Retningslinjer til legene: "Benzo er uheldig og uegnet, selv i kortere perioder."

Legen og høyskolelektoren Martin Aasbrenn har sendt meg et notat som enkelt understreker noen av mine viktigste poenger.

Klarere kan det ikke sies, er det noen som er i tvil nå?

Sitat:

Medianholdninga blant underviserne jeg har møtt fra 2001 svarer ganske godt til hvordan benzodiazepinene beskrives i Nordeng og Spigsets nye, gode farmakologibok for sykepleierstudenter og legestudenter.

Det nærmeste en kommer retningslinjer som brukes av oss unge leger overalt i helsevesenet og som er åpent tilgjengelig er legemiddelhåndboka http://www.legemiddelhandboka.no/xml/ (søk på benzo) Sitat derfra :

"I psykiatrisk sammenheng skal benzodiazepiner bare brukes for kortvarig avlasting i påvente av annen terapieffekt ved alvorlig angst ev. ved akutte invalidiserende søvnvansker, som kortvarig behandling ved psykosomatisk, organisk eller psykotisk lidelse. Selv som kortvarig behandling av moderate angstsymptomer, er benzodiazepiner uheldig og uegnet."

Vi unge ser jo at dette er et felt der det vi har lært ikke alltid stemmer så godt med hva som gjøres i praksis. Men leger er like forskjellige som alle andre mennesker - og at det er stor variasjon mellom oss tror jeg er veldig bra?

Takk igjen for en god og viktig kronikk som tar opp et vesentlig og komplekst tema.

Martin Aasbrenn

Takk, Martin, endelig et klokt bidrag fra den faglige siden.

Mitt nye, herlige liv - post 2

Først - igjen - tusen takk for mange kloke ord i kommentarfeltet onsdag kveld. 36 kommentarer på noen få, hektiske kveldstimer - pluss masse DM på Twitter, telefoner og mail. Nesten målløs!

Les del 1 her.

Jeg vet at det nå er mange som venter på løsningen. Den er som sagt enkel. Men ikke dessto mindre - den må forstås. Det er også grunnen til at jeg ikke forteller hele historien i en post. For det første ville den blitt alt for lang. For det andre kreves det tid til å tenke gjennom det jeg skal komme med. Og for det tredje - jeg vet nå positivt at mange avhengige mennesker skal følge mine råd for å bli kvitt sin pilleavhengighet. Det er ikke gjort over natten, men det tar mye mindre tid enn man vanligvis tror.

Det har slått meg mange ganger etter at jeg begynte arbeidet med å bli pillefri at de løsningene som har gjort meg "fri" burde følges av mennesker også uten angst og pilleavhengighet. Det som kommer ut i den andre enden er et bedre menneske, mer harmonisk, mer opptatt av andres ve og vel, mer livsglede, mer optimisme, mer ydmykhet og takknemlighet.

Visste du forresten at det finnes nærmere 200 forskjellige avhengigheter, som hver for seg er alvorlige nok til at de preger et menneskes liv?

Min løsning kan brukes på alle typer avhengighet.

Det er kanskje noen som stusser over at jeg bruker uttrykket "min løsning"? Det er helt bevisst. Jeg har hentet og forkastet råd og ideer fra en rekke kilder. Jeg har sortert, videreutviklet og testet. Resultatet, sluttsummen, er blitt til et liv uten angst og piller. Til "min" løsning.

På bakgrunn av gårsdagens innledende post er det sikkert mange som tenker at et så alvorlig avhengighetsproblem krever en løsning som ikke passer for en med mindre pilleforbruk, mindre angst.

Den gode nyheten er at det er fullt mulig å få et fritt liv likevel. Det er jo snarere tvert i mot: Når jeg, etter 48.000 piller klarte det på under et halvt år, da skulle det være håp for de fleste!

Men, er det nødvendig å slutte med piller? Hva skal en som bruker sine to-tre piller daglig oppnå?

Svaret er like provoserende som enkelt: En pille er en for mye.

Nemlig. En dose benzodiazepiner (Sobril, Valium, Stesolid, Vival) setter i gang kjemiske prosesser i hjernen som igjen fører til uheldige, angstfremkallende og forstyrrende personlighetsendringer. Dette er en påstand jeg skal begrunne både grundig og tydelig, både i dag og senere.

