Enorm økning. Fra 2004 til i fjor økte det lovlige forbruket av sovemidler og beroligende midler med 17,8 prosent i Norge. Antall reseptmottakere økte med over 50.000, til 562.000, eller en økning på nesten 10 prosent. Tallene er hentet fra Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister (Reseptregisteret) og viser at heller ikke regjeringen Stoltenberg gjør noe med dette enorme samfunnsproblemet. Til tross for stadig økende kunnskap de mange negative effektene ved bruk av Sobril, Alopam, Stesolid, Vival og Valium fortsetter forbruket å øke.
Til tross for skjerpede retningslinjer fra helsemyndighetene til legene, til tross for at det i dag utdannes leger som lærer å ikke skrive ut resepter på benzodiazepiner, øker forbruket. Årsaken er åpenbar: Mange ti-års ukritisk bruk har gjort en stor del av befolkningen pilleavhengige.
Tilstander. Legers rett til å skrive ut resepter på beroligende piller er en historisk feil som har forkludret tusenvis av liv og burde ideelt sett opphøre. Benzodiazepiner kan unntaksvis være livreddende ved krampetilstander og lignende. Men mesteparten er offentlig regissert rus.
Jeg avviser ikke at folk har forskjellige psykiske problemer eller lidelser. Depresjon og angst er imidlertid ikke sykdommer, det er tilstander. Beroligende piller løser ikke disse problemene, men øker dem. De fjerner noen av symptomene, slik smertestillende gjør med feber eller sterke smerter, men løser ikke det underliggende. Og ganske raskt blir det enda verre enn det var. Toleransen for preparatene økes og den onde sirkelen er et faktum.
Panikkangst. Som lyn fra klar vårhimmel ble jeg slått i bakken for 25 år siden av et kraftig angstanfall. I stedet for en samtale om opplevelsen, fikk jeg en resept på Sobril av legen. Jeg oppdaget en "medisin" som gjorde at jeg ikke lenger fryktet at panikkangsten skulle få spillerom. Allerede ved den oppdagelsen ble jeg psykisk avhengig. Ganske raskt kom også den fysiske avhengigheten. En like klar vårdag 24 år senere kom jeg meg ut av avhengigheten.
Legene tror på pasienten som sier at uten beroligende medisiner, er livet over. Det er komplett umulig å se for seg et liv uten. Tanken er motbydelig. Man blir overbevist om at man er blant dem som har en medfødt feil som gjør det livsnødvendig å bli medisinert til en viss trygghet. Den oppfatningen blir ikke i særlig grad utfordret verken av fastlege eller spesialisthelsetjenesten – men som regel bifalt. Det var aldri spørsmål om å tilegne tablettene ulovlig, det var nok å ringe legens sentralbord – fordi ”pasienten står på fast dose”.
Angsten forsvinner. Ni uker på nedtrapping, der hvert trinn ned mot null var en ny frihet fra angst og uro, utgjorde forskjellen mellom et liv i lenker og friheten: Den ubeskrivelige følelsen av å være fri.
Det beste av alt: Angsten er borte. Eller rettere - angsten for angsten slapp taket parallelt med nedtrappingen. Å velge å slutte med tablettene er den modigste handlingen jeg noen gang har gjort. En psykisk og fysisk avhengighet er ikke logisk. Å komme seg ut av avhengighet krever mot og erkjennelse - og ikke minst villighet og støtte. Som regel viser det seg at det er pillene som skaper angst, særlig mellom hver dosering. Det er det paradoksale.
Psykisk helsevern. Ni ukers nedtrapping var en studie i alt som kan skje, men som ikke skjedde. Abstinensene var der, men ikke verre enn milde influensasymptomer. Katastrofetankene som medfølger kan håndteres med enkle grep. Her kan myndighetene oppnå store gevinster målt etter mange parametre ved å øke ressursene til psykisk helsevern på kommunenivå, gjerne også til selvhjelpsgrupper.
