Fra pilleavhengighet til frihet og lykke

I en serie bloggposter har jeg fortalt nøyaktig hva jeg gjorde for å komme ut av en tung og mangeårig pilleavhengighet. Svært mange har fulgt disse artiklene og jeg anbefaler sterkt å lese i kommentarfeltene under hver post! Godt over hundre kommentarer har det kommet på disse hektiske ukene, og alt fra toppolitikere (Erna Solberg), forfattere (Tom Egeland), bloggere, tidligere alkoholikere, leger, ansatte i rusomsorgen, psykiatriske sykepleiere, foreldre til narkomane og folk som fortsatt er avhengige har lagt igjen tankevekkende kommentarer, både anonymt og med fullt navn.

Jeg startet bloggpostene i håp om at min vei ut av den ufrivillige og belastende avhengigheten kanskje kunne hjelpe en og annen. I dag er jeg svært glad for at jeg vet at så er tilfelle!

Det er også endel som har sagt de synes det er fint at jeg har vært så ærlig. Å være ærlig mot seg selv og andre er faktisk en viktig del av løsningen på problemet. Pilleavhengighet er vel ikke så belastende som alkoholavhengighet eller narkomani, men benektelsen over at man har et problem, skammen man føler, håpløsheten og hemmeligholdet er felles. Derfor er det mange som har sagt til meg at de kjenner seg igjen i masse, og at de derfor har sett seg selv tydeligere.

Det er også tydelig, av kommentarene, at jeg har klart å beskrive min vei til mitt nye, herlige liv på en slik måte at det har vært enkelt å forstå at dette ikke er noe hokus-pokus, men snarere en vei som mange andre kan gå - bare villigheten er der!

Jeg har underveis fått forespørsler fra en rekke medier om jeg vil la meg intervjue. Nå har det seg slik at jeg har vært og er journalist. Jeg har trening i å vurdere hva som egner seg for "et intervju". Dette egner seg ikke, kort og godt fordi det kun er på denne måten jeg får fortalt nøyaktig hvordan. For hvis andre skal kunne ha noe glede av å prøve min vei ut av avhengigheten må de nødvendigvis vite nøyaktig hvordan.

Om jeg anbefaler folk å trappe ned og slutte med tabletter på egenhånd? Ja. Men det er noen "men". Gjør det gjerne i samarbeid med dps eller fastlegen og sørg for at du har noen personer rundt deg som vet om hva du driver med. Frykten for angsten er den eneste hindringen, det er den som stopper de fleste fra å gjennomføre en "seponering". Ved å ha noen nære rundt seg som kjenner til hva du holder på med, som du er et hundre prosent ærlig med, vil du kunne oppleve den samme friheten som jeg har gjort.

Den friheten er verdt alt og mer til!

Her er hele serien

Del 1

Del 2

Del 3

Del 4

Del 5

Nedtrappingen og abstinensene

Ordene "nedtrapping" og "abstinenser" er antakelig de to verste ordene noen kan si til en som er fysisk og psykisk avhengig av beroligende og smertestillende tabletter.

Les del 1 her
Les del 2 her
Les del 3 her

Slik var det også for meg. Jeg har ingen problemer med å gjenta at jeg var fullstendig overbevist om at jeg måtte sperres inne i tvangstrøyer, eller eventuelt dø, dersom jeg måtte slutte med benzodiazepiner.

Selv etter at planen for nedtrapping var lagt og selve nedtrappingen igangsatt, hadde jeg ingen tro, what so ever, på at det ville lykkes.

16. februar var dag 1. I samtale med en dyktig psykiatrisk sykepleier ble planen lagt. I utgangspunktet skulle det ta seks uker, men midtveis endret vi det til åtte uker. En ny endring endte opp med i overkant av ni uker.

Jeg ville rett og slett "bevise" at jeg ikke kunne leve uten Stesolid. Jeg ville, en gang for alle, bevise at jeg var født med angst, hadde en hjerneskade som gjorde at jeg måtte ha minst fem Stesolid i kroppen dersom jeg skulle klare å handle melk og brød.

Jeg var ikke akkurat "nedrent" av folk i helsevesenet som ville at jeg skulle slutte. Men det var denne ene, da, terapeuten ved DPS, som mer enn antydet at min frykt, min angst, min uro, mine store problemer med å takle en normal hverdag - at det skyldtes selve pillen.

