Naturens siste ablegøyer

Høstens siste fase er natur i sakte, frossen og stiv ro.

Den samler sine siste krefter og søker ly for vinteren.

Likevel er fargeprakt og kraft naturens siste pek til de kalde luftmassene. I stedet for å brune og kapitulere, tilpasser den seg på naturens egne premisser. Å leve livet på livets premisser er noe naturen viser vei til.

Og der fargene må gi tapt, viser naturen sin kunst.

Den krøller seg. Den lager de herligste ablegøyer.

Til slutt overraskes jeg av en fargeprakt

som om våren er rett rundt hjørnet.

Min venn, naturen.

Journalistikk og søppel

Den famøse forsiden til papir-Dagbladet torsdag (på bloggposten her) og den såkalte "beklagelsen" på fagbladet Journalisten.no samme dag sier mye om hva som er galt med landets nest største tabloidavis. Men det spørs om ikke "Trikketuren fra helvete" på db.no forleden sier enda mer.

Det er tidlig søndag formiddag og jeg starter forventningsfullt min nyhetsrunde på nettet. Dagbladet er andrevalget, etter VG.

En sak, som er oppdatert samme morgen litt før 09.00, fanger interesse.

Et par minutter senere stirrer jeg apatisk ut i luften, jeg leser en gang til, men tror det ikke er sant. En stolt, stor norsk avis slenger dritt i fleisen på meg. Tusenvis av mennesker leser det samme som meg. Det er så dårlig. Det er så elendig, og siden det er Dagbladet som gir meg det må jeg jo kalle det journalistikk? Men det nekter jeg. Det er søppel, servert på et av landets mest besøkte nettsteder for en målgruppe som er i stand til å lese.

Jeg skal forklare hvorfor det er søppel.

"Trikketuren fra helvete".

Jeg oppdaterer siden på nytt. Det kan ikke være sant. Men jo. "Trikketuren fra helvete" er der fortsatt. Tankene går tilbake til min "ungdom" som journalist og frilanser. Jeg var 19 da jeg hadde min første artikkel på trykk i VG. Det var ikke lett. Etter måneder med avslag, slapp jeg gjennom "nåløyet". Jeg var godkjent. Opptaksprøven var bestått. Jeg fikk Oppland og Hedemark som nedslagsfelt "alene". Skjedde det noe i disse to fylkene som VGs egne folk enten ikke rakk eller kunne dekke, ringte de meg.

Hvert eneste oppdrag ute i felten var som en eksamen. Jeg visste hvilke ledd min artikkel skulle passere før pressa startet. Som frilanser måtte jeg levere på øverste nivå. Det var minst fem "ledd" der hvert ord og hver formulering ble gransket. Hver vinkling sjekket, hver detalj underlagt sannsynlighetsberegning og hver kilde ble vurdert, i tillegg til mine egne kvalitetssikringsrutiner og krav til etterrettelighet.

VG fikk mye kjeft men ble likevel større og større. Folk leste VG. Folk stolte på VG. "Det sto i VG!" var et kvalitetsstempel, enhver diskusjon ble avsluttet hvis du sa "det sto i VG!". Mange forsøkte å snakke negativt om VG, men ingen lyktes. Det var umulig "å ta" VG. Kvalitetsmuren holdt stand mot alt og alle.

Derfor var jeg veldig stolt over å jobbe for VG. Å se min egen byline i landets største avis var stort, fordi jeg var stolt over å levere artikler og bilder inn i et produkt med en ledelse som til de grader skjønte at kvalitet kombinert med design var nøkkelen til lesernes hjerter.

Jeg minner om at dette var rundt 1980. 29 år er gått. Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å utføre kvalitetssikrking raskere og mer nøyaktig. Det er liksom ganske retro å snakke om ordlister i Word i 2009. For 29 år siden leverte jeg manus til VG på papir, gjerne sendt over fax.

Så hva vippet meg av pinnen denne lørdagsformiddagen høsten 2009? Jeg har kopiert og limt inn teksten. Navnet på journalisten har jeg fjernet, jeg klandrer ikke han. Jeg kunne lenket til Dagbladet, men gjør det foreløpig ikke. Mine kommentarer er i kursiv.

Trikketuren fra helvete

Tittelen bærer bud, det skal være sikkert.