Blir rusavhengige. I reseptregistret viser tallene at det i fjor ble skrevet ut over 27,5 millioner doser, tilsvarende godt over 100 doser per pasient i gjennomsnitt. Dette gjelder kun benzodiazepiner og antall doser er til og med høyere enn de anbefalte dosene i Felleskatalogen. Og siden avhengigheten inntrer nesten umiddelbart, er det et faktum at store folkemengder blir gjort avhengige av det norske helsevesenet hvert eneste år.
Virkningene av benzodiazepiner har en fandens logikk i seg: Pasienten opplever en følelse av mestring. Ikke bare gjenvinnes kontroll og trygghetsfølelse. Det viser seg for mange at med benzodiazepiner kan de fleste av livets utfordringer møtes med et skjevt smil. Livet leves ikke lenger på livets premisser. Tablettene fjerner de normale hemningene, evnen til å mobilisere tankegods og menneskelige egenskaper fordreies og gir inntrykk av sosial suksess. I virkeligheten leves livet som i en illusjon. En som går på slike tabletter vil ikke lenger få naturlige mestringserfaringer.
Livets premisser. Som i all annen ruspåvirkning er det omgivelsene som merker det først og selv om det tilsynelatende virker som om personen er blitt lysere til sinns, ikke lenger fremstår usikkert og nølende til normale aktiviteter som jobb, kino, idrett, foreningsliv, blir samhandlingen mellom den avhengige og de nærmeste preget av usikkerhet, uro og uforutsigbarhet. Den naturlige dynamikken, de mellommenneskelige relasjonene forstyrres og endres. Det er ikke lenger livet selv som står for premissene, det gjør virkestoffene, typisk oxazepam og diazepam.
Dette er vanskelig å få øye på, både for den avhengige selv og omgivelsene. Tanker og handlinger er kjemisk påvirket. Evnen til fokusert refleksjon blir nedsatt, tålmodigheten blir mindre, bagateller forstørres, viktige hendelser reduseres, daglige hendelser får feilaktige proporsjoner. Dette ser ikke den avhengige selv. Omgivelsene, familien, merker at noe skjer men skjønner ikke hva det er.
Men tabletter lukter ikke, de forskrives av selveste legen og i vår kultur er det alminnelig akseptert.
Har krav. Pilleavhengige har krav på et behandlingstilbud. Dette er utfordringen politiske myndigheter må ta. En god begynnelse kan være at fastlegene ser nøyere på egen forskrivning av B-preparater. Det er fastlegens ansvar å sørge for forsvarlig nedtrapping i et støttende miljø.
Hvor friskt er et samfunn der én av 10 må på apoteket for å få sin daglige mestringsrus? Se det, det er et politisk spørsmål.
Ønsker du veiledning eller kurs? Send meg en e-post her.
Hva mener DU? Kommenter gjerne nedenfor. OBS: Ikke bry deg om en evt advarsel om at innlegget ikke kan publiseres når du trykker på legg inn. Dette er et kjent problem i Blogspot, det går alltid bra ved forsøk nr 2! NB: Blogspot godtar max 4200 tegn.
13 kommentarer:
Glimrende! Suverent skrevet og kommentert - medisiner som gjør avhengig og som "bedøver", eller beroliger, er noe man bør omgåes med den største forsiktighet. Jeg sloss med angst. Og fikk utskrevet både Sobril og Imovane .. Sobril er avhenginghetsskapende. Men jeg ba ikke om disse, faktisk takket jeg først nei!Legen foreslo de .. Men jeg ville ikke vise meg uvillig til behandling .. pakken ligger enda, ett år etter, urørt. Har jeg angst, finnes der andre måter å gripe det an på! Men det koster! Det koster av innsats og bruk av krefter, tid og tålmodighet. Og man må tåle å feile igjen og igjen underveis ... Jeg har også utmattelse, som hoveddiagnose, og herunder kommer også depresjon. Depresjonen er diagnostisert, og beskrives derfor som sykdom. Heller ikke dette lar seg endre kun med medisin. Det lar seg bare mildne. Kontrollere. Jeg vil det til livs! Så for min del var ikke medisin godt nok, jeg bruker kognitiv terapi - og det er knallhard jobbing med psyken sin! Det er klart at noe er forkjært mentalt sett, når jeg blir syk mentalt. Det akter jeg å rette opp! Jeg må altså endre hvordan jeg oppfatter og tenker om situasjoner og folk. Ikke ta ting i verste mening, f.eks ...