For å gjøre en lang historie kort. Jeg gikk fra omtrent 10 Stesolid (5 mg) daglig til fire Sobril (25 mg) over natten. Dette er en drastisk reduksjon, av følgende grunn:

Diazepam (Stesolid, Valium, Vival) har en halveringstid på ca 50 timer, 100 hos eldre. Oxazepam (Sobril) har en tidel av den tiden (10 timer). Så hvis du på mandag kl 12 tar 10 mg Stesolid, vil du tirsdag kl 12 fortsatt ha ganske nøyaktig fem mg i kroppen. Hvis du da tirsdag kl 12 tar nye 10 mg, vil du til sammen ha 15 mg ombord. Onsdag vil du ha 7,5 mg - i tillegg til nye 10 mg - altså 17,5 mg. Osv.

Enkelt sagt: Mengden diazepam i kroppen øker for hver pille. Kroppen rekker ikke å kvitte seg med virkestoffet av den forrige før ny pille inntas. Dette kalles kumulering, eller opphopning.

Sobril, derimot, er langt "snillere" i så henseende fordi halvparten av pillen er ute etter 10 timer. Etter 20 timer er det 1/4-del igjen. Om ytterligere 10 timer er det imidlertid fortsatt 1/6 del igjen. Altså - også Sobril gir opphopning, også hvis man følger rådene fra lege og Felleskatalogen!

Dag 1: Jeg var redd, men tenkte at jeg tross alt skulle ta fire tabletter den dagen fordelt på morgen, lunsj, middag og kveld. Både denne dagen og de neste seks dagene.

Jeg bestemte meg for å møte eventuelle egne dødsfall med stoisk ro. For jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. Jeg mener, noen uker tidligere så jeg, som nevnt tidligere, ingen grunn til å leve lenger. Nesten uansett hvor mange tabletter jeg tok, angsten var der. Det jeg ikke visste da var at kroppens toleranse for virkestoffet hadde økt og økt. Slik at for å få den samme beroligende effekten en stakket stund som da jeg tok bare en i sin tid, måtte jeg ha 10. En god mattematiker vil også umiddelbart skjønne at bivirkningene også ble tidoblet.

Jeg måtte noe slukøret medgi overfor min venn sykepleieren at de første sju dagene forløp uten spesielle abstinenser eller dødsopplevelser. Jeg var fortsatt - merkelig nok - i live.

Omtrent slik forløp den videre nedtrappingen:

Uke 2: 85 mg pr døgn.
Uke 3: 70 mg pr døgn.
Uke 4: 40 mg pr døgn.
Uke 5: 50 mg pr døgn (opp, ja)
Uke 6: 30 mg pr døgn.
Uke 7: 15 mg pr døgn.
Uke 8: 10 mg pr døgn.
Uke 9: 5 mg pr døgn.

16. april til 21. september: 0 mg pr døgn.

Resten av mitt liv: 0 mg pr døgn.
Tjoho!

Oversikt over de abstinensene jeg fikk under selve nedtrappingen og i tiden frem til nå:

Livstruende, alvorlige: 0
Antall hjertestans: 0
Kreft: Negativt.
Blodpropp (antall i hele tusen): 0
Angstanfall: 0
Ukontrollerte utbrudd: 1 (gledeshyl)
Antall episoder der beina sviktet: 0
Skjelvinger: 0
Forvirringstilstander: 0

Hva jeg faktisk opplevde:
Hodet: Perioder med "dotter i øra". "Stive" øyne, litt munntørrhet. Ikke noe av dette var plagsomt. Men det var litt plagsomt da benzodiazepinene skulle ut av tannbein og vevet rundt tannrøttene. Jeg bestilte likegodt tannlegetime fordi jeg trodde jeg virkelig hadde hull i mange tenner. Tannlegen tok masse bilder, fylte et par normale hull og det var det. Smertene ga seg likevel ikke, først noen dager etter at jeg mistenkte tannlegen for å være like råtten som tanngarden min måtte være, ga det seg! Jo, det er vondt å ha smerter i tenna, men det er noe som folk flest får i løpet av et langt liv og jeg klarte å la være å ta smertestillende. Det var ikke så vondt. Men jeg nevner det fordi det kom så uventet.