Blodig affære for kjærestepar som ble tatt av kontrollører på trikken. (Byline fjernet) Foto: (fjernet)
Oj. Spenningen stiger.

(Dagbladet): Klokka 23.45 fredag kveld ble det foretatt en kontroll på en sporveien i Oslo.

Det heter ikke "på en sporveien".

- Det ble en blodig affære, sier operasjonsleder Vidar Hjulstad til Dagbladet.

Legg merke til bruken av "det". Hva viser "det" til? Jo, journalistens egen formulering "Trikketur fra helvete". OG - hvor er Vidar Hjulstads operasjonsleder? Hvilket blodbad snakkes det om? Gir resten av artikkelen svar?

Han forteller at det var en svensk 25 år gammel mann uten billett, slo til kontrolløren med sprikende fingre.

Ordet "som" mangler. Hvordan slår man til noen med sprikende fingre? Høyst sannsynlig har 25-åringen forsøkt å stikke en kontrollør i ansiktet med fingrene, kanskje? Jeg forventer vel at historien fortsetter med hvordan politi og Ruter ser på at en kontrollør er blitt fysisk angrepet. Dagbladets journalist fortsetter:

Ifølge Hjulstad skal mannen ha prøvd å treffe kontrolløren i øynene.

Ok... Hvordan denne Hjulstad eventuelt er kommet frem til dette, fortelles ikke. Vitner? Kontrollørene? Avhør?

25-åringen ble kjørt i arresten for vold mot offentlig tjenesteperson. Det er opprettet sak.

Ok igjen. Så kommer en mellomtittel og saken fortsetter:

Tatt i kontroll
Dagbladet har pratet med mannens 19 år gamle kjæreste, som var på trikken sammen med han.

Spennende fortsettelse, noe søkt, men dog!

- Vi satt på trikken på vei til byen da jeg ble stoppet i billettkontroll, sier 19-åringen, og forteller videre at hun ikke hadde billett, mens 25-åringen hadde månedskort.

Stoppet? Litt klønete, men...

Etter litt fram og tilbake sa mannen at han skulle betale for henne.

Hm. Faller litt av her. "Mannen" er kanskje kjæresten med de sprikende fingrene?

- Jeg sa da at jeg kunne betale for meg selv. Da rettet han seg mot meg og sa «ikke betal til disse fascistjævlene». Det var jo selvfølgelig dumt sagt, men før vi visste ordet av det sto to menn bak han og tok politigrep for han, sier 19-åringen til Dagbladet.

Det var da voldsomt til umotivert aggresjon fra 25-åringens side? Hva gjør denne "samtalen" i artikkelen? Kjærester retter seg ikke mot. Politigrep? Hvem, hva - er det 19-åringen som er sannhetsvitne her? Politigrep? Hva er det?

- Aggressive
Hun forteller at da 25-åringen snudde seg for å se hvem som tok grep på han datt han ned trappa i midtgangen og smalt hodet i døra.

Her begynner det å smelle for meg også. Noen "tok grep på han" og da han snudde seg for å se hvem det var, "datt han...". Ordbruk, kommaregler og vanlig skolenorsk går rett på båten.

- Fem stykker holdt han deretter ned i bakken, og kneet han i ryggen. Jeg så han ligge der panisk med fem kontrollører rundt seg.

Det er trolig mennesker som omtales som "stykker" men her er jeg usikker. Og siden scenen utspiller seg i midtgangen er det neppe trolig at han blir holdt i bakken. Og så: "kneet han i ryggen". Hva pokker er dette for noe? Å kne - knee - har kneet - knedde?
Og så ligger han der "panisk" med fem kontrollører rundt seg. Rundt seg nå, ikke over seg. Er han skadet? Hva gjør kontrollørene?

- De var veldig aggressive, hevder hun.

Ahh, de var veldig aggressive, kontrollørene altså. Ikke noe om den 25-årige angriperen her, heller ikke noe om hva kontrollørenes aggresjon kunne være?

- En trivelig kveld ble til et helvete. Hun forteller at hun fikk beskjed om å holde seg unna da hun ba om å få snakke med sin 25 år gamle kjæreste.

"Hun" sier noe om en "trivelig kveld" uten at jeg helt kan skjønne hva det har med saken å gjøre. Journalisten bryter imidlertid brått av og går over i indirekte modus igjen. Snålt. Og at journalisten refererer til at hun ble bedt om å holde seg unna... Javel! Hva så?

