Besatt av legalisering

Postdoc. i sosiologi Sveinung Sandberg og Willy Pedersen, professor i sosiologi, UiO, har reist land og strand rundt for å intervjue hasjmisbrukere. Resultatet forteller de om i en kronikk i  Dagbladet lørdag, og i boken ”Cannabiskulturen” som kommer denne uken. Deres konklusjon er at den svarte økonomien – illegaliteten – er den største faren ved cannabisbruk.

Tydelig blendet og romantisert av det som møtte dem på sin ferd ”i Finnmark og Rogaland, på Otta og i Oslo”, slår forskerne fast at titusener av norske unge bruker cannabis på samme måte som de første søkende, innovervendte, musikkelskende og på alle andre måter elskende menneskene praktiserte ritualene sine i Slottsparken første gang for 44 år siden. Sandberg og Pedersen mener å ha funnet titusener av unge mennesker som tar avstand fra alkoholrusens aggressivitet og vold og i stedet oppnår innsikt i egne følelser, en dypere fred og samhørighet med sine medmennesker ved å sende tjallen fra leppe til leppe.

Nærmere elg i solnedgang eller eventyrromansen er det vanskelig å komme. Det er smått utrolig at en professor skriver under slikt vås.

Selvfølgelig er det sosiologenes oppgave å forstå sosiale fenomener, endringer i samfunnet og kulturelle strukturer og sammenhenger. Men når Sandberg/Pedersen selv mener at det de kaller ”medisinere” må se at faren for å bli fengslet for omsetning av cannabis utgjør det verste ved det å bruke hasj, devalueres ved et pennestrøk årelang forskning som beviser at cannabis, på lik linje med andre rusmidler, er avhengighetsskapende. Og for dem som ikke vet hva avhengighet til et rusmiddel innebærer av personlig katastrofe, som å miste hus og hjem, familie og jobb, økonomisk kollaps og helsemessig forfall både fysisk og psykisk, bør ta seg en tur til nærmeste rusklinikk. Det var kanskje det radarparet Pedersen/Sandberg skulle gjort i stedet for å la seg imponere av misbrukere som ennå ikke har nådd sin personlige bunn.

Jeg kjenner tilfeldigvis flere av landets ”hasjpionèrer”, som sent på 60-tallet og 70-tallet lot hår og skjegg gro og løste verdens krigsfloker med bena i kors i Slottsparken, mens de sendte hasjpipa fra leppe til leppe. De understreker at de ser på seg selv som mirakler i dag. At de er blant de ytterst få fra dette miljøet som fortsatt er i live. Hasjrøykingen utviklet seg til avhengighet og veien til et omfattende misbruk av rusmidler var vid åpen. Besettelsen av rus va et faktum.

De fleste av de gamle kompisene deres fra dette miljøet er døde som følge av sin rusavhengighet. Når disse få overlevende forteller om sine ufattelig mange nær-døden-opplevelser, sine psykoser, sin kreftsykdom, sine hjertestans, hopp fra fjerde etasje, og så videre, er det få av tilhørerne som får lyst til å bli en del av den cannabiskulturen som Pedersen og Sandberg beskriver. Og det er ikke en kjeft som ønsker å åpne for å gjøre det enklere å begynne med hasj ved å avkriminalisere bruk.

Kronikkforfatterne fremstiller det som om landets ”titusener” cannabisrøykere er en homogen gruppe som nøye følger et sett med regler og ritualer i en ensartet og beskyttet ramme. Dette finnes det ikke empiriske data som belegger. Derimot ville Pedersen og Sandberg fått vite at tusener av narkomane i dagens virkelighet bruker hasj i tillegg til omtrent alle andre typer narkotika. Dersom de to hadde investert en liten del av sin statlige forskerlønn på å snakke med narkomane rundt Oslo Sentralstasjon, la oss si et hundretalls av dem (det ville gjerne tatt en hel arbeidsdag, men neppe mer), ville de ikke gjenkjent sine egne funn fra Finnmark eller Otta. De ville i stedet funnet grenseløs nød og besettelse, forfall og tragedie, med cannabis, amfetamin, tabletter og heroin som fellesnevnere.

I boken «Cannabiskultur» viser forskerne ”hvor lett en kan gå seg vill i denne kulturen, hvor lett den kan komme til å gi deg din viktigste identitet. Da kan avviket og annerledesheten ta overhånd”. Selv om dette for de fleste er veldig gammelt nytt, all rusbruk fører til identitetskrise og følelse av annerledeshet, forsøker Sandberg/Pedersen med denne ene lille pekefingeren å godtgjøre deres bidrag til å få bruk av cannabis avkriminalisert  Det er snedig å fremstille besettelse, galskap, psykose og dyp nød som ”identitet” og en ”annerledeshet som kan ta overhånd”.