Hukommelsen: Svekket! Det tar tid for hjernen å komme i gang på egenhånd. Midlertidig svekket hukommelse er likevel bare litt morsomt - når man vet om det. Har heldigvis unngått å glemme igjen meg selv på vei ut døren, selv om det nok har vært like før. Men at jeg fortsatt har min paraply i behold kan jeg takke lynkjappe ekspeditører og kassapersonale i butikker for.

Hva skjedde med hodet av positive ting i løpet av nedtrappingen, rent fysisk?

Øynene ble igjen synlige for folk flest. Oppblåstheten forsvant. Håret fikk tilbake liv og så ganske fort ut som hår, ikke halm. Lukt-, smaks- og synsapparatet vendte tilbake til normal standard. Hvilket jeg fant merkelig - fordi jeg ikke hadde merket at dette var nedsløvet av tablettene! Det var en sterk og god opplevelse, kan man si.

Enkelte kvelder kunne jeg merke at det "brant" litt nedenfor knærne. Spesielt da jeg la meg til ro for å sove. Et tips: Jeg tok Vallergan, et søvndyssende antihistamin, ikke avhengighetsskapende, under nedtrappingen. Jeg sov godt på dem. Begynte på 40 mg halvannen time før leggetid og trappet parallelt ned med benzonedtrappingen.

Nakken: Etter tre-fire ukers nedtrapping fikk jeg plutselig sterke smerter i venstre skulder med skytninger nedover armen og benet på samme side. Det var vondt nok til at jeg ble sendt lukt til helvete. Det vil si - det jeg OPPFATTET som rene skjærsilden: MR. Du vet, den maskinen som selv garvede fryktløse folk også er litt skeptiske til. Bankende smell inne i en trang trommel - MED ANGST! Jo, sa legen, jeg frykter for et brudd i nakken, værsågod, ta plass!

Jeg overlevde. Og fikk en ny gevinst: Jeg fikk ikke panikk, fikk ikke angst! Og jeg fikk svaret: Fordi jeg gikk rundt og var redd og nervøs for at abstinensene skulle komme og drepe meg, gikk jeg med altfor høye skuldre. Jeg hadde sluttet å puste med magen og skuldrene satt klistret oppunder øra. Dette førte til at noen skiver, som fra før var slitt, ble trykket sammen - og som gjorde at en nerve ned mot skulderen kom under press. Skive c4, c5 og c6 - for innvidde.

Med riktig pusteteknikk- og øvelser, samt bevissthet rundt å senke skuldrene, gikk det over på tre uker.

Hva skjedde ellers av fysiske ting?
Jeg hadde en "sjøsykefølelse" av litt svimmelhet og kvalme noen få timer, ca tre uker ut i nedtrappingen. Antakelig var det nettopp da at virkestoffet diazepam forlot kroppen for godt. Men det var ikke så ille at jeg kastet opp eller mistet balansen. Litt ubehagelig, men heller intet mer!

Av andre fysiske hendelser kan med glede nevnes at jeg ble 12 kilo lettere på ni uker. Selv om jeg spiste som en hest. Årsak: Væskeansamlingen som benzodiazepinene gir forsvant. Naturlig nok er dette en varig vektreduksjon da denne type væske ikke lenger skapes av benzodiazepiner i denne kropp!

Jeg ble raskt i bedre fysisk form. Fikk enorm gevinst av enkle spaserturer. Fra å ha blitt anpusten av å se en trapp i et blad, kunne jeg etter endt nedtrapping bevege meg i over en time, i raskt tempo, over 400 meters total stigning - uten problemer. Forklar den som kan, men det må ha vært kjemikaliene i hver eneste celle i hele kroppen som ikke lenger var i veien for bevegelse.

