikke gå på medesiner. Vil bare bli normal igjen. Å angst for angsten og det som du sier ikke tør å gå ut før du vet om pillen virker. å du ikke tror den virker så for å safe hiver i deg en til. Det er et jævlig liv. Å ikke sette pris på noen ting fordi man lever i helvete. Tror man. Send en mail til meg visst du vil hjelpe meg :) Mail adressen min er Hjelpestikker7@live.no Merk den med Sol :) Så vi kan fokusere på noe positivt med engang. Mvh en som etter langt om lenger fant noe inspirerende og rørende skrevet.
Legg inn en kommentar