Godt skrevet!
Klem!
Så godt dette innlegget kom før jul, og til jul. Bare bildene av "Stesolid" får meg til å gyse. Om såre og vonde minner, hva disse små hvite plastbeholderen inneholder av lidelse. Personer som blir "borte" i sin rus. Der ektefelle, partner og barn. Ser sine nære og kjære blir fjerne, snøvlete. Opplever abstinenser (ja, de kommer, alltid) og den stillheten medikamentene "gir". Blir erstattet, av irritasjon, og den karakteristiske hese, nasale stemmen.
Julen er også en "høytid" for bruk av medikamenter. Det å se sin mor eller far. Luske på soverommet, for en "hvil", er så vondt. Der familien blir sittende igjen, i lammende tomhet. Det kostet meg et havarert ekteskap, oppløsning av familien. Har ambivalente følelser for leger. Der de nærmeste ikke kan gjøre noe, da legen har taushetsplikt og lojalitet til sin pasient. En god hvit jul, uten de hvite piller. Må alle barn oppleve en rusfri jul.
Benzodiazpiner kan gi sterk akutt lindring ved angst, men preparata har fleire problem: Dei kan gi rusvirkning og misbrukast som rusmiddel. Dei taper effekten sin raskt på grunn av at hjerna tilpasser seg dei - manglande effekt kan tolkast som behov for doseauke. Når ein slutter med dei etter ei tids bruk så kan ein få seponeringsreaksjonar som etterlikner dei symptoma ein tok medikamentet for i første omgang. Dette kan gi tru på at dette er heilt nødvendig medisin som ein berre må fortsette med. Slik er bezodiazepiner sterke til å gi avhengigheit.
Eg ser likevel problem med dette blogginnlegget. Sjølv om det absolutt fins dei som bruker desse medikamenta som rusmiddel, så er det for svært mange feil, sårande og stigmatiserande å kalle dei rusmisbrukarar. Dei tar medikamenta for å lindre ein tilstand som dei opplever svært vanskeleg og smertefull. Mange av desse vil absolutt kome bedre ut av det ved å trappe ned og slutte med medikamenta, men som du beskriv i dine bloggar, kan dette vere ein utfordrande prosess.
Du skriv også at depresjon ikkje er ein sjukdom. Det er ikkje rett. Depresjon er ein alvorleg til dels invalidiserande sjukdom som kan vere dødeleg. Ved å trekke inn depresjon på denne måten kan du gi inntrykk av at innlegget ditt også handler om antidepressiva. Eg ser av kommentarar at det er blitt omtala slik. Du har ikkje meint det slik, men det kan vere ei farleg mistyding.
Elles peiker du på eit viktig problem. Eg er heilt samd i konklusjonen om at fastlegane må sjå nøye på forskrivingspraksisen sin, og at dei som er blitt avhengige må få gode behandlingstilbod, både hos fastlegen og andre stader for dei som treng det.
Takk for innlegget, Ottar. Jeg spør deg og andre - HVEM har kalt benzoavhengige for rusmisbrukere? Og siden du viser til "dette innlegget", må det vel være meg? Jeg skjønner ikke at det er mulig å få det til at jeg kaller de fleste som bruker disse pillene for rusmisbrukere. Jeg fatter det ikke. Jg fatter det ikke fordi jeg ALDRI har kalt hverken andre eller meg rusmisbrukere.