Psykisk: Bare positive ting. Bedre humør, angsten forsvant parallelt med nedtrappingen, livslysten meldte seg, gleden over å være til stede i eget liv kom tilbake. Jeg ble så ydmyk! Så inderlig glad. Jo, det har vært bølgedaler, noen dager under nedtrappingen var mindre gode enn andre, men det gikk lengre og lengre tid mellom de vonde periodene og de ble etterhvert mindre og mindre vonde. Det artet seg som litt tristhet, jeg var litt i moll, ble litt fort sliten i hodet, så litt mørkt på det. Særlig etter at par virkelig skyhøye gladdager. Da kunne det være vondt å oppdage at disse rosenrøde dagene ikke varte. Det som i realiteten skjedde var at hjernen på en eller annen måte nærmet seg "vater", at sinsstemningen stabiliserte seg!

Så i dag har jeg stort sett bare gode, normale dager. Dager som må fylles av noe godt og positivt - fordi jeg KAN hvis jeg vil: Jeg er fri.

"Og ikke visste vel jeg
- at disse dagene som kom og gikk

- var selve livet".


Dette var nedtrappingen. Dette var abstinensene. Verre var det ikke, og siden jeg kjenner flere andre (man får kontakt med folk i samme båt) som har gjennomgått det samme, kan jeg meddele at dette er det normale! Helvete blir til himmel, ufrihet til frihet. Sorg til glede, pessimisme til optimisme. Det er resultatet av å tørre, av å være litt åpen for andres forslag, av å slutte med angstfremkallende beroligende midler.

I neste hovedpost skal jeg fortelle hvilke materialer og byggemetoder jeg benyttet for å bygge min bro til fastlandet, parallelt med nedtrappingen. Det er en post ca tre millioner nordmenn burde lese - fordi den handler om å bli kvitt hverdagsproblemer og rydde veien for at et nytt, mer ydmykt og takknemlig liv skal komme på plass.


Jeg er glad for innspill og spørsmål - hvert eneste ett.

Les "Løsningen" her

Mitt nye, herlige liv - post 2

Først - igjen - tusen takk for mange kloke ord i kommentarfeltet onsdag kveld. 36 kommentarer på noen få, hektiske kveldstimer - pluss masse DM på Twitter, telefoner og mail. Nesten målløs!

Les del 1 her.

Jeg vet at det nå er mange som venter på løsningen. Den er som sagt enkel. Men ikke dessto mindre - den må forstås. Det er også grunnen til at jeg ikke forteller hele historien i en post. For det første ville den blitt alt for lang. For det andre kreves det tid til å tenke gjennom det jeg skal komme med. Og for det tredje - jeg vet nå positivt at mange avhengige mennesker skal følge mine råd for å bli kvitt sin pilleavhengighet. Det er ikke gjort over natten, men det tar mye mindre tid enn man vanligvis tror.

Det har slått meg mange ganger etter at jeg begynte arbeidet med å bli pillefri at de løsningene som har gjort meg "fri" burde følges av mennesker også uten angst og pilleavhengighet. Det som kommer ut i den andre enden er et bedre menneske, mer harmonisk, mer opptatt av andres ve og vel, mer livsglede, mer optimisme, mer ydmykhet og takknemlighet.

Visste du forresten at det finnes nærmere 200 forskjellige avhengigheter, som hver for seg er alvorlige nok til at de preger et menneskes liv?

Min løsning kan brukes på alle typer avhengighet.

Det er kanskje noen som stusser over at jeg bruker uttrykket "min løsning"? Det er helt bevisst. Jeg har hentet og forkastet råd og ideer fra en rekke kilder. Jeg har sortert, videreutviklet og testet. Resultatet, sluttsummen, er blitt til et liv uten angst og piller. Til "min" løsning.

På bakgrunn av gårsdagens innledende post er det sikkert mange som tenker at et så alvorlig avhengighetsproblem krever en løsning som ikke passer for en med mindre pilleforbruk, mindre angst.

Den gode nyheten er at det er fullt mulig å få et fritt liv likevel. Det er jo snarere tvert i mot: Når jeg, etter 48.000 piller klarte det på under et halvt år, da skulle det være håp for de fleste!

Men, er det nødvendig å slutte med piller? Hva skal en som bruker sine to-tre piller daglig oppnå?

Svaret er like provoserende som enkelt: En pille er en for mye.

Nemlig. En dose benzodiazepiner (Sobril, Valium, Stesolid, Vival) setter i gang kjemiske prosesser i hjernen som igjen fører til uheldige, angstfremkallende og forstyrrende personlighetsendringer. Dette er en påstand jeg skal begrunne både grundig og tydelig, både i dag og senere.