- Jeg ville be han om å roe seg litt ned. I tillegg trengte jeg nøklene mine og telefonen som han tok vare på.

Javel!

19-åringen forteller at de hadde drukket et par øl før de tok trikken, og at de skulle fortsette festlighetene på byen.

Javel igjen! Hva har dette med saken å gjøre?

- Det var ingen grunn til å bli så uforskammet. En trivelig kveld ble til et helvete, sier hun.
Ehh. Javel, nei? Hvem snakker "hun" om her? Kjæresten? Kontrollørene? Operasjonslederen? Mikke Mus? Hvem ble uforskammet? På hvilken måte?

Dagbladet.no har ikke lykkes med å kontakte selskapet bak lokaltransport i Oslo, Ruter As.

Legg merke til at Dagbladet "ikke har lykkes med å kontakte selskapet.." Jeg ser for meg den ravende fulle journalisten gjøre gjentatte forsøk på å løfte telefonrøret, bomme på nummertastene for deretter å flate helt ut mens desksjefen, vaktsjefen og frontsjefen trykker "publiser-knappen".

Eller kanskje db.no utstyrer sine frilansere med egen "publiser-knapp"?


På twitter nå: innenriks vold 2400 Mer på Db.no: innenriks vold 2400
Tips en venn om denne saken Tilbake til forsiden

Game over, Dgbladet. Game over.

Derfor må Dagbladet ha ny sjefredaktør. Straks!

9. november 1989 falt Berlin-muren. Dagen etter valgte Dagbladet å overse det på sin forside. 23. oktober 2009 trykket Dagbladet denne forsiden.

Blunderen i 1989 er for lengst pressehistorisk. Dagens forside kommer til å bli det samme.

På Twitter har strømmen av fordømmelse av denne forsiden vært entydig og massiv. De fleste forstår hvorfor. Selv har jeg laget noen tusen avisforsider i mine 30 år som journalist og redaktør. Det "svei skikkelig i magan" da jeg så den. Det er det verste jeg noen gang har sett.

Her er årsaken:

1. Forsiden oser av menneskeforakt og et sinnsykt behov for å tråkke på et forsvarsløst menneske i dypeste nød. Den henvender seg til meg som leser på en måte som forutsetter at jeg er enig i Dagbladets sykdomsdiagnose. Det finner jeg med ikke i og reagerer med avsky.

2. Ved å bevisst velge disse fire bildene, sikkert blant tusenvis av mulige bilder, ønsker Dagbladet å fremstille dette mennesket som "kliiin-kokos", altså "gal". Disse bildene er valgt ut fordi de likner besnærende på ansiktsuttrykk som gjerne følger med et av de vanligste syndromene folk kjenner.

3. Tittelbruken er av verste sladder-type. Dagbladet roper til leseren, "SE! HAN er syk, han" - Ojjojjojj! Det er fråtsing, en nedlatende herjing med et menneske som ikke har mulighet til å forsvare seg.

4. I den lille tekstbiten siteres mannens forelder. Dagbladet fråtser i forelderens desperate kjærlighet og bekymring for sin sønn, det mest private. Jeg kan aldri tenke meg at forelderen ønsket å se sin egen uttalelse sammen med disse bildene. Det er komplett spekulativt.

5. Dagbladet sier mannen er syk. Det er i beste fall dypt ærekrenkende. At påstanden er udokumentert er en annen sak. Dagbladet sier i realiteten at en mann som har disse fire ansiktsuttrykkene har en sykdom, en "kollossal" sykdom. Det folkelige "kliin-gæærn-syndromet".

Dagbladets opplag faller jevnt og trutt. Et uavklart forhold til papir-nett-satsing har ført til en desperat schisofren holdning til etikk og moral har festet seg i Dagblad-huset. På Twitter kan vi følge frontsjefen for db-nett som holder oss oppdatert på sine valg av toppsaker. Stort sett går det ut på å følge med på hvilke saker som får flest klikk. Det er avgjørende for vektingen av sakens betydning. Derfor kan i teorien en morder-spurv på en holme ligge lenge på topp av db.no selv om verden raser sammen.

Jeg sa i min andre "tweet" at sjefredaktør Anne Aaheim må gå av på grunn av denne forsiden, selv om hun neppe har godkjent den. Det spiller nemlig ingen rolle:

1. Det er hun som - alene - er ansvarlig for Dagbladets "sjel" og "personlighet". Det er hennes menneske- og verdisyn som ligger bak forsiden.