Og til depresjon og angst i forhold til sykdomsbekrepet: Det er tilstander, som i enkelte tilfeller kan utvikle seg til sykelige tilstander. Se her: http://no.wikipedia.org/wiki/Psykiske_lidelser
Tom Arild Haugen blir fra flere hold tatt for inntekt for syn han faktisk ikke forfekter i sin kronikk "Godkjent rusavhengig". Jeg skal gjøre rede for dette punktvis:
1
Haugen verken stigmatiserer eller dømmer mennesker som bruker benzodiazepiner eller andre reseptbelagte preparater som kan skape rusavhengighet. Her er det nok heller enkelte leseres øyne og sinn som oppfatter og tolker teksten på en slik måte.
2
Haugen hevder ikke kategorisk at bruk av medikamenter som Sobril, Alopam, Stesolid, Vival og Valiumkaper skaper rusavhengighet. Det han har fokus på, er at det for mange er en fare for å gli inn i en mental og fysisk avhengighet av den rusvirkningen disse medikamentene kan gi. Han stiller seg i det hele ikke avvisende til medikamentell behandling av ulike mentale lidelser. Det er de sterkt vanedannende, abstinensskapende medikamentene som gir en form for rus - svak eller sterk avhengig av inntaket, som han skriver om.
3
De Haugen retter skytset sitt mot, er medisinske og sosial-medisinske etater som etter hans mening for raskt og som den enkleste "løsning", tyr til og fyller på med benzodiazepiner og andre vanedannende medikamenter til pasienter som ber om det. Det er rimelig å anta at slike brukere, som etter hvert har utviklet avhengiget, er like manipulative, kreative og desperate som alkoholikere for å skaffe seg rusmidler.
4
Noen av avsnittene i Haugens kronikk er meislet ut fra hans egne erfaringer med 24 års bruk av benzodiazepiner. Han forteller også: "Å komme seg ut av avhengighet krever mot og erkjennelse – og ikke minst villighet og støtte." Det Haugen tydeligvis har erkjent, er at det ikke var mulig for ham å friskne til fra sin kjemiske rusavhengighet ved å fortsette å rusbehandle seg selv på disse kjemiske stoffene. Løsningen for ham var å slutte med disse kjemiske rusmidlene og i stedet ta i mot andres ulike former for støtte for å styrke hans egen villighet til å bli værende rusfri. Det skulle være innlysende for alle og enhver at en rusavhengig person på sikt ikke kan ruse seg oppover og framover i livet, uavhengig av hvilket rusmiddel / hvilke rusmidler denne personen bruker.
Helt til sist: Haugen skriver om en jevnt voksende gruppe av mennesker for hvem det offentlige hjelpeapparatet har vært med på å muliggjøre veien til rusavhengighet til bl.a. Sobril, Alopam, Stesolid, Vival og Valium og andre preparater som kan skape rusavhengighet. Det er naturlig at han synes dette er alvorlig både for det enkelte individ og for samfunnet i sin alminnelighet. Rusmiddelforskning viser for øvrig at en stor del av denne gruppen kombinerer sin medikamentrus med alkoholrus. Og her er en vel ved sakens mest ubehagelige kjerne: For de fleste alkoholikere er alkoholrusen en måte å slippe å forholde seg til virkeligheten på virkelighetens egne premisser. Det er i bunn og grunn faren for en slik virkelighetsflukt inn i rusen Haugen skisserer i sin kronikk når han skriver om benzodiazepiner og andre vanedannende medikamenter som produserer "godkjente rusavhengige".
Jeg er 100% enig med Tom Arild Haugen. Avhengighet av legale legemidler er et kjempeproblem. Vi ser det i vårt daglige arbeid med rusavhengige mennesker. De aller fleste såkalt "tunge narkomane" er blandingsmisbrukere der avhengigheten av benzo - preparater ikke sjelden er det største problemet. Både abstinensbesværet og de psykiske plagene varer mye lenger enn heroinabstinesene og er ofte meget kraftige. Det hender også at en resept fra legen i en vanskelig periode er det som skal til for å starte avhengighetskarusellen på nytt. Hjelpetiltak og adekvat behandling koster samfunnet kjempesummer. Jeg foreslår at de som er for legalisering av alle rusmidler forplikter seg til å betale 10% ekstra skatt for å sikre behandlingstilbud til alle som ønsker seg ut av avhengighetshelvete! Hilsen en som har jobba med rusbehandling i 40 år.
