De fleste lar seg fjetre av den øredøvende stillheten som møter en etter noen timers biltur opp til fjells. De store snømengdene fanger opp og demper de få lydene som er der.
De store snømengdene her nede i lavlandet gir samme effekt. En sjeldent kald og snørik vinter har lydisolert bygdene. Det eneste som høres fra tid til annen er fortvilte skrik. Måkeskrik. Men det er ikke en måke å se:
Det er folk om desperat forsøker å holde snøen unna gardsplassene som bryter stillheten. Disse måkeskrikene, altså lett forbaskete rop i utmattelse og desperasjon, har lenge vært god underholdning på de daglige turene i lunsjpausen.
Nå er imidlertid den lange vinteren over. Mannfolkene som bare for noen få dager siden hørtes ut som en flokk hissige måker, stusser smilende hjørner og kanter langs de to meter høye måkekantene fra veien og inn til inngangsdør og garasje. Noen sitter inntil veggen med en kopp kaffe i hånden og myser mot det sterke sollyset.
Våren er i gang. Den grå, tunge massen er blitt vakre kulisser, den forhatte snøen er blitt riktig så vakker. Skiturene de siste dagene er plutselig blitt turer, ikke bare en kamp for å ta seg fra A til B. Over alle jorder, ned skråninger og opp de bratteste bakker er det nylagde spor. Solen skinner fra alle kanter og varmer blek hud.
Årets vår kommer til å bli en av tidenes fineste. Masse snø skal smelte de neste to månedene. Bikkja og jeg skal følge nøye med, hver dag. Sammen med iphonen som jeg tar bildene med.
Dråpen får siste ord. Den første skal ikke bli den siste!