2. Hun har tillatt deskhaienes griskhet i kampen for å beholde eller øke antall lesere.

3. Ved å gå av viser hun med den tydelighet som trengs for å redde mediehuset Dagbladets fremtid at Dagbladet som sådan, alle menneskene som jobber der, ikke har dette menneskesynet som kommer frem i forsiden.

4. Hun må gå av for at Dagbladet skal kunne endre seg i takt med det moderne menneskets syn på folkeskikk, påmedier og på sladdersamfunnet. En sjefredaktør som er ydmyk, klok, oppdatert og skjønner folkesjela er Dagbladets eneste redning.

Jeg kjenner personlig flere veldig gode mennesker i Dagbladet. Mine tanker går til dem nå, i tillegg til den stakkars forelderen og livredde mannen i Kongo som er blitt utsatt for en sjefredaktørs desperate handling.

Fra pilleavhengighet til frihet og lykke

I en serie bloggposter har jeg fortalt nøyaktig hva jeg gjorde for å komme ut av en tung og mangeårig pilleavhengighet. Svært mange har fulgt disse artiklene og jeg anbefaler sterkt å lese i kommentarfeltene under hver post! Godt over hundre kommentarer har det kommet på disse hektiske ukene, og alt fra toppolitikere (Erna Solberg), forfattere (Tom Egeland), bloggere, tidligere alkoholikere, leger, ansatte i rusomsorgen, psykiatriske sykepleiere, foreldre til narkomane og folk som fortsatt er avhengige har lagt igjen tankevekkende kommentarer, både anonymt og med fullt navn.

Jeg startet bloggpostene i håp om at min vei ut av den ufrivillige og belastende avhengigheten kanskje kunne hjelpe en og annen. I dag er jeg svært glad for at jeg vet at så er tilfelle!

Det er også endel som har sagt de synes det er fint at jeg har vært så ærlig. Å være ærlig mot seg selv og andre er faktisk en viktig del av løsningen på problemet. Pilleavhengighet er vel ikke så belastende som alkoholavhengighet eller narkomani, men benektelsen over at man har et problem, skammen man føler, håpløsheten og hemmeligholdet er felles. Derfor er det mange som har sagt til meg at de kjenner seg igjen i masse, og at de derfor har sett seg selv tydeligere.

Det er også tydelig, av kommentarene, at jeg har klart å beskrive min vei til mitt nye, herlige liv på en slik måte at det har vært enkelt å forstå at dette ikke er noe hokus-pokus, men snarere en vei som mange andre kan gå - bare villigheten er der!

Jeg har underveis fått forespørsler fra en rekke medier om jeg vil la meg intervjue. Nå har det seg slik at jeg har vært og er journalist. Jeg har trening i å vurdere hva som egner seg for "et intervju". Dette egner seg ikke, kort og godt fordi det kun er på denne måten jeg får fortalt nøyaktig hvordan. For hvis andre skal kunne ha noe glede av å prøve min vei ut av avhengigheten må de nødvendigvis vite nøyaktig hvordan.

Om jeg anbefaler folk å trappe ned og slutte med tabletter på egenhånd? Ja. Men det er noen "men". Gjør det gjerne i samarbeid med dps eller fastlegen og sørg for at du har noen personer rundt deg som vet om hva du driver med. Frykten for angsten er den eneste hindringen, det er den som stopper de fleste fra å gjennomføre en "seponering". Ved å ha noen nære rundt seg som kjenner til hva du holder på med, som du er et hundre prosent ærlig med, vil du kunne oppleve den samme friheten som jeg har gjort.

Den friheten er verdt alt og mer til!

Her er hele serien

Del 1

Del 2

Del 3

Del 4

Del 5

Løsningen

Dette er del 5. De fire forrige postene om "Mitt nye, herlige liv" er en nøyaktig beskrivelse av hvordan det var, hva som skjedde, hvordan det ble og hva jeg gjorde. Nøyaktig. Sammen med det som kommer her, utgjør det løsningen. Med stor L.