takk for en meget god og sterkt tiltrengt artikkel om denne foferdelige opphopningen av ansvarsfraskrivelse av eget liv. Norge representerer et samfunn i forfall og oppløsning. Folk her vil ha det morro og ubekymret, smertefritt og latterlig kult. Det skal være sirkus og underholdning hele tiden. Arbeide skal vi heller ikke. Jeg har bood og jobbet utenfor norge i 12 år. Antallet uføreregistrerte og bruken av smertestillende farmasøytika i Norge, kan ikke sidestilles med noe som helst annet land. Ikke en gang USA har et slikt forbruk. Hva er grunnen til dette? Har overgangen fra primærsamfinn med enkelt og jordnært liv vært for brå for nordmenn? En annen ting, hvor mange av de som går på farmasøytisk reseptbehandlet medisin er etniske nordmenn? Det ville være interesant å se på. Norge har på mange måter solgt sine egne kulturelle røtter til ukultutren. Vi griper ettter salg og billige turer til utlnadet som desperate griper ettter det berømte halmstrået, som en druknende fekter fåfengt og blindt etter et tau. Vi løper rundt i koffeinstress og har forlengst mistet oss selv i en mørk jurpe som stiger oss langt over hodet. Så ringer vi julen inn for våre arme små, og hører pillene rasle og klinge i plast og glass så kirkeklokkenes dur og moll blir rent uhørlig.
10 år har jeg gått på medisiner og blitt veldig mye dårligere enn jeg har vært noen gang i livet, både psykisk og fysisk, pga bivirkninger. Nå har jeg vært uten medisiner litt over ett år og har opplevd å få tilbake min fysiske helse og blitt bedre psykisk. Jeg hører med i gruppen som har en psykisk lidelse, men har levd uten medisiner til jeg var 34 år. Ekstra belastniner i livet gjorde at jeg søkte profesjonell hjelp og jeg fikk også mye god hjelp i form av samtaleterapi. Psykiateren mente også at lidelsen burde behandles medikamentelt. Etter et halvt år gikk jeg med på å prøve, og ganske riktig så hadde det en positiv virkning. Den positive virkningen varte dog bare 2-3 mnd. og det var etter disse månedene at det bare ble verre. Nye doser og nye medisiner ble løsningen i 10 år. Ved en "tilfeldighet" kom jeg i kontakt med en annen lege da jeg fikk en nyreplage. Etter en lang samtale om bivirkninger av medisinene jeg tok, begynte varsellampene mine å blinke, og jeg ble for alvor redd for hva de gjorde med kroppen min. Etter dette legebesøket sluttet jeg på eget initiativ med medisinene.
Etter denne erfaringen har jeg blitt skremt, men jeg vil likevel påpeke at jeg er ikke imot medisiner!!!! Vi er ulike mennesker med ulike lidelser, vi tåler medisiner ulikt og har ulik nytte av medikamente.
Mine tanker er likevel at jeg opplevde FÅ ALTERNATIVER til behandling i disse 10 årene. Jeg savnet profesjonelle kritiske spørsmål til medisinering. Jeg savnet profesjonelle kritiske spørsmål til om jeg tålte medisinene. Den generelle forklaringen var at jeg gikk på NORMAL DOSERING. Generellt opplever jeg at psykiatrien har en god del tilbud, men at man må enten være ekstremt syk eller veldig frisk for å klare å komme i kontakt med behandlere og andre tilbud. Jeg prøvde i lang tid å få kontakt med hjelpeapparatet, men opplevde at jeg ble overlatt til meg selv når det gjaldt å få tak i "passende hjelp". I denne tiden blir mange i liknende situasjon tilbudt "lindrende" medisiner og mange blir "sittende i klisteret" i ettertid.
Jeg mener at MANGLENDE ALTERNATIVER og få ressurser er en hovedsak til at så mange blir medisinert og få andre muligheter blir utprøvd. Dette er et problem for pasientene men også for leger. Legene har få muligheter til å henvise pasienter til spesialister slik de kan ved en rekke fysiske plager og sykdommer.