I begynnelsen merket jeg at jeg ble roligere. Jeg kunne slappe mer av. Jeg fikk den ønskede "aahh"-følelsen. Som mange får etter den første drinken, de fleste kjenner følelsen.

Allerede her er det fare på ferde: Det er i gjentatte studier vist at når hjernen tilføres sinnsregulerende stoffer, slutter den selv å produsere en type signalstoffer som er helt nødvendige for balansen i nervesystemet. Dermed skjer følgende: Personen føler seg dårligere når virkningen av pillen ebber ut - fordi hjernens egen produksjon av "godfølelsen" er koblet ut. Og da oppstår en paradoksal situasjon: Personen merker umiddelbart at noe er galt, det føles som nervøsitet og angst. Og hva var løsningen? Jo. En pille. Så er neste pille ombord og runddansen er i gang.

Det er ingen tvil om at jeg på min måte mestret livet den første tiden etter det fatale panikkangstanfallet våren 1984. Jeg skal love at en slik opplevelse setter dype spor. I dag ser jeg at min fastlege gjorde en stor feil ved å "behandle" opplevelsen med Sobril. Jeg er ikke bitter. Han visste ikke bedre.

Jeg kunne fortsette i jobb som journalist. Jeg gjorde det til og med veldig bra. Som 29-åring ble jeg det yngste medlemmet i Norsk Redaktørforening. Utad virket jeg sikkert både sterk, beslutningsdyktig, sosial og til og med morsom.

Men det var en falsk virkelighet. En kjemisk virkelighet. Jeg intelektualiserte livet. Alle beslutninger ble tatt med hodet, uten kontakt med magen: Følelsene var borte. Intuisjon, magefølelse, den følelsesbaserte virkeligheten var borte. Jeg gledet meg tilsynelatende. jeg smilte på "de rette" tidspunktene. Sannheten er at jeg aldri var i stand til å føle glede. Heller ikke sorg. Jeg brydde meg om andre mennesker der det intelektuelt sett var riktig av meg. Sannheten er at det kom utelukkende fra en virkelighetsanalyse, ikke fra hjertet. Fordi benzodiazepiner tilslører følelseslivet og gudene skal vite at jeg var glad i pillene mine. De blindet meg og jeg var som sagt sikker på at jeg var født med en alvorlig defekt som selvsagt måtte reguleres av Sobril. Slik føltes det og jeg var helt oppriktig innstilt på å slutte å leve dersom noen skulle foreslå å kutte dem ut.

Jeg antok at mennesker som fikk kreft med beskjed om at strålebehandling var livsnødvendig, fullt og helt stolte på at behandlingen var det håpet de hadde for å overleve. Og at hvis noen foreslo å kutte behandlingen før den var kommet skikkelig i gang, ville jo det vært absurd. Slik tenkte jeg i forhold til mitt behov for Sobril.

Så feil kunne man altså ta. Legene, psykologene, overlegene i psyiatri, gruppeterapeuten og meg selv inkludert tok feil. Det er jeg et høyst levende bevis på i dag, fem måneder etter den siste pillen.

Så hva har skjedd de siste fem månedene? Vel, i praksis er det sju måneder. De to første månedene gikk jeg på nedtrapping. Jeg gikk fra et skyhøyt nivå, ca 70 mg Stesolid (tilsvarende ca 210 mg Sobril), til 100 mg Sobril (4 x 25 mg) pr dag. Nedtrappingen mot null var i gang. Litt justert brukte jeg da åtte uker på å gå fra 100 mg Sobril/dag til null.

Jeg bestemte meg for å prøve. De siste to-tre årene var jeg blitt svært syk. Livet var ikke levbart lenger. Jeg kunne ikke jobbe. Ikke fungere sosialt. Pilleavhengigheten hadde sakte men sikkert ført meg inn i en tilværelse uten innhold. Alle mennesker rundt meg forsvant. Jeg hjalp til med å få mennesker rundt meg til å holde seg vekk fra meg så godt jeg kunne. Jeg orket ikke være sammen med andre mennesker. Jeg var totalt ødelagt. Fylt til randen av selvmedlidenhet, frykt, bitterhet på alt og alle, spesielt meg selv. Tålte ikke å være i nærheten av meg selv. Jeg hadde gitt opp å komme ut av den evige angsten, den selvutslettende isolasjonen. Gjennom alle disse årene hadde jeg utviklet en toleranse overfor virkestoffene i benzodiazepinene som gjorde at store mengder måtte til for å føle ro. Dette skjønte jeg var farlig og brukte derfor mestepartene av mine krefter på å unngå situasjoner som krevde beroligende piller: I praksis betydde det at fullstendig isolasjon var løsningen.