Som sagt tidligere er jeg i dag pillefri. Men jeg er noe mye mer: Jeg er FRI! Og når man blir fri, betyr det at man ikke har vært fri. Gevinstene ved å slutte med benzodiazepiner eller andre ting man er avhengig av, spill, alkohol, amfetamin, gambling, heroin, shopping, hasj, LSD, overspising, for å nevne noen eksempler, er frihet fra en form for besettelse. En nesten altoppslukende, totalt frihetsberøvende tilstand. Som er ufattelig vanskelig å se for den som er rammet.

Derfor var det livsnødvendig å erkjenne at jeg var totalt maktesløs overfor benzodiazepinene og etterhvert alkohol. Det var det vanskeligste. Hæ? Maktesløs? På hvilken måte, om jeg fikk be? God jul igjen, liksom.

Men det var jo sannheten om meg selv! Jeg kunne ikke engang spise frokost før jeg tok piller. Jeg kunne ikke gå ut av døren før jeg var sikker på at pillene virket. Jeg kunne i alle fall ikke gå i butikken, kjøre bil før jeg var sikker på at jeg hadde nok beroligende innabords. Jeg måtte alltid ha piller tilgjengelig. På 25 år hendte det ikke en eneste gang at jeg "glemte" å ha piller tilgjengelig i lommeboka, i hanskerommet, i jakkelommen. Ikke en eneste gang! Dæsken for en prestasjon. På den annen side, dersom jeg hadde "glemt" piller og oppdaget det, ville jeg dødd. På flekken, der og da.

Avhengigheten, både den kjemiske og psykiske, tok fra meg absolutt all frihet. All bevegelsesfrihet. All livsfrihet (nytt ord, javel). Den tok fra meg friheten til å være i øyeblikket. Friheten til å velge.

Altså, åpenbart et behov for løsning. Å komme meg ut av avhengigheten, ut av min parallelle virkelighet og inn i den egentlige virkeligheten, den ekte virkeligheten, var avgjørende.

I hjernen har alle mennesker noe som kalles en dopaminkrets. Det er en sirkelbane der dopamin sørger for sirkulasjonen mellom tre hovedsentre i hjernen. Den går mellom pannelappen, midhjernen og "reptilhjernen" (ur-senteret). Dopaminkretsen, som er nøye beskrevet og røntgenfotografert av en lang rekke forskere, regulerer alle menneskers basisfunksjoner. Blant annet hukommelsen, vurderingsevne, behovsfølelser (sult, tørste, sex, frykt etc) intuisjon (magefølelsen), fornuften, læreevnen, empati, glede, sorg, kjærlighet. Dopaminkretsen bidrar til fri flyt av basisfunksjoner som gjør et menneske i stand til å leve et liv i mer eller mindre balanse. Er vi enige om at dette jeg her har beskrevet er forholdsvis viktige funksjoner? Ingen innsigelser så langt? Fint.

Inntak av benzodiazepiner over mer enn to-tre uker påfører dopaminkretsen forstyrrelser. Signalstoffene som regulerer vår måte å leve på forstyrres. Pillene griper konkret og kjemisk inn i de aller mest vitale hjernefunksjonene. Basisfunksjonene. Benzo og andre rusmidler forandrer personligheten. Når det er oppstått en avhengighet forandres en person ganske raskt, faktisk. Man ser det ikke selv. Men gjett om andre ser det. Nå snakker jeg ikke om at andre ser at man er "full". For det er en selvfølge. Det er det "usynlige" andre oppfatter. Personlighetsendringen. Og den er snikende, listig og gåtefull. Den er plent umulig å forstå uten at man faktisk vet at forandringen skyldes biokjemiske endringer i hjernen. En arm slutter å virke som den skal hvis enkeltdeler som sener eller muskler påføres en "forstyrrelse". Så også med hjernen. Men ingen kan se inn i en hjerne uten magnetrøntgen. De færreste virrer rundt med en MR-maskin på lomma. Hjernen får ingen ytre tegn på forstyrrelser slik som en arm etter et slag eller brudd.

Vi har altså med en ytre skadelig påvirkning (tabletter, andre stemningsregulerende stoffer og besettelser) å gjøre. Denne påvirkningen forstyrrer dopaminkretsen slik at man tenker annerledes, handler annerledes, oppfører seg annerledes, fungerer annerledes.