I løpet av dette året har jeg førsøkt å snakke med helsepersonell om mine erfaringer og det har jeg ikke opplevd som lett. Det har vært mye taushet, usikkerhet og famling. Teamet er stort og kanskje uoversiktelig, men jeg er glad for at MEDISINBRUK KAN VÆRE ET TEMA og at du tar det opp i artikkelen din.
Viktig fokus! Nær familie med slikt pilleproblem. Mister vanlig dømmekraft, har ikke lenger alminelige sperrer. Fornekter problemet, kaller det "medisin". Overfor forklaringen "medisin" har man ingenting å stille opp med. Startet ved smerteklinikk. Legene der skal da også leve av noe....Mens pasientene blir fattigere, og mer og mer redusert både økonomisk, sosialt og helsemessig m.m. blir legene enda rikere. Gleder meg til den dagen leger må stå tll straffeansvar for den tragedie de med sine lettvinte pilleløsninger har ført sine pillemisbrukende pasienter med familier ut i! Den dagen kommer!
Jeg vil først og fremst takke for velskrevne ord. Jeg har en mor som har spist mer medisiner enn hva hun har spist mat de siste 15 årene. Siden jeg var liten har hun tatt Somadril og Paralgin Forte. Hun har en nakkeskade etter en bilulykke og epilepsi. De siste to årene har legen skrevet ut Dolcontin 100mg (ref. Norsk legemiddel håndbok;Palliativ behandling i livets sluttfase) uten forslag til nedtrapping, oppfølging eller annen form for behandling.
Jeg kontaktet legen i høst da mamma kjørte bil, både i ruset tilstand og med jevnlige epilepsi anfall. Det siste året har bivirkningene eskalert og min mor har vært konstant i rus: sløvhet, nedsatt reaksjonsevne, mangel på empati, stor grad av isolasjon, forvridd døgnrytme og tidsoppfattelse,enorm vektøkning, ansvarsfraskrivelse, paranoide forestillinger, nedsatt lungekapasitet (slimdannelse og tungpustet) og løgn om hvilke medikamenter hun bruker. Siden legen ikke ville ville høre mine bekymringer, men i stede fortalte henne ordrett hva jeg hadde sagt valgte jeg å kontakte fylkeslegen. Fylkeslegen ba legen redegjøre for medikamentutskrivningen, men ingenting har skjedd.. Hun får beholde førekortet på tross av daglig overdosering og jevnlige epilepsi anfall. På bakgrunn av Fylkeslegens vurdering krever min mor å få kjøre bil med min tre-åring i baksetet..
Hvorfor kunne ikke fylkeslegen i det minste kreve at min mor byttet lege og fikk en objektiv vurdering av medikament utskrivningen? Hvorfor kan ikke fylkeslegen kreve at det lages en nedtrappingsplan? Hvorfor lytter ikke "profesjonelle" til pårørende som skriker om hjelp? Det er virkelig slik i Norge at et menneske har rett til å ødelegge seg selv før noen kan gripe inn. Hvorfor velger vi å ha en slik holdning til hverandre? Man er maktesløs så lenge det finnes en dop på resept. For meg hadde det vært enklere hvis mamma var alkoholiker eller narkoman på illegale stoffer.
Jeg har tidligere ønsket meg inn i legemiddelsbransjen, men jeg har tatt et standpunkt; jeg ønsker ikke tjene lønnen min på andres ulykke.
Kjære anonym. Du tilhører den store usynliggjorte gruppen av pårørende som lever med usikkerhet og stor reduksjon av egen livskvalitet fordi du bryr deg om og er glad i en nær rusavhengig. Det er svært prisverdig at du vil hjelpe din mor til å friskne til fra sin avhengighet og bli rusfri.. Derfor er det stusselig å lese at fastlege og fylkeslege fortsetter å behandle hennes avhengighet ved å skrive ut resepter som gjør at hun kan videreutvikle denne avhengigheten. En helt naturlig parallell vil være å behandle en alkoholiker ved å dosere vedkommende med alkohol.