I begynnelsen merket jeg at jeg ble roligere. Jeg kunne slappe mer av. Jeg fikk den ønskede "aahh"-følelsen. Som mange får etter den første drinken, de fleste kjenner følelsen.

Allerede her er det fare på ferde: Det er i gjentatte studier vist at når hjernen tilføres sinnsregulerende stoffer, slutter den selv å produsere en type signalstoffer som er helt nødvendige for balansen i nervesystemet. Dermed skjer følgende: Personen føler seg dårligere når virkningen av pillen ebber ut - fordi hjernens egen produksjon av "godfølelsen" er koblet ut. Og da oppstår en paradoksal situasjon: Personen merker umiddelbart at noe er galt, det føles som nervøsitet og angst. Og hva var løsningen? Jo. En pille. Så er neste pille ombord og runddansen er i gang.

Det er ingen tvil om at jeg på min måte mestret livet den første tiden etter det fatale panikkangstanfallet våren 1984. Jeg skal love at en slik opplevelse setter dype spor. I dag ser jeg at min fastlege gjorde en stor feil ved å "behandle" opplevelsen med Sobril. Jeg er ikke bitter. Han visste ikke bedre.

Jeg kunne fortsette i jobb som journalist. Jeg gjorde det til og med veldig bra. Som 29-åring ble jeg det yngste medlemmet i Norsk Redaktørforening. Utad virket jeg sikkert både sterk, beslutningsdyktig, sosial og til og med morsom.

Men det var en falsk virkelighet. En kjemisk virkelighet. Jeg intelektualiserte livet. Alle beslutninger ble tatt med hodet, uten kontakt med magen: Følelsene var borte. Intuisjon, magefølelse, den følelsesbaserte virkeligheten var borte. Jeg gledet meg tilsynelatende. jeg smilte på "de rette" tidspunktene. Sannheten er at jeg aldri var i stand til å føle glede. Heller ikke sorg. Jeg brydde meg om andre mennesker der det intelektuelt sett var riktig av meg. Sannheten er at det kom utelukkende fra en virkelighetsanalyse, ikke fra hjertet. Fordi benzodiazepiner tilslører følelseslivet og gudene skal vite at jeg var glad i pillene mine. De blindet meg og jeg var som sagt sikker på at jeg var født med en alvorlig defekt som selvsagt måtte reguleres av Sobril. Slik føltes det og jeg var helt oppriktig innstilt på å slutte å leve dersom noen skulle foreslå å kutte dem ut.

Jeg antok at mennesker som fikk kreft med beskjed om at strålebehandling var livsnødvendig, fullt og helt stolte på at behandlingen var det håpet de hadde for å overleve. Og at hvis noen foreslo å kutte behandlingen før den var kommet skikkelig i gang, ville jo det vært absurd. Slik tenkte jeg i forhold til mitt behov for Sobril.

Så feil kunne man altså ta. Legene, psykologene, overlegene i psyiatri, gruppeterapeuten og meg selv inkludert tok feil. Det er jeg et høyst levende bevis på i dag, fem måneder etter den siste pillen.

Så hva har skjedd de siste fem månedene? Vel, i praksis er det sju måneder. De to første månedene gikk jeg på nedtrapping. Jeg gikk fra et skyhøyt nivå, ca 70 mg Stesolid (tilsvarende ca 210 mg Sobril), til 100 mg Sobril (4 x 25 mg) pr dag. Nedtrappingen mot null var i gang. Litt justert brukte jeg da åtte uker på å gå fra 100 mg Sobril/dag til null.

Jeg bestemte meg for å prøve. De siste to-tre årene var jeg blitt svært syk. Livet var ikke levbart lenger. Jeg kunne ikke jobbe. Ikke fungere sosialt. Pilleavhengigheten hadde sakte men sikkert ført meg inn i en tilværelse uten innhold. Alle mennesker rundt meg forsvant. Jeg hjalp til med å få mennesker rundt meg til å holde seg vekk fra meg så godt jeg kunne. Jeg orket ikke være sammen med andre mennesker. Jeg var totalt ødelagt. Fylt til randen av selvmedlidenhet, frykt, bitterhet på alt og alle, spesielt meg selv. Tålte ikke å være i nærheten av meg selv. Jeg hadde gitt opp å komme ut av den evige angsten, den selvutslettende isolasjonen. Gjennom alle disse årene hadde jeg utviklet en toleranse overfor virkestoffene i benzodiazepinene som gjorde at store mengder måtte til for å føle ro. Dette skjønte jeg var farlig og brukte derfor mestepartene av mine krefter på å unngå situasjoner som krevde beroligende piller: I praksis betydde det at fullstendig isolasjon var løsningen.