Fra å være sosial og reflekterende ble jeg isolert og innesluttet. Fra å bry meg om andre mennesker, rettet jeg alt fokus på meg selv - til tross for at det så annerledes ut for venner, familie og kolleger. Jeg tok i bruk en bråte masker for å glatte over, for å skjule. Jeg ble verdensmester i skuespill. En falskner, både for meg selv og andre. En glatt såpe, en det var håpløst å plassere, både for meg selv og andre. Fasaden ble sterk og ugjennomtrengelig. Ganske miserabelt. Men det var ikke noe vondt ment, det var ikke ment i det hele tatt. Det er poenget: Jeg visste ikke om det selv. Legene visste heller ikke hva som skjedde når de skrev ut resept etter resept. Derfor er de tilgitt. Jeg visste ikke hva pillene gjorde med meg. Derfor har jeg tilgitt meg selv.

Å komme ut av en kjemisk avhengighet er åpenbart enkelt (se posten om nedtrapping). Smertene er få og absolutt overkommelige. Men det er ikke nok. Det må på plass en bro. Fra en paralell virkelighet til den ekte virkeligheten. Fra en kjemisk virkelighet til ekte virkelighet. Det må på plass en personlighetsendring.

Denne personlighetsendringsprosessen kan ikke starte før nedtrappingen er fullført. Jeg var kjemisk ren i begynnelsen av april. Hovedarbeidet med personlighetsendringen gjorde jeg i april, mai og juni. Nedtrappingen tok litt over to måneder, personlighetsendringen tok tre. Men det var bare hovedtyngden av endringen. Prosessen må fortsette til min siste dag. Måtte det være lenge til. Å endre personlighet har nemlig en rekke fordeler og anbefales til mange, også folk som ikke har et avhengighetsproblem. Jeg nevner ingen navn!

Jeg måtte se meg selv i speilet tusen ganger. Jeg måtte granske meg selv. Ransake meg. Jeg måtte gå inn i hver eneste situasjon jeg hadde opplevd og se med lupe. Jeg var bitter på mange mennesker, jeg var redd, jeg var full av skam. Jeg måtte bli kvitt bitterhet, frykt og skam.

Jeg måtte se min egen oppførsel og min egen rolle i alle situasjoner som hadde gjort meg bitter, redd og skamfull. Jeg gikk konkret til verks, med penn og papir. Noterte støtt og stadig og var hele tiden på jakt etter mine egne feil i de situasjonene der jeg var overbevist om at det var andres som hadde påført meg noe vondt.

Hva fant jeg? Jeg fant at i over 90 prosent av tilfellene var det enten jeg som hadde handlet eller gjort feil. Min bitterhet, frykt og skam var uberettiget i nesten alle tilfellene. I de få unntakene der andre hadde gjort meg bitter og der det ikke var min skyld, kunne jeg se at vedkommende rett og slett ikke visste konsekvensene av sin handling. Det var lett å tilgi.

En bitter person er ikke lystelig selskap. Bitterheten er med over alt, og alle som utsettes for en bitter person må tåle en konstant strøm av negativ påvirkning. Bitterhet måtte bort. Ved å se på min egen bitterhet med nye, selvkritiske og granskende øyne, ble jeg kvitt bitterheten. Mens jeg var kjemisk forstyrret, var jeg ikke i stand, rent biologisk/fysisk, til å se min egen rolle. Jeg måtte tvinge meg selv til å se på meg selv på nytt for å se hva som faktisk hadde foregått.

Hvorfor var jeg redd? Hvorfor fikk jeg angst? Bitterhet, nag og skam forstyrrer den mentale balansen og skaper en usynlig grunnstemning av frykt som forsterkes av nesten enhver normal hendelse. En punktering på bilen, en omkjøring, en politikontroll, en kø ved kassaapparatene, en plutselig høy lyd, en forretningsavtale som går i vasken, en uventet gevinst - alt skapte mer frykt fordi jeg ikke klarte å forholde meg til disse situasjonene på grunn av at dopaminkretsen som regulerer basisfunksjonene til ethvert menneske var forstyrret. Benzodiazepinene skapte denne forstyrrelsen. Kall det gjerne en bivirkning, en paradoksal reaksjon, kall det hva du vil. Men slik var og er det med den saken. Pillene skapte raskt en personlighet preget av ulogisk frykt og jeg var overbevist om at den frykten og angsten skyldtes en grunnleggende angstsykdom som ikke lot seg behandle, bare lindre, av benzodiazepiner. Så feil kunne jeg ta.