Jeg oppfatter deler av ditt innlegg som et rop om hjelp, og jeg foreslår følgende: Send innlegget i bloggen også til papirutgaven av lokalavisen i ditt område. Ta i tillegg kontakt med redaktøren i avisen. Si til ham at du ønsker eller er villig til å stille opp i et anonymisert oppslag der du blir intervjuet og selv forteller om hvordan du opplever din mors og din egen livssituasjon samt ditt møte med helsevesenet. Slik vil du gjøre en stor innsats i den pågående rusdebatten, og jeg tror jeg tør garantere at både fastlegen og fylkeslegen din vil komme på banen både i forhold til deg og i forhold til allmennheten. Og kanskje dette kan være veien å gå for å gi din mor en behandling lik den Tom Arild Haugen har fått, og som gjør at han nå ikke bruker avhengighetsskapende medikamenter lenger.
Uansett: Lykke til og et godt nytt år! Du fortjener det fordi du er en pårørende som vil hjelpe et nært medmenneske å bli rusfri.
Odd Juven
Kjære anonym. Du tilhører den store usynliggjorte gruppen av pårørende som lever med usikkerhet og stor reduksjon av egen livskvalitet fordi du bryr deg om og er glad i en nær rusavhengig. Det er svært prisverdig at du vil hjelpe din mor til å friskne til fra sin avhengighet og bli rusfri.. Derfor er det stusselig å lese at fastlege og fylkeslege fortsetter å behandle hennes avhengighet ved å skrive ut resepter som gjør at hun kan videreutvikle denne avhengigheten. En helt naturlig parallell vil være å behandle en alkoholiker ved å dosere vedkommende med alkohol.
Jeg oppfatter deler av ditt innlegg som et rop om hjelp, og jeg foreslår følgende: Send innlegget i bloggen også til papirutgaven av lokalavisen i ditt område. Ta i tillegg kontakt med redaktøren i avisen. Si til ham at du ønsker eller er villig til å stille opp i et anonymisert oppslag der du blir intervjuet og selv forteller om hvordan du opplever din mors og din egen livssituasjon samt ditt møte med helsevesenet. Slik vil du gjøre en stor innsats i den pågående rusdebatten, og jeg tror jeg tør garantere at både fastlegen og fylkeslegen din vil komme på banen både i forhold til deg og i forhold til allmennheten. Og kanskje dette kan være veien å gå for å gi din mor en behandling lik den Tom Arild Haugen har fått, og som gjør at han nå ikke bruker avhengighetsskapende medikamenter lenger.
Uansett: Lykke til og et godt nytt år! Du fortjener det fordi du er en pårørende som vil hjelpe et nært medmenneske å bli rusfri.
Odd Juven
Jeg har selv endel erfaring på dette området, og jeg stiller meg kritisk til enkelte elementer her, og ikke minst måten dette er lagt frem på.
Jeg ser at du kaller dette "rus". Det vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Mennesker som bruker dette iht dosering anbefalt i felleskatalogen, vil ikke oppleve noen "rusfølelse". De vil kun til en viss grad oppleve at angsten dempes.
Jeg syns det er positivt at du advarer mot disse medisinene. Tror de fleste er enige om at disse kun må brukes i meget begrenset grad.
Det jeg reagerer negativt på er at du fremtiller det som fryktelig vansklelig å slutte med medisinene. Dette kan medføre at mange rett og slett ikke orker å prøve å slutte. De gir opp uten å forsøke.
Tror dette med å slutte med benzo er ganske individuelt.
Selv har jeg sluttet 2 ganger. Den ene gangen brukte jeg 8 om dagen, og den andre gangen 5 om dagen.
Begge gangene sluttet jeg uten nedtrapping, og hadde minimalt med ubehag med det.
Første gangen hadde jeg brukt medisinen i 1 år, og andre gangen i 2 år, daglig.
Jeg tror du kan "skremme" mange fra å begynne med denne medisinen, men du skremmer mange fra å slutte også.
Legg inn en kommentar