Det er like lite romantisk at alkohlolavhengige kvinner og menn tenner stearinlyset hver kveld som stemningsskaper til sine daglige glass rødvin og pjoltere, som hasjmisbrukere som sender jointen rundt fra leppe til leppe i en setting av harmoni og fellesskap. Det er nemlig svært lite romantikk forbundet med veien mot den sikre avgrunn. Enten det røykes, drikkes, sniffes, spises eller sprøytes.

Til slutt i kronikken trekker forfatterne frem heroin, og skriver:

”Overfor brukerne av heroin ser vi tegn på en oppmyking av narkotikapolitikken, selv om alle er enige om at dette er et svært destruktivt stoff. Vi tror at kulturen rundt cannabis og økonomien rundt stoffet er nøkkelen til å forstå de viktigste farene forbundet med cannabis. Med et slikt utgangspunkt må mulighetene for en alternativ narkotikapolitikk på cannabisfeltet diskuteres på en ny måte.”

Oppmykning av- og alternativ narkotikapolitikk, som forskerne her tar til orde for, er naturlig nok i samsvar med intervjuobjektenes ønske. Like mye som andre rusavhengige ønsker hasjbrukere lettest mulig tilgang til besettelsen. Man trenger ikke nødvendigvis være professor eller postdoc ved landets største universitet for å forstå dèt.

Rus i offentlig regi

Mens debatten går om legalisering av cannabis, heroin på resept og nye regler for legemiddelassistert rusbehandling (LAR), lider flere hundre tusen nordmenn i en stille, ødeleggende pilleavhengighet.

Men mange vet det ikke selv, de fleste benekter pilleavhengighet og bruker mye energi på å rettferdiggjøre den månedlige turen til sin fastlege for å fornye sin resept på rus. Målt mot denne gruppen, blir de narkomane i tradisjonell oppfatning en bitte liten gruppe. Likevel er det her de minimale ressursene settes inn - fordi det er her konsekvensene er mest synlige. Det er lett å forstå.

Enorm økning. Fra 2004 til i fjor økte det lovlige forbruket av sovemidler og beroligende midler med 17,8 prosent i Norge. Antall reseptmottakere økte med over 50.000, til 562.000, eller en økning på nesten 10 prosent. Tallene er hentet fra Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister (Reseptregisteret) og viser at heller ikke regjeringen Stoltenberg gjør noe med dette enorme samfunnsproblemet. Til tross for stadig økende kunnskap de mange negative effektene ved bruk av Sobril, Alopam, Stesolid, Vival og Valium fortsetter forbruket å øke.

Til tross for skjerpede retningslinjer fra helsemyndighetene til legene, til tross for at det i dag utdannes leger som lærer å ikke skrive ut resepter på benzodiazepiner, øker forbruket. Årsaken er åpenbar: Mange ti-års ukritisk bruk har gjort en stor del av befolkningen pilleavhengige.

Tilstander. Legers rett til å skrive ut resepter på beroligende piller er en historisk feil som har forkludret tusenvis av liv og burde ideelt sett opphøre. Benzodiazepiner kan unntaksvis være livreddende ved krampetilstander og lignende. Men mesteparten er offentlig regissert rus.

Jeg avviser ikke at folk har forskjellige psykiske problemer eller lidelser. Depresjon og angst er imidlertid ikke sykdommer, det er tilstander. Beroligende piller løser ikke disse problemene, men øker dem. De fjerner noen av symptomene, slik smertestillende gjør med feber eller sterke smerter, men løser ikke det underliggende. Og ganske raskt blir det enda verre enn det var. Toleransen for preparatene økes og den onde sirkelen er et faktum.

Panikkangst. Som lyn fra klar vårhimmel ble jeg slått i bakken for 25 år siden av et kraftig angstanfall. I stedet for en samtale om opplevelsen, fikk jeg en resept på Sobril av legen. Jeg oppdaget en "medisin" som gjorde at jeg ikke lenger fryktet at panikkangsten skulle få spillerom. Allerede ved den oppdagelsen ble jeg psykisk avhengig. Ganske raskt kom også den fysiske avhengigheten. En like klar vårdag 24 år senere kom jeg meg ut av avhengigheten.

Legene tror på pasienten som sier at uten beroligende medisiner, er livet over. Det er komplett umulig å se for seg et liv uten. Tanken er motbydelig. Man blir overbevist om at man er blant dem som har en medfødt feil som gjør det livsnødvendig å bli medisinert til en viss trygghet. Den oppfatningen blir ikke i særlig grad utfordret verken av fastlege eller spesialisthelsetjenesten – men som regel bifalt. Det var aldri spørsmål om å tilegne tablettene ulovlig, det var nok å ringe legens sentralbord – fordi ”pasienten står på fast dose”.