Personlighetsendring er å gjenskape en mental balanse. Noen av skadene vil lege seg selv ved at dopaminkretsen slipper å kjempe mot virkestoffene i stemningsregulerende stoffer (eller forstyrrelsene ved ekstreme handlingsmønstre, overdrivelser; spill, gambling etc). Men: De basale funksjonene i et menneskes karakter som ydmykhet, takknemlighet, respekt og selvrespekt kan påvirkes. Det blir som å trene opp en skadet muskel, det må egeninnsats til.

Med andre ord, det var ikke nok å se på min egen fortid, granske den og finne ut nøyaktig og sant hva som hadde skjedd. Jeg måtte fortsette å se på min egen person i nåtid. Formålet var å trene opp igjen skadene jeg hadde fått. Handlet jeg for mye i egeninteresse? Tok jeg nok hensyn til andre? Var jeg snill og god eller hadde jeg vikarierende motiver for ditt eller datt? Var jeg oppriktig? Og, hva med relasjonene mine? Var de gode eller dårlige?

I de situasjoner jeg hadde handlet feil måtte jeg ta på meg jakken, gå ut døren, oppsøke vedkommende og forklare at jeg hadde reagert feil. Jeg måtte be om tilgivelse. Ved å gjøre dette fikk jeg på plass noe uventet: Sinnsro. Frykt, uro og skam forsvant som dugg for solen. Det er også frihet. Frihet fra fortiden, frihet fra nåtiden og frihet for frykt for hva fremtiden kan bringe. Ved å fjerne karakterbrister som er oppstått på grunn av utilsiktede virkninger av beroligende tabletter, kan jeg se fremtiden i møte med sinnsro. Alt dette skaper ærlighet. Jeg er hundre prosent ærlig overfor meg selv om andre. Det i seg selv fjernes masse frykt. Jeg trenger ikke lenger være opptatt av hva jeg skal si eller hva jeg har sagt. Så lenge det er sant og ærlig, kan jeg til enhver tid i enhver situasjon gå med senkede skuldre og et åpent sinn.

Å trappe ned og helt slutte med stemningsregulerende midler fjernet mesteparten av problemet. Personlighetsendringen fjernet resten og bygget opp et forsvar mot nye angrep på dopaminkretsen, altså pillebehov/alkoholsug. Det jeg i dag vet om meg selv, hvordan jeg tenker og handler, gjør at jeg ikke er i nærheten av å ha behov for å regulere personligheten min på kunstig, kjemisk måte. Jeg trenger ikke en pille for å roe meg ned. Jeg trenger ikke en drink for å få sove. Jeg trenger ikke å være beruset for å fungere i festlig lag. Sinnsro som følge av selvransakelse og handling er nok. Jeg trenger ikke likegladsprøyte før en operasjon. Men, jeg trenger noen å snakke med.

Jeg trenger å speile min oppførsel. Jeg trenger gode mennesker rundt meg. Jeg trenger fellesskap. Dette siste har jeg lyst til å snakke mer om senere. Men jeg må fortelle i hovedsak hvorfor dette er så viktig: Ved å ha et godt forhold til mennesker rundt seg vil man påvirke biologiske prosesser i hjernen. Ved å ha en god opplevelse sammen med et annet menneske vil dette sette i gang biokjemiske prosesser i hjernen som styrker en persons helse. Immunforsvaret blir styrket, man blir ikke bare sterkere mentalt men et godt fellesskap med andre mennesker er direkte sykdomsforebyggende ved at dette utløser kjemiske reaksjoner der det produseres proteiner og andre stoffer som hindrer somatiske sykdommer i å bryte ut. Er det ikke fantastisk?

Jeg har i tidligere poster fremhevet det faktum at jeg er lykkelig. Men hva er lykke? Hvordan kan jeg påstå at jeg er lykkelig, uten å fremlegge min definisjon av lykke? Ingen kan det. Derfor skal jeg fortelle, her og nå, hva jeg mener lykke er.

For meg er lykke en varig tilstand. Å oppnå lykke som noe varig og bestandig handler derfor ikke om euforiske øyeblikk eller rosa tilværelse. Lykke er en stille, rolig tilfredshet.

Kaos, nederlag, fortvilelse, skuespill, skam, frykt, bitterhet, angst, forvirring, håpløshet, mistillit, stress og egoisme er erstattet med sinnsro og en stille, rolig tilfredshet.