I dag er det nøyaktig fem måneder siden 25 års avhengighet av beroligende medisiner tok slutt. 25 års helvete på jord. Men de fem månedene er så mye mer verdt enn de 25 årene. Jeg er så fantastisk takknemlig.
Jeg er lykkelig. Jeg er glad. Jeg er opprømt. Jeg elsker livet. Jeg er 48 år og har livet foran meg. Jeg lever. Endelig!
Det begynte en tidlig vårdag i 1984. Jeg hadde lunsjpause og stakk en kjapp tur ned til sentrum av Gjøvik. Da det nærmet seg min tur til å betale i butikken, begynte det. En brå følelse av kvalme og uro overrumplet meg. Jeg stusset. Kjente at hjertet begynte å slå hardere og raskere. Jeg skjønte fortsatt ikke hva som foregikk og forsøkte å samle beina. Da kjente jeg at de veltrente lårmusklene mine begynte å leve sitt eget liv. De skalv. Dirret. Jeg måtte hive etter pusten. Hele lokalet begynte å gå rundt og jeg så alt rundt meg utydelig, som i en lydløs, annen verden. Jeg ble livredd.
Ved en tilfeldighet hadde jeg parkert bilen rett utenfor inngangsdøren til butikken. Jeg skjønner enda ikke hvordan jeg klarte det, men sekunder senere satt jeg forfjamset og utslitt bak rattet. Svetten piplet. Angsten hadde tatt sitt nådeløse grep i meg for første gang. Den eneste tanken jeg klarte å tenke klart var å komme meg hjem. Bare de som har opplevd et panikkanfall kan forestille seg hvordan jeg hadde det.
Turen hjem til boligen min på Kopperud, et rolig strøk øst i Gjøvik, var en kamp mot fysiske lover. Det var nesten umulig å kontrollere høyrefoten og gasspedalen. Jeg skalv så fælt at fotbladet hoppet frem og tilbake på gasspedalen. Jeg tviholdt meg fast til rattet. Hele meg var en desperat, en forknytt muskelklump, som i en blanding av raseri og frykt, nærmest drevet av vanvittig overlevelsesvilje, til slutt kunne velte ut av førerdøren hjemme på gårdsplassen. På grusen ble jeg liggende. Kanskje et par minutter, kanskje mer. Jeg husker ikke.
De nærmeste dagene var preget av en redsel og frykt som knapt kan beskrives. Der og da satte angsten for angsten inn med full styrke. Jeg var sinnsyk av redsel, livredd for at jeg skulle få et nytt panikkanfall.
Og der, noen dager senere, stod legen. Med resepten klar på pulten. Sobril og Sinequan. Beroligende og antidepressiva, hånd i hånd.
Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at mitt liv ikke lenger kunne leves uten disse pillene. Ganske raskt turde jeg stole på at de hjalp meg til å leve etter forholdene normalt. Jeg kunne igjen ta opp igjen mitt arbeid, jeg kunne på nytt spille fotball, kjøre bil og handle i butikken, uten angst som lammet.
Men, skulle det vise seg, særlig mer kunne det ikke bli de neste 25 årene. Jeg fortsatte å eksistere, men sluttet å leve, i samme øyeblikk jeg tok min første Sobril.
Det skulle vise seg til slutt at det ble 48.000 Sobril og Stesolid. Førtiåtte tusen tabletter. Alt på resept, alt fra til sammen tre leger. I snitt nærmere 2.000 tabletter i året. 160 tabletter i måneden, fem tabletter daglig.
I 25 år!
Timer hos psykolog. Hos psykiater. Tester på sykehus. Gruppeterapi i to år. DPS i mange år. Etter hvert innleggelser.
Jeg var uhelbredelig, jeg var født slik, jeg manglet noen kjemiske stoffer i hjernen som førte til at dersom jeg skulle delta i de viktigste tingene i samfunnet, måtte jeg belage meg på å stå på Sobril og Stesolid livet ut.
Det var ikke bare fagfolkenes oppfatning. Det var også min egen soleklare overbevisning. Jeg forsonet meg med at jeg, dessverre, var en av de få. Jeg var født slik.
Og her sitter jeg. Og påstår at jeg er lykkelig, glad, nærmest euforisk. Hva har skjedd? Hva førte til at jeg 16. april i år tok den siste halve 10 milligrams Sobril?
Hvis flere synes dette er interessant, kan jeg fortelle mer. Hvis flere enn de 10 som i dag følger denne bloggen "melder seg", kan jeg si mer. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste tablettavhengig menneske til å få et tablett-fritt liv, skal jeg med stor glede skrive mer.
Jeg unner nemlig min verste fiende, om det så var, å få et liv som jeg har fått etter at jeg sluttet med tabletter. Det har blitt et liv!
Uten angst, uten den altoppslukende djevelen som besatte meg da mannen i hvit frakk første gang en vårdag i 1984 rakte meg den hvite resepten.
Spre gjerne budskapet på Twitter, til venner eller kolleger, til folk du kjenner og som kan være avhengig. For avhengig blir du, hvis du bruker benzodiazepiner mer enn tre uker i strekk.
Les post 2 her