Angsten forsvinner. Ni uker på nedtrapping, der hvert trinn ned mot null var en ny frihet fra angst og uro, utgjorde forskjellen mellom et liv i lenker og friheten: Den ubeskrivelige følelsen av å være fri.

Det beste av alt: Angsten er borte. Eller rettere - angsten for angsten slapp taket parallelt med nedtrappingen. Å velge å slutte med tablettene er den modigste handlingen jeg noen gang har gjort. En psykisk og fysisk avhengighet er ikke logisk. Å komme seg ut av avhengighet krever mot og erkjennelse - og ikke minst villighet og støtte. Som regel viser det seg at det er pillene som skaper angst, særlig mellom hver dosering. Det er det paradoksale.

Psykisk helsevern. Ni ukers nedtrapping var en studie i alt som kan skje, men som ikke skjedde. Abstinensene var der, men ikke verre enn milde influensasymptomer. Katastrofetankene som medfølger kan håndteres med enkle grep. Her kan myndighetene oppnå store gevinster målt etter mange parametre ved å øke ressursene til psykisk helsevern på kommunenivå, gjerne også til selvhjelpsgrupper.

Blir rusavhengige. I reseptregistret viser tallene at det i fjor ble skrevet ut over 27,5 millioner doser, tilsvarende godt over 100 doser per pasient i gjennomsnitt. Dette gjelder kun benzodiazepiner og antall doser er til og med høyere enn de anbefalte dosene i Felleskatalogen. Og siden avhengigheten inntrer nesten umiddelbart, er det et faktum at store folkemengder blir gjort avhengige av det norske helsevesenet hvert eneste år.

Virkningene av benzodiazepiner har en fandens logikk i seg: Pasienten opplever en følelse av mestring. Ikke bare gjenvinnes kontroll og trygghetsfølelse. Det viser seg for mange at med benzodiazepiner kan de fleste av livets utfordringer møtes med et skjevt smil. Livet leves ikke lenger på livets premisser. Tablettene fjerner de normale hemningene, evnen til å mobilisere tankegods og menneskelige egenskaper fordreies og gir inntrykk av sosial suksess. I virkeligheten leves livet som i en illusjon. En som går på slike tabletter vil ikke lenger få naturlige mestringserfaringer.

Livets premisser. Som i all annen ruspåvirkning er det omgivelsene som merker det først og selv om det tilsynelatende virker som om personen er blitt lysere til sinns, ikke lenger fremstår usikkert og nølende til normale aktiviteter som jobb, kino, idrett, foreningsliv, blir samhandlingen mellom den avhengige og de nærmeste preget av usikkerhet, uro og uforutsigbarhet. Den naturlige dynamikken, de mellommenneskelige relasjonene forstyrres og endres. Det er ikke lenger livet selv som står for premissene, det gjør virkestoffene, typisk oxazepam og diazepam.

Dette er vanskelig å få øye på, både for den avhengige selv og omgivelsene. Tanker og handlinger er kjemisk påvirket. Evnen til fokusert refleksjon blir nedsatt, tålmodigheten blir mindre, bagateller forstørres, viktige hendelser reduseres, daglige hendelser får feilaktige proporsjoner. Dette ser ikke den avhengige selv. Omgivelsene, familien, merker at noe skjer men skjønner ikke hva det er.

Men tabletter lukter ikke, de forskrives av selveste legen og i vår kultur er det alminnelig akseptert.

Har krav. Pilleavhengige har krav på et behandlingstilbud. Dette er utfordringen politiske myndigheter må ta. En god begynnelse kan være at fastlegene ser nøyere på egen forskrivning av B-preparater. Det er fastlegens ansvar å sørge for forsvarlig nedtrapping i et støttende miljø.

Hvor friskt er et samfunn der én av 10 må på apoteket for å få sin daglige mestringsrus? Se det, det er et politisk spørsmål.



Ønsker du veiledning eller kurs? Send meg en e-post her.



Hva mener DU? Kommenter gjerne nedenfor. OBS: Ikke bry deg om en evt advarsel om at innlegget ikke kan publiseres når du trykker på legg inn. Dette er et kjent problem i Blogspot, det går alltid bra ved forsøk nr 2! NB: Blogspot godtar max 4200 tegn.

Mitt nye liv, herlige liv

I dag er det nøyaktig fem måneder siden 25 års avhengighet av beroligende medisiner tok slutt. 25 års helvete på jord. Men de fem månedene er så mye mer verdt enn de 25 årene. Jeg er så fantastisk takknemlig.

Jeg er lykkelig. Jeg er glad. Jeg er opprømt. Jeg elsker livet. Jeg er 48 år og har livet foran meg. Jeg lever. Endelig!