For å begrense noe av pilleforbruket begynte jeg å erstatte dem med alkohol. Det var ingen god løsning. Virkningen ble på en måte den samme, men de fysiske og psykiske konsekvensene ble enda verre. Miksen mellom alkohol og benzo viste seg å få fatale mentale konsekvenser. Jeg gjorde ting jeg i dag ikke fatter er mulig at jeg gjorde. Ikke i den forstand at jeg dro ut for å drepe eller noe sånt. Men det var en form for galskap som satte inn. Jeg sporet fullstendig av.

En dyktig terapeut ved DPS hadde flere ganger sagt til meg at pillene jeg brukte fremkalte angst. Kanskje var det dette temmelig idiotiske utsagnet som fikk meg til å prøve. Skulle liksom de pillene som tross alt hadde holdt meg oppegående i 25 år være årsaken til angsten? Hallo og god jul, liksom.

Men fordi en fagprofesjonell kunne si noe så paradoksalt begynte jeg å interessere meg. Dette var jo det eneste jeg IKKE hadde prøvd. Alle andre løsninger hadde mislykkes. Og Gud skal vite at jeg hadde forsøkt mange løsninger! Halve piller, doble doser, piller på tom mage, på full mage, piller to timer før en hendelse, piller rett før, bytte fra Sobril til Stesolid og tilbake igjen, Truxal, Atarax, Cipramil og Cipralex - for å nevne noe.

Jeg måtte innse at jeg selv ikke hadde noen løsning. Ingen andre heller.

En lysende yrkeskarriere hadde gått i vasken. Familielivet var langt på vei ødelagt. Det sosiale livet eksisterte ikke lenger. Fremtidsutsiktene var beksvarte. Økonomien pulverisert. Jeg var fysisk sett som en lat 80-åring. Så sent som i januar i år måtte jeg snu etter hundre meter da jeg i min indre galskap fant ut at jeg skulle ta en skitur. Det var et under at jeg kom meg inn igjen. Helt utslitt. Jeg så ikke ut de siste månedene. Ansiktet var pløsete. Håret dødt. Kroppen var fylt av væske. Jeg var underernært. Desillusjonert og uten håp.

I min isolerte verden var internett og fjernsynet min kontakt med omverden. På en eller annen måte begynte jeg å surfe rundt og plukket etterhvert opp litt her og litt der.

Jeg ser at bakenfor den kjemiske virkeligheten, lå det en ulmende fornuft. Langt der bak. Jeg tok en beslutning. Nå hadde jeg ingen ting å tape. Jeg trodde til og med at barna mine var tapt.

I dag vet jeg at de ikke er tapt. Jeg vet at de elsker meg og hele verden skal vite at jeg elsker dem. Endelig kan jeg bety noe positivt for dem. Jeg kan være til stede i livene deres med hele meg, mine følelser, intuisjon, sunne fornuft, kjærlighet og respekt. På ordentlig.

Jeg kan gå lange turer med hunden min og fotografere natur og legge merke til detaljer (se bilde), kjøre buss, ta tog, delta i forsamlinger, småsnakke med nye venner, delta i organisasjonsliv, spille fotball, delta i debatter, bry meg om og ta avstand fra urettferdighet, jeg kan utgjøre en forskjell, jeg betyr noe. Alt dette er nytt og skapt over en kort tidsperiode. Ikke noe av dette kunne jeg før.

Jeg har gjort jobben selv. Den har kostet. Smerte, tårer, fortvilelse. Forvirring og håp, glimt av lykke, optimisme, tro på livet.

For meg er det ikke snakk om å tro eller ikke tro på et liv etter døden, slik mange og meg selv inkludert har filosofert mye over.

Jeg tror på et liv før døden!

(forts følger)
Les post 3 her