For å begrense noe av pilleforbruket begynte jeg å erstatte dem med alkohol. Det var ingen god løsning. Virkningen ble på en måte den samme, men de fysiske og psykiske konsekvensene ble enda verre. Miksen mellom alkohol og benzo viste seg å få fatale mentale konsekvenser. Jeg gjorde ting jeg i dag ikke fatter er mulig at jeg gjorde. Ikke i den forstand at jeg dro ut for å drepe eller noe sånt. Men det var en form for galskap som satte inn. Jeg sporet fullstendig av.

En dyktig terapeut ved DPS hadde flere ganger sagt til meg at pillene jeg brukte fremkalte angst. Kanskje var det dette temmelig idiotiske utsagnet som fikk meg til å prøve. Skulle liksom de pillene som tross alt hadde holdt meg oppegående i 25 år være årsaken til angsten? Hallo og god jul, liksom.

Men fordi en fagprofesjonell kunne si noe så paradoksalt begynte jeg å interessere meg. Dette var jo det eneste jeg IKKE hadde prøvd. Alle andre løsninger hadde mislykkes. Og Gud skal vite at jeg hadde forsøkt mange løsninger! Halve piller, doble doser, piller på tom mage, på full mage, piller to timer før en hendelse, piller rett før, bytte fra Sobril til Stesolid og tilbake igjen, Truxal, Atarax, Cipramil og Cipralex - for å nevne noe.

Jeg måtte innse at jeg selv ikke hadde noen løsning. Ingen andre heller.

En lysende yrkeskarriere hadde gått i vasken. Familielivet var langt på vei ødelagt. Det sosiale livet eksisterte ikke lenger. Fremtidsutsiktene var beksvarte. Økonomien pulverisert. Jeg var fysisk sett som en lat 80-åring. Så sent som i januar i år måtte jeg snu etter hundre meter da jeg i min indre galskap fant ut at jeg skulle ta en skitur. Det var et under at jeg kom meg inn igjen. Helt utslitt. Jeg så ikke ut de siste månedene. Ansiktet var pløsete. Håret dødt. Kroppen var fylt av væske. Jeg var underernært. Desillusjonert og uten håp.

I min isolerte verden var internett og fjernsynet min kontakt med omverden. På en eller annen måte begynte jeg å surfe rundt og plukket etterhvert opp litt her og litt der.

Jeg ser at bakenfor den kjemiske virkeligheten, lå det en ulmende fornuft. Langt der bak. Jeg tok en beslutning. Nå hadde jeg ingen ting å tape. Jeg trodde til og med at barna mine var tapt.

I dag vet jeg at de ikke er tapt. Jeg vet at de elsker meg og hele verden skal vite at jeg elsker dem. Endelig kan jeg bety noe positivt for dem. Jeg kan være til stede i livene deres med hele meg, mine følelser, intuisjon, sunne fornuft, kjærlighet og respekt. På ordentlig.

Jeg kan gå lange turer med hunden min og fotografere natur og legge merke til detaljer (se bilde), kjøre buss, ta tog, delta i forsamlinger, småsnakke med nye venner, delta i organisasjonsliv, spille fotball, delta i debatter, bry meg om og ta avstand fra urettferdighet, jeg kan utgjøre en forskjell, jeg betyr noe. Alt dette er nytt og skapt over en kort tidsperiode. Ikke noe av dette kunne jeg før.

Jeg har gjort jobben selv. Den har kostet. Smerte, tårer, fortvilelse. Forvirring og håp, glimt av lykke, optimisme, tro på livet.

For meg er det ikke snakk om å tro eller ikke tro på et liv etter døden, slik mange og meg selv inkludert har filosofert mye over.

Jeg tror på et liv før døden!

(forts følger)
Les post 3 her