Det begynte en tidlig vårdag i 1984. Jeg hadde lunsjpause og stakk en kjapp tur ned til sentrum av Gjøvik. Da det nærmet seg min tur til å betale i butikken, begynte det. En brå følelse av kvalme og uro overrumplet meg. Jeg stusset. Kjente at hjertet begynte å slå hardere og raskere. Jeg skjønte fortsatt ikke hva som foregikk og forsøkte å samle beina. Da kjente jeg at de veltrente lårmusklene mine begynte å leve sitt eget liv. De skalv. Dirret. Jeg måtte hive etter pusten. Hele lokalet begynte å gå rundt og jeg så alt rundt meg utydelig, som i en lydløs, annen verden. Jeg ble livredd.

Ved en tilfeldighet hadde jeg parkert bilen rett utenfor inngangsdøren til butikken. Jeg skjønner enda ikke hvordan jeg klarte det, men sekunder senere satt jeg forfjamset og utslitt bak rattet. Svetten piplet. Angsten hadde tatt sitt nådeløse grep i meg for første gang. Den eneste tanken jeg klarte å tenke klart var å komme meg hjem. Bare de som har opplevd et panikkanfall kan forestille seg hvordan jeg hadde det.

Turen hjem til boligen min på Kopperud, et rolig strøk øst i Gjøvik, var en kamp mot fysiske lover. Det var nesten umulig å kontrollere høyrefoten og gasspedalen. Jeg skalv så fælt at fotbladet hoppet frem og tilbake på gasspedalen. Jeg tviholdt meg fast til rattet. Hele meg var en desperat, en forknytt muskelklump, som i en blanding av raseri og frykt, nærmest drevet av vanvittig overlevelsesvilje, til slutt kunne velte ut av førerdøren hjemme på gårdsplassen. På grusen ble jeg liggende. Kanskje et par minutter, kanskje mer. Jeg husker ikke.

De nærmeste dagene var preget av en redsel og frykt som knapt kan beskrives. Der og da satte angsten for angsten inn med full styrke. Jeg var sinnsyk av redsel, livredd for at jeg skulle få et nytt panikkanfall.

Og der, noen dager senere, stod legen. Med resepten klar på pulten. Sobril og Sinequan. Beroligende og antidepressiva, hånd i hånd.

Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at mitt liv ikke lenger kunne leves uten disse pillene. Ganske raskt turde jeg stole på at de hjalp meg til å leve etter forholdene normalt. Jeg kunne igjen ta opp igjen mitt arbeid, jeg kunne på nytt spille fotball, kjøre bil og handle i butikken, uten angst som lammet.

Men, skulle det vise seg, særlig mer kunne det ikke bli de neste 25 årene. Jeg fortsatte å eksistere, men sluttet å leve, i samme øyeblikk jeg tok min første Sobril.

Det skulle vise seg til slutt at det ble 48.000 Sobril og Stesolid. Førtiåtte tusen tabletter. Alt på resept, alt fra til sammen tre leger. I snitt nærmere 2.000 tabletter i året. 160 tabletter i måneden, fem tabletter daglig.

I 25 år!

Timer hos psykolog. Hos psykiater. Tester på sykehus. Gruppeterapi i to år. DPS i mange år. Etter hvert innleggelser.

Jeg var uhelbredelig, jeg var født slik, jeg manglet noen kjemiske stoffer i hjernen som førte til at dersom jeg skulle delta i de viktigste tingene i samfunnet, måtte jeg belage meg på å stå på Sobril og Stesolid livet ut.

Det var ikke bare fagfolkenes oppfatning. Det var også min egen soleklare overbevisning. Jeg forsonet meg med at jeg, dessverre, var en av de få. Jeg var født slik.

Og her sitter jeg. Og påstår at jeg er lykkelig, glad, nærmest euforisk. Hva har skjedd? Hva førte til at jeg 16. april i år tok den siste halve 10 milligrams Sobril?

Hvis flere synes dette er interessant, kan jeg fortelle mer. Hvis flere enn de 10 som i dag følger denne bloggen "melder seg", kan jeg si mer. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste tablettavhengig menneske til å få et tablett-fritt liv, skal jeg med stor glede skrive mer.

Jeg unner nemlig min verste fiende, om det så var, å få et liv som jeg har fått etter at jeg sluttet med tabletter. Det har blitt et liv!

Uten angst, uten den altoppslukende djevelen som besatte meg da mannen i hvit frakk første gang en vårdag i 1984 rakte meg den hvite resepten.

Spre gjerne budskapet på Twitter, til venner eller kolleger, til folk du kjenner og som kan være avhengig. For avhengig blir du, hvis du bruker benzodiazepiner mer enn tre uker i strekk.

Les post